Verbal opphoping

Verbal uttrykksmåte er godt norsk. Men det kan bli for mye av det gode.

For mange verb gjør stilen altfor kompakt og setningen tilsvarende vanskelig å forstå.

Samtidig mister en lett oversikten og kan komme til å utelate for mange ledd og endre bøyningsformer i utide.

Moralen er her som ellers: Skriv enkelt!

I norsk foretrekker vi verbal uttrykksmåte (se Substantivsyke), og vi har stor frihet til å kombinere og bygge ut flere sammensatte verbalformer (se Grammatikk). Men det kan bli for mye av det gode. Hvis vi ordlegger oss ved hjelp av for mange verbformer i en og samme setning, skjer ett av to:

Enten blir presisjonen borte. Hvis en for eksempel bruker flere enn to modalverb for å vise hva slags kunnskap en har om det en sier, er en leser ikke lenger i stand til å skjelne mellom de betydningene som hvert modalverb ellers har hver for seg. Inntrykket blir i stedet diffus usikkerhet.

Eller så blir setningen uforståelig og uriktig. Akkurat som vi har substantivsyke, kan vi også snakke om en verbal opphoping som går ut over stilen, språkriktigheten og forståelsen.

La oss se på tre forskjellige måter som vi kan rote til verbalet på. Først og fremst er det opphoping, men også trekk som nærmest oppstår som en følge: utelatelse av deler og endring av bøyningsformer.

Opphoping

For mange verb etter hverandre tynger stilen selv om resultatet følger reglene for sammensatt verbal i norsk:

På den annen side vil en nok før eller senere kunne komme til å måtte forsøke å få overbevist vedkommende om at han bør skifte jobb.

La oss se kort på et par typer av opphoping.

Modalverb

En spesiell form for opphoping har vi der mange modalverb står etter hverandre i en og samme setning.

Det er ikke nok å love en masse. En skal måtte kunne oppfylle løftene også.

Hun burde kunne ville melde seg frivillig, bare hun hører meldingen.

Jeg skulle kunne ville ønske meg høyere lønn, siden du først spør.

Brua vil kunne måtte tåle 10 tonns akseltrykk.

Her kan en nok forstå hva det er forfatteren har ment. Men det er ikke alltid slik: Mange kombinasjoner av modalverb gir ikke noen mening i det hele tatt, f.eks.:

Skatten må burde kunne fjernes.

Med flere enn to modalverb i setningen (og kanskje flere andre verbformer i tillegg) mister en lett oversikten og ordlegger seg mer og mer uforståelig.

Moralen er: Ikke skriv mer enn to modalverb i en setning. Og tenk deg godt om før du skriver det andre.

Andre verb

Å skrive for mange modalverb blir ikke bedre om vi blander dem med andre verb:

Fredrik måtte ha kunnet få sitte i fred.

Fredrik måtte kunne bli sittende i fred.

Slike setninger bør skrives annerledes, f.eks.:

Det måtte ha gått an å la Fredrik få sitte i fred.

Det hadde ikke vært nødvendig å forstyrre Fredrik.

For sammensatt passiv

En annen form for opphoping har vi når for mange passive verb står sammen, f.eks.:

Eiendommen kan påregnes å bli tillatt delt.

Det er i første omgang distriktshøgskolene en har tenkt å få foreslått ført inn under loven.

Fyrlykta meldes å være forsøkt rapportert sloknet.

Enda verre blir det om en uttrykker seg uten infinitivene bli, få og være:

Eiendommen kan påregnes tillatt delt.

Det er i første omgang distriktshøgskolene en har tenkt foreslått ført inn under loven.

Fyrlykta meldes forsøkt rapportert sloknet.

Allerede en uttrykksmåte som

Planen ventes iverksatt over jul.

er på kanten.

Endring

I forbindelse med opphoping er det ikke uvanlig å se at en som skriver, prøver å redde uttrykksmåten ved å gjennomføre en ytre logikk som det ikke finnes grunnlag for. Der det for eksempel kommer en infinitiv etter et perfektum partisipp, kan også infinitiven feilaktig bli gjort om til partisipp:

Hun har hørt sagt at det skal bli streik.

i stedet for det riktige:

Hun har hørt si at det skal bli streik.

Dette kan skje etter høre og etter verb med de samme egenskapene: føle, kjenne og se.

Skriv enkelt!

Flere enn to modalverb etter hverandre eller annen opphoping av verbformer, eller partisipper der en skulle ha ventet infinitiver, fører i beste fall til at leseren må stoppe og tenke seg om for å forstå – eller misforstå – hva som står. Eller det blir feil.

(JE)