Tegnsetting

Tegnsetting brukes først og fremst for å vise hvilke deler i en tekst som hører sammen, og hvilke som skal skilles fra hverandre.

Vi har sju hovedtyper:

• Avsnittstegn:
  – ekstra linjeskift pluss ny linje uten innrykk
  – ny linje med innrykk
  – ny linje uten innrykk
• Store skilletegn:
  – punktum
  – spørsmålstegn
  – utropstegn
  – kolon
• Små skilletegn:
  – semikolon
  – komma
• Innskuddstegn:
  – tankestrek
  – parentes
  – anførselstegn
• Ordtegn:
  – blanktegn (ordmellomrom)
  – bindestrek
  – apostrof
  – skråstrek
• Bokstavtegn:
  – aksenttegn
  – store eller små bokstaver
• Kreative tegn:
  – !!
  – ??
  – !?!?!?
  – …

Tegnsetting hjelper leseren til å se hvordan en tekst er bygd opp. Tegnene skal vise hva som hører sammen, og hva som skal skilles fra hverandre. Tegnsetting er et uttrykksmiddel som er spesielt for skriftspråket. Det er fattige erstatninger for de rike variasjonsmulighetene talespråket har med trykk, pauser, tonefall, setningsmelodi og lignende.

Mange av tegnene kan brukes på flere måter
– de kan ha flere enn én betydning eller ha flere funksjoner. I denne artikkelen gir vi en kort oversikt over de forskjellige tegnenes hovedfunksjoner, men de fleste tegnene er behandlet mer inngående i egne artikler, nemlig:

Aksenttegn
Anførselstegn
Apostrof
Bindestrek
Kolon
Komma
Parentes
Punktum
Semikolon
Skråstrek
Spørsmålstegn
Tankestrek
Utropstegn

Avsnittstegn

Avsnittstegn bruker vi for å skille mellom større tekstdeler eller avsnitt. Avsnittsmarkering gir beskjed om hvilke setninger som hører nærmere sammen, og hvilke som hører til et nytt innholdsmoment.

Inndeling i avsnitt er en viktig form for «tegnsetting», og ikke noe som kan settes automatisk etter et visst antall linjer, eller ut fra rent estetiske hensyn. At en tekst blir lettere å lese med mer «luft», kommer av at tomrommene markerer overgang fra et innholdsmoment til et annet. Det tomme rommet gir leseren en hvilepause der det leste avsnittet kan fordøyes, og det neste kan forberedes. Legg omtanke i avsnittsinndelingen og se den i sammenheng med disposisjonen av hele teksten. Dersom en tekst er dårlig disponert, vil det som regel også være uklar avsnittsmarkering.

Avsnittstegnene er av tre typer eller grader etter hvor stor avstand det er mellom innholdet i avsnittene: ekstra linjeskift pluss ny linje uten innrykk, ny linje med innrykk eller ny linje uten innrykk.

Ekstra linjeskift pluss ny linje uten innrykk er det sterkeste avsnittstegnet. En linje er da helt åpen mellom de to avsnittene, så det blir et ganske tydelig tomrom i teksten. Slik er det for eksempel over dette avsnittet. Merk at det ikke skal være innrykk på den første linjen etter et slikt avsnittstegn.

Ny linje med innrykk er det nest sterkeste avsnittstegnet. Det lages ved å avslutte en linje der siste setning i avsnittet slutter, og så begynne på ny linje etter et tabulatorinnrykk. Ny linje med innrykk er en god og tydelig måte å markere avsnitt på, og er den vanligste i trykt tekst.

Ny linje uten innrykk er det svakeste avsnittstegnet. Det lages ved å avslutte en linje ved setningsslutt og så begynne det nye avsnittet helt ute til venstre på den nye linjen. Men denne type avsnittsmarkering kan bli noe utydelig. Dersom en setning tilfeldigvis slutter ved linjeslutt akkurat der vi vil lage avsnitt, vil avsnittmarkeringen forsvinne, og det anbefales derfor bare i tekster der plassen er liten.

Vanligvis klarer vi oss med én type avsnittsmarkering, og som regel er ny linje med innrykk den beste i trykte tekster. Tekster ment for skjerm (som denne) har som regel et ekstra linjeskift uten innrykk.

Store skilletegn

Som store skilletegn regnes punktum, spørsmålstegn og utropstegn. Etter disse tegnene begynner vi som regel med stor forbokstav, fordi de regnes som slutttegn. Kolon regnes også til de store skilletegnene, men det er ikke et sluttegn, og det er derfor ikke noen regel at det alltid etterfølges av stor bokstav.

Punktum har som hovedoppgave å avgrense selvstendige setninger (helsetninger) fra hverandre. Punktum er det viktigste av alle teksttegn
– faktisk det eneste vi ikke kan klare oss uten. En tekst kan være uten andre tegnsettingstegn, men den kan likevel forstås greit og fylle en kommunikativ funksjon selv om den ikke er helt korrekt. Men en tekst uten punktum blir nærmest uleselig og kan føre til uakseptable misforståelser. Se Punktum.

Spørsmålstegn brukes som sluttegn for å markere at det som står foran, er ment som et spørsmål. Se Spørsmålstegn.

Utropstegn brukes som sluttegn for å gi uttrykk for overraskelse eller andre sterke følelser. Se Utropstegn.

Kolon skiller seg fra de andre store skilletegnene på to måter. For det første kan det etterfølges av stor eller liten bokstav avhengig av tekstsammenhengen. Når det første ordet etter kolon har liten forbokstav, er kolon et lite skilletegn. For det andre er det ikke et sluttegn, tvert imot peker det fremover i teksten, mens de tre andre peker bakover. Kolon bruker vi blant annet etter et anførende uttrykk for å vise at det som kommer etter, er et direkte sitat. Ellers brukes det for å vise at det følgende er en nærmere forklaring, begrunnelse eller eksemplifisering. Se Kolon.

Små skilletegn

De små skilletegnene er komma og semikolon. Etter disse tegnene begynner vi alltid med liten forbokstav. Kolon kan være enten stort eller lite skilletegn, se avsnittet ovenfor.

Semikolon brukes forholdsvis sjelden, og mindre nå enn tidligere.

Først og fremst brukes det som skille mellom helsetninger der vi synes et punktum vil lage et for stort skille i teksten. Semikolon viser at de to helsetningene hører ganske tett sammen i innhold. Se Semikolon.

Komma er det mest brukte av alle tegn
– og også det tegnet som gir folk flest problemer. Det kan være vanskelig å peke på hva som er kommaets hovedfunksjon, først og fremst er det nok et intonasjons- og pausetegn. Kommareglene i norsk tar hensyn både til setningens grammatikk og uttale. Som regel gir disse hensynene samme kommasetting, men av og til trekker de i forskjellig retning. Det gjør at vi noen steder kan sette komma eller la være, begge deler blir korrekt, men gir setningen forskjellige tolkninger. Hvis vi vil sette komma riktig, må vi kunne kommareglene. Se Komma.

Innskuddstegn

Innskuddstegn er tankestrek, parentes og anførselstegn. Av og til kan komma ha samme funksjon. Innskuddstegnene kan brukes for å markere at enkeltord, hele uttrykk eller setninger er skutt inn i en allerede fullstendig konstruksjon. De forskjellige tegnene brukes etter hvor sterkt det som er skutt inn, skal skilles fra leddene det er skutt inn i, eller hva slags innskudd det er. Tankestrek og parentes brukes om ledd som den som skriver, ønsker å markere som innskutt. Det som står i anførselstegn, er direkte sitat hentet fra andre tekster eller nøyaktig gjengivelse av noe andre har sagt. Alle innskuddstegnene opptrer parvis, det vil si at de markerer både begynnelsen og slutten på det som er skutt inn. Parentesen har forskjellige tegn ved begynnelsen og slutten. Anførselstegn som dobbelte kommaer er like både som begynnelsestegn og avslutningstegn. Det kan forekomme at tankestrek bare markerer begynnelsen på noe innskutt. Det innskutte står da til slutt i helsetningen og kan like gjerne betraktes som et tillegg.

Et annet fellestrekk ved innskuddstegnene er at de av og til forekommer sammen med andre setningstegn, for eksempel punktum sammen med parentes eller anførselstegn sammen med komma. Reglene for rekkefølgen av tegnene står i artiklene om de enkelte innskuddstegnene. Se Anførselstegn, Parentes og Tankestrek.

Ordtegn

De nest minste tegnene er ordtegnene. De er knyttet til de enkelte ordene og brukes blant annet for å markere hvor tett sammen to ord er knyttet.

Ordmellomrom eller blanktegnet, som det også kalles, er et «ikke-tegn». Det er det sterkeste av ordtegnene, og det fungerer som et skilletegn som viser at to ord som står ved siden av hverandre, ikke er så tett sammenknyttet at de utgjør ett ord, det vil si at de til sammen ikke danner en sammensetning. Jevnfør forskjellen mellom rød vin og rødvin, en halv liter og en halvliter.

Bindestrek er også et ordtegn. Den brukes på flere måter, men felles for de fleste av dem er at bindestreken viser at to eller flere ord er knyttet så nøye sammen at de danner et nytt ord: vegg-til-vegg-teppe, gå-på-byen-genser. Bindestrek brukes også for å markere at et ord består av grunnleggende forskjellige deler, for eksempel en forkortelse og et vanlig ord: tv-kanne, eller av ord fra forskjellige språk: peace-tegn, glasnost-stemning. I motsetning til ordmellomrom er bindestreken et sammenbindingstegn som viser hvilke ledd som hører sammen i ett ord. Se Bindestrek.

Apostrof er det minste av ordtegnene. Den brukes mest for å vise at noe er utelatt: lærer’n, ha de’. Se Apostrof.

Skråstrek er også et ordtegn. Den brukes i flere funksjoner, men først og fremst for å angi alternativer: I henhold til brev/telefonsamtale av … Skråstrek kan i de fleste tilfeller derfor godt byttes ut med eller. Se Skråstrek.

Bokstavtegn

De minste tegnene kalles bokstavtegn eller diakritiske tegn. Det er aksenter eller andre markeringer over eller under bokstavene som angir spesiell eller avvikende uttale eller trykk. De vanligste bokstavtegnene i norsk er aksenttegnene høyreaksent (akutt) og venstreaksent (grave), men i en del fremmedord forekommer også andre aksenttegn som cirkumfleks og cédille. Se Aksenttegn. Bruk av store eller små bokstaver er også en type bokstavtegn.

Kreative tegn

For ord og uttrykk for sterke følelser (ekspressive uttrykk) og for de lydhermende ordene (onomatopoetikon) har vi ikke helt faste regler for skrivemåte. Det blir en smaksak hvordan vi vil beskrive lyden fra et vindkast eller fra en knyttneve som slår. I tegneserier finner vi mange morsomme og forskjellige forsøk på det. Vi har også en viss valgfrihet i tegnsettingen ved slike uttrykk. Vi kan for eksempel markere høy grad av overraskelse ved å føye til flere utropstegn: Du kom altså likevel!!! eller vi kan forsterke et spørsmålstegn ved å kombinere det med et utropstegn: Er du blitt helt sprø, eller ??!! Prikker (punktum) og tankestreker kan også brukes for å markere undring eller nøling.

(RVF)