Reglene for valgfrihet er knyttet til ordenes skrivemåte og bøyning.
Vi bør være så konsekvente vi kan i valget av bøyningsformer, og fremfor alt bøye det samme ordet likt gjennom en og samme tekst. Men det kan ikke kreves at vi bøyer alle ord likt som kan bøyes likt.
Innhold
Hvorfor valgfrihet?
Moderat og radikalt bokmål
Riksmål
Ordklassene
Lånord
Hvor konsekvente bør vi være?
Hvorfor valgfrihet?
Det gamle norske skriftspråket ble borte i løpet av 1500-tallet og ble erstattet av dansk. Men som talemål levde det videre i dialektene. Det førte til en stor avstand mellom skriftspråk og talemål, og i løpet av de siste ca. 150 år har det vært arbeidet med å gjøre avstanden mindre mellom skrift og tale, og å føre skriftspråket over fra dansk til en norsk form som fremdeles bygger på dansk i Norge på 1500-tallet, men som i dag ikke kan kalles annet enn norsk. Dette er den offisielle skriftformen bokmål og den uoffisielle skriftformen riksmål.
Direkte basert på talemålet i en del av dialektene lanserte Ivar Aasen sin skriftspråksvariant landsmål, i dag kalt nynorsk. Særlig i løpet av 1900-tallet har det vært arbeidet med å minske avstanden mellom bokmål og nynorsk der det lar seg gjøre.
Samtidig skal språket hele tiden være et felles møtested for mer enn tre generasjoner av talende og skrivende nordmenn, fra de eldste til de yngste. Ingen av oss kan vente å finne igjen alle våre egne språkvaner i skriftspråket; det må være en del faste regler for bruken av det. Men en del av de formene hver av oss foretrekker, bør vi kunne skrive. For at det skal kunne skje, er det uråd å forlange at alle skal skrive likt. Det må være et visst språklig albuerom, og det er det vi kaller valgfrihet.
Språket forandrer seg stadig. Nye former blir så vanlige at de må godtas i skriftspråket, og gamle går av bruk og blir borte. Også dette taler for en viss valgfrihet, og også for at valgfriheten endrer seg noe i tidens løp. Tidlig på 1900-tallet kunne en velge mellom alliance, ambulance og allianse, ambulanse. I dag finnes bare formene allianse og ambulanse. Men vi har fått nye valg som blazer/bleser og tape/teip.
Moderat og radikalt bokmål
Valgfriheten i bokmål gjør at vi kan skjelne mellom to varianter av bokmålet, en som ligger nærmest riksmål, og en som ligger nærmest nynorsk. Det er vanlig å kalle den første moderat bokmål og den andre radikalt bokmål. Her er noen forskjeller mellom de to variantene.
| Moderat bokmål | Radikalt bokmål |
| ben, ren, sen | bein, rein, sein |
| løs, løv | laus, lauv |
| slukke, hugge | slokke, hogge |
| vei | veg |
| lav | låg |
| høy, høyere | høg, høgere |
| frem, fremtid | fram, framtid |
| mottagelig | mottakelig |
| mottager | mottaker |
| mottagelse | mottakelse |
| koble, kobber | kople, kopper |
| ligne, ligning | likne, likning |
| sammenligne | sammenlikne |
| hvit, hvass | kvit, kvass |
| en bok | ei bok |
| boken, gaten | boka, gata |
| gruppen, solen | gruppa, sola |
| hoppet, danset | hoppa, dansa |
| dannede mennesker | danna mennesker |
| årene, ekteskapene | åra, ekteskapa |
| annenfiolin | andrefiolin |
| annengradsligning | andregradslikning |
| annerledes | annleis |
| gammel | gammal |
| syv | sju |
| død | daud |
| hjem | heim |
| gress | gras |
| mel | mjøl |
| melk | mjølk |
I praksis er det de færreste som skriver et helt rendyrket moderat eller radikalt bokmål. Mange som ellers skriver den moderate varianten, vil foretrekke former som fram, mottaker, kople, likne.
Riksmål
Riksmål er (fra 1929) en ikke-offisiell variant av skriftspråket, som i vår tid normeres av det Norske Akademi for Språk og Litteratur i Riksmålsordlisten. Denne kan ikke brukes som norm i skolen eller i offentlig tjeneste.
Riksmål er en strammere norm enn bokmål, men valgfrihet forekommer også her, bl.a. mellom tradisjonelle riksmålsspesifikke former som sprog, sne og vidne, og fellesformene språk, snø og vitne. Hvis en skriver bokmål med moderate former, er dette svært likt moderne riksmål. Også de fleste skribenter som skriver riksmål, har i vår tid sluttet å bruke de tradisjonelle formene.
Ordklassene
Vi kan ikke gå innpå all valgfrihet som er knyttet til ordenes skrivemåte og bøyning, men skal ta for oss noen typiske tilfeller fra bøyningsverket.
Substantiv: En del substantiv kan valgfritt være hankjønnsord eller hunkjønnsord: lampen/lampa, kassen/kassa, klassen/klassa. Ord som bok, gate, sol, ramme er opprinnelige hunkjønnsord, men kan også bøyes som hankjønnsord: boka/boken, gata/gaten, sola/solen, ramma/ rammen, kua/kuen, hytta/hytten, bikkja/bikkjen.
Intetkjønnsord som har én stavelse, har oftest ingen endelse i ubestemt form flertall: et hus – flere hus. Men noen av dem kan valgfritt ha -er: et blad – flere blad eller blader. Også flerstavede fremmedord har denne valgfriheten: et kvarter – flere kvarter eller kvarterer. I bestemt form flertall kan de fleste intetkjønnsord valgfritt ende på -a eller -ene: husa eller husene. Men hvis ordet ender på -a i ubestemt form flertall, får det bare -ene i bestemt form flertall for at det ikke skal bli -aa: et forum – flere forumer eller fora – alle foruma, forumene eller foraene (men ikke «foraa»).
Artikkel: Det er bare i den ubestemte artikkelen for hunkjønnsord vi finner valgfrihet; det kan hete ei bok eller en bok. Selv om du velger boka, kan du skrive en bok. Derimot bør du ikke velge «ei bok – boken».
Adjektiv: Her er det nok å vise til spesialartiklene om adjektiv:
Adjektiv på -el, -en og -er
Adjektiv på -en av verb
Adjektiv på -et
Adjektiv på -ig
Adjektiv på trykksterk vokal eller diftong
Adjektiv og -e
Adjektiv og -t/-tt
Gradbøyning
Verb: Det er liten valgfrihet i infinitiv og presens.
I preteritum derimot er det ingen verb som bare har -et. Enten har de -a/-et: hoppa/hoppet, dansa/danset, eller de har også -de: laga/laget/lagde, eller -te. Verbet love har alle fire muligheter: lova/lovet/lovde/lovte. Tilsvarende blir det i perfektum partisipp: hoppa/hoppet, laga/laget/lagd, lova/lovet/lovd/lovt.
En vanskelig bøyning har mange verb på -(e)s. Regelen er at s-infinitiv av verb følger presens aktiv på den måten at r blir byttet ut med s: gir → gis. Tilsvarende former er fås. gås, has, tas. Unntaket er at det kan hete både ses og sees. Mange av dem har samme form i infinitiv og perfektum partisipp, for eksempel aldres – har aldres. Men det finnes flere typer. Her er bøyningen av en del slike verb:
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum partisipp |
| aldres | aldres | aldredes | aldres |
| dras | dras | dro(g)s | dras |
| eldes | eldes | eldedes | eldes |
| ferdes | ferdes | ferdes/ferdedes | ferdes |
| finnes | finnes/fins | fantes/fans | funnes |
| føles | føles | føltes | føltes |
| hanskes | hanskes | hanskedes | hanskes |
| høres | høres | hørtes | hørtes |
| kjennes | kjennes | kjentes | kjentes |
| lykkes | lykkes | lyktes | lykkes |
| møtes | møtes | møttes | Møttes |
| sees/ses | sees/ses | såes/sås | settes |
| skilles | skilles/skils | skiltes | skiltes |
| spørres | spørres/spørs | spurtes | spurtes |
| synes | synes/syns | syntes | syntes |
| treffes | treffes | treftes | treftes/truffes |
| undres | undres | undres/undredes | undres |
| våres | våres | vårtes | våres |
Tallord: De fleste tallord har bare én form. Men ordenstallet 2. kan hete annen eller andre.
Tallene 7, 20 og 30 heter sju/syv, tjue og tretti. I offisielt bokmål står tierne foran enerne: tjuesju/tjuesyv, trettini. Formene tyve og tredve er ikke tillatt i offisielt bokmål.
Pronomen: Han kan i objektsform hete ham eller han: Jeg gav ham/han boka.
Possessivet (eiendomspronomenet) for hunkjønn kan være din eller di: din bok eller di bok, men bare: boka di, boken din.
Hunkjønnsformen av det ubestemte pronomenet annen kan være annen eller anna: Det er en annen sak/ei anna sak, og intetkjønnsformen annet kan være anna.
Interjeksjon: Det rareste ved interjeksjoner er at de kan lages for anledningen og da med total forakt for alle rettskrivningsregler. Hvis du synes at en fugl sier «Piijuuiiip», gjør det ikke noe om du skriver to-tre vokaler etter hverandre. Men de vanligste interjeksjonene, som ja, nei, fy, nøff, mjau, har bare én form.
Lånord
Mange lånord har fått en fast skrivemåte i norsk og følger norske skriveregler, også når det gjelder valgfrihet.
Men det er verdt å nevne at Norsk språkråd stadig vurderer om fremmed skrivemåte kan avløses av en som er norsk, eller mer norsk. I noen tilfeller blir den fremmede skrivemåten beholdt, for eksempel en cup, en pub. I andre tilfeller blir skrivemåten fornorsket, for eksempel fra ghetto til getto. Men det er også en del ord som valgfritt har fremmed eller norsk skrivemåte. For eksempel:
blazer/bleser
clutch/kløtsj
chuck/kjoks
Cuba, men cubansk/kubansk
collage/kollasj
genre/sjanger
jogurt/yoghurt
juice/jus
outrert/utrert
outsider/utsider
wienerschnitzel/wienersnitsel
wire/vaier
Hvor konsekvente bør vi være?
Til det som blir regnet som godt språk, hører gjerne at vi skal variere ordvalget, men være konsekvente i formvalget. Men i et språk som har så mange valgfrie detaljer som norsk, er det ikke alltid lett å være konsekvent. Hvis vi har valgt å skrive gruppa, må vi da også skrive avisa, kvinna og kirka? Eller om vi skriver husa og åra, må vi da også skrive demokratia og ekteskapa? Ja, helst bør vi det. Men en kan likevel ikke stille strengere krav enn folk flest greier å oppfylle. Skulle en kreve hundre prosent konsekvens i alle detaljer, kunne ingen av oss våge å skrive noe som helst.
Det vi imidlertid bør kreve av oss selv, er at vi velger de samme formene i en og samme tekst. Og når det gjelder samme form og samme bøyning av ett og samme ord, bør vi være helt konsekvente.
Hvis vi bøyer en diameter – flere diametere, svarer det til diameterne i bestemt form flertall. Hvis vi bøyer en diameter – flere diametrer, svarer det til diametrene i bestemt form. Er det da feil om vi bøyer en diameter – flere diametere – diametrene eller flere diametrer – diameterne? Ja, formelt er det feil, og vi bør prøve å unngå slik «blandet bøyning», som det kalles. Men feilen er så nær usynlig at utenom det mest formelle fagspråk spiller den liten rolle, og den betyr ikke noe for forståeligheten.
Enda vanskeligere er det å skrive et helt gjennomført moderat eller radikalt bokmål. Fordi om vi velger radikale bøyningsformer som boka, spørsmåla, hoppa og dansa, trenger vi ikke å gjennomføre et tilsvarende ordvalg; vi kan skrive bjørka, og bjørka stod kvit og grøn og speila seg i vatnet, men også bjørka – eller bjerka eller bjerken – stod hvit og grønn og speilet seg i vannet. Vi skal prøve å oppnå en ensartet stil i teksten vår, men ikke stille helt urimelige konsekvenskrav.