Upersonlig uttrykksform

Noen ganger trenger en å uttrykke seg upersonlig fordi en ikke vet hvem eller hva subjektet viser til.

Andre ganger kan en uttrykke seg upersonlig fordi en ikke vil uttrykke hvem eller hva subjektet viser til.

Ellers bør en bruke en personlig uttrykksform.

Upersonlig uttrykksform

Det hender at vi ikke vet hvem eller hva subjektet viser til. Vi mangler kunnskap. Men det kan også hende at vi rett og slett ikke vil uttrykke hvem eller hva subjektet viser til. En av grunnene kan være at det blir for komplisert, med flere og lange subjekter, eller at sammenhengen krever at subjektet ikke skal nevnes særskilt.

Uansett hva årsaken kan være: Når vi uttrykker oss uten å nevne subjektet, sier vi at vi uttrykker oss upersonlig. Rent allment kan vi si at å uttrykke seg upersonlig ikke er det en bør gjøre. Men det hender jo at det er nødvendig.

Uttrykksmidlene

Ubestemt pronomen

I stedet for å si eller skrive klart hvem eller hva setningen gjelder, kan en bruke et ubestemt pronomen som subjekt, enten en eller man.

En hevdet at dette ville svekke kjøpekraften.

Man var ikke villig til å imøtekomme kravet.

Dette kan det bli maner av. I stedet for å skrive

En kom til enighet på møtet.

Man liker godt barokkmusikk.

bør eller må en heller skrive

Vi/Partene kom til enighet på møtet.

Jeg/Vi liker godt barokkmusikk.

Verbalsubstantiv

Ved bare å nevne verbalhandlingen i form av et verbalsubstantiv unngår en samtidig å si hvem det er som utfører den:

Tilgrisingen av T-banevognene må ha foregått natterstid.

Hjemtransporten vil skje først fredag morgen.

(Se Substantivsyke.)

Passiv

Den mest vanlige måten å uttrykke seg upersonlig på er ved hjelp av passiv. Passiv består jo nettopp i at det ikke er nødvendig å nevne det underforståtte subjektet i setningen:

Varene ble stjålet sist helg.

Det er helt opp til språkbrukeren om han eller hun vil uttrykke det ved hjelp av et preposisjonsledd:

Varene ble stjålet sist helg av en mann med brun skinnjakke.

(Mer om dette i Passiv.)

Det-setninger

Ett trekk som ofte går sammen med bruk av passiv, er det som subjekt:

Det ble pekt på faren for økt inflasjon.

Mer upersonlig kan det ikke bli.

Riktig bruk

Noen ganger trenger en å uttrykke seg upersonlig fordi en ikke vet hvem eller hva subjektet viser til. Andre ganger kan en uttrykke seg upersonlig fordi en ikke vil uttrykke hvem eller hva subjektet viser til. Så langt er det ikke noe problem. Trenger en å uttrykke seg upersonlig, så kan en gjøre det. Men hvis det ikke er nødvendig, bør en bruke en personlig uttrykksform. Et slags høflighetshensyn overfor en eventuell leser, slik at en må skjule sin identitet når en skriver for ikke å virke påtrengende, eller at en ikke skal være for direkte i en instruks, er helt misforstått. Hvilken personlig uttrykksform en bør velge, kan derimot variere etter sammenhengen.

I en saklig fremstilling bør en skrive at så gjorde den det, og så skjedde det. Det virker mindre tvungent, og det inneholder mer presis informasjon. Det er blant annet det rapporter er til for. En bør for eksempel ikke skrive:

Etter at brannen var varslet, ble det rykket ut med to vogner.

Da eksperimentet var ferdig, ble syren nøytralisert før den ble tømt ut.

Hvis en vet hvem som gjør noe eller er noe i setningen, bør en si det, f.eks.:

Etter at oppsynsmannen hadde varslet brannen, rykket brannvesenet i Nittedal ut med to vogner.

Da vi var ferdige med eksperimentet, nøytraliserte vi syren før vi tømte den ut.

Ikke vær redd for å være «personlig», selv om du ikke kjenner leseren.

I bruksanvisninger, håndbøker og lignende er det derimot som regel riktigst å ordlegge seg ved hjelp av imperativ. I stedet for å skrive slik:

Det trykkes på ENTER-tasten etter hver kommando.

ID-kortet bæres synlig.

bør en si:

Trykk på ENTER-tasten etter hver kommando.

Bær ID-kortet synlig.

Begrenset bruk av en upersonlig uttrykksform er et stilistisk trekk som skiller norsk fra for eksempel dansk og svensk.

(JE)