Verb – og bare det – kan stå som verbal i setningen (se Grammatikk).
Verb blir bøyd i tempus. Det vil si at verb har forskjellige former som markerer når handlingen skjer i forhold til ytringstidspunktet. Formene er presens og preteritum. Preteritum blir oftest dannet på en av to måter: ved hjelp av en bøyningsendelse (-a, -et, -de, -te som i blant annet kasta, kastet, sagde og kjørte) eller ved at vokalen i stammen skifter (som i sa, fant, skrev, så). I det første tilfellet snakker vi om svake verb, i det andre om sterke verb. Den typiske bruken av presens er om nåtid og av preteritum om fortid.
Presens og preteritum er de finitte (bøyde) formene av verbet. Verbet har også flere infinitte (ubøyde) former. Infinitiv, nevneformen av verbet, er en av dem. De andre er presens partisipp og perfektum partisipp.
Presens partisipp brukes mest som adjektiv. Se Presens partisipp.
Perfektum partisipp kan også brukes adjektivisk, men danner dessuten sammensatte verbalformer – sammen med forskjellige hjelpeverb: Presens perfektum viser til noe som har skjedd før en annen handling i nåtid:
Jeg har spist.
Preteritum perfektum viser til noe som skjedde før en annen handling fant sted i fortid:
Jeg hadde spist.
Dessuten blir preteritum perfektum brukt i de sammensatte passivformene. (Se Passiv og Perfektum partisipp.) Infinitiv brukes sammen med modale hjelpeverb, burde, kunne, måtte, skulle, tore (eller tørre) og ville.
De modale hjelpeverbene, eller modalverbene, brukes først og fremst sammen med en infinitiv av hovedverbet som tegn på at innholdet i setningen er nødvendig, mulig eller umulig:
Hun kan sykle.
Vi skal komme.
Jeg må ha sovnet.
Grunnlaget for det modale innholdet kan være en norm (for eksempel en lov), kunnskap, tro eller evne.
I to tilfeller kan det modale hjelpeverbet knyttes til noe annet enn et hovedverb. Det blir da oppfattet som at hovedverbet er sløyfet fordi det er så opplagt:
- Hjelpeverbet kan knyttes direkte til et adverb som viser retning, når det som skulle vært hovedverbet, betyr å flytte seg fra sted til sted: Jeg skal (dra, gå, reise, sykle) hjem. Jeg må ut.Hvis bevegelsesverbet trenger å være mer presist, må en selvsagt ta det med: Jeg skal fly hjem. Jeg må se å komme meg ut.
- I preteritum kan hjelpeverbet knyttes til et partisipp med en infinitiv imellom, men vi kan også sløyfe infinitiven. Jeg skulle (ha) gjort det. Hun ville (ha) hjulpet meg hvis hun hadde kunnet.Men i presens selvsagt: Jeg skal ha gjort det.
Ha brukes som hjelpeverb ved presens perfektum og preteritum perfektum, være ved presens perfektum og preteritum perfektum og i sammensatt passiv, mens bli bare blir brukt som hjelpeverb i sammensatt passiv.
Andre verb som få blir brukt som modalverb eller for å si noe om hvordan den handlingen som hovedverbet uttrykker, skjer på:
Vi fikk kjøpe is.
Vi fikk kjøpt is.
Noen verb er bare refleksive, det vil si at de ikke kan brukes uten et pronomen som viser tilbake på subjektet: gremme seg, ordlegge seg. Andre kan brukes refleksivt, slik som ergre og vaske.
Forskjellige verb kan ha forskjellig antall ledd knyttet til seg i en setning, jevnfør valens (se Grammatikk). De fleste verb må ha minst ett ledd til, nemlig subjektet, men kan ha flere: subjekt og direkte objekt og indirekte objekt. De er transitive. Eie, nå og skjønne kan for eksempel ha to ledd som utfylling, anbefale, bringe og ønske tre. Noen må ha tre ledd, slik som forunne, frakjenne og fravriste. Og noen verb har bare ett ledd til, for eksempel abdisere, arbeide. De er intransitive. Til sist finnes det et fåtall verb som bare kan ha det innholdstomme det som subjekt, slik som regne:
Det regner.
En spesiell type verb er de uselvstendige verbene: være, bli, hete, synes og kalles. Når vi kaller dem uselvstendige, er det fordi det setningsleddet de har i tillegg til subjektet, ikke er et direkte objekt, men subjektspredikativ:
Han het Erling.
Subjektet og predikativet viser til det samme (eller den samme), men uttrykker ulike sider eller egenskaper.
De viktigste problemene i forbindelse med verb er drøftet i disse artiklene:
-ing, -ning og -sjon
Ekstrakonsonant i verb
Imperativ
Korte og lange former av verb
Parverb
Passiv
Perfektum partisipp
Presens partisipp
Verbal opphoping
Se også Substantivsyke.
(RVF)