Norsk rettskrivning bygger på en avveining mellom språket slik det har blitt skrevet tidligere, og slik det blir uttalt nå.
Derfor oppstår det vansker med stumme bokstaver, det vil si bokstaver som en ikke sier, men som en må skrive. Noen er stumme for alle, mens andre bare er stumme for dem som snakker visse dialekter.
Det eneste en kan gjøre for å unngå å skrive feil, er å sette seg ned og lære hvilke ord som skrives med stumme bokstaver. Eller så må en slå dem opp i en ordliste.
Innhold
Hvorfor stumme bokstaver?
Grunnlaget for denne artikkelen
To slags feil
Stumme bokstaver er bokstaver som skal skrives, men som en ikke kan høre eller ikke selv sier.
Hvorfor stumme bokstaver?
Norsk rettskrivning bygger på en avveining mellom språket slik det blir uttalt nå, og slik det har blitt skrevet tidligere. Rettskrivningen bør ikke skille seg for mye fra uttalen i dag. Da blir det vanskelig å forstå og å lære å skrive. På den annen side skal vi fortsatt kunne skjønne hva som ble skrevet før.
Resultatet av disse kryssende hensynene er at det oppstår stumme bokstaver i skriftspråket, det vil si bokstaver som ikke uttales i visse ord. Hvilke bokstaver som er stumme i hvilke ord, er avhengig av hvilken dialekt en snakker. Noen bokstaver er stumme for alle, men det som er en stum bokstav for en som snakker én dialekt, trenger ikke være det for en som snakker en annen. Et eksempel er land, der uttalen kan være enten lann eller land.
Grunnlaget for denne artikkelen
Ettersom forekomsten av stumme bokstaver blant annet henger sammen med det mangfoldige talespråket, er en også tvunget til å ta utgangspunkt i én bestemt dialekt eller i ett dialektområde når en skal skrive om fenomenet i en bok som denne. Her skal vi ta utgangspunkt i østnorsk talemål. Det er av praktiske grunner. Vi må treffe et valg, og det er den talemålsvarianten som har flest brukere, og som alle norsktalende har et forhold til.
To slags feil
Stumme bokstaver er ett av de forholdene som gjør norsk rettskrivning vanskelig. De gir opphav til to slags stavefeil. Det vanligste er at en lar være å skrive stumme bokstaver. En kan for eksempel skrive «stunn» i stedet for stund og «jøre» i stedet for gjøre. Men en kan også legge til en bokstav fordi en tror at det skal være en stum bokstav i ordet: «skildt» i stedet for skilt og «anderledes» i stedet for annerledes. En spesiell feiltype av dette slaget har vi når det er en lyd i språket som skrives med en av flere mulige bokstavkombinasjoner, men der språkbrukeren velger en kombinasjon med én bokstav for mye, for eksempel «skjelden» i stedet for sjelden. I norsk er stumme bokstaver lumske også fordi det nettopp har blitt borte bokstaver som stod som stumme bokstaver før. Rettskrivningen har endret seg, og en har en viss historisk støtte for å skrive for eksempel «anderledes» – eller «hvalp» i stedet for valp, som har vært det riktige siden 1959. La oss se på hva slags feil en kan gjøre – bokstav for bokstav.
Stum d
D kan bli stum for alle når den er assimilert med t, slik som i godt (av god). Men denne lyden kan også falle bort, som i jord og gjorde. Det skjer spesielt ofte i sammenheng med n og l: vinde (som en ikke må forveksle med vinne), skynde, stund, forstand, skald (men skall) og skylde (men skylle).
En særskilt form der d har blitt stum for de fleste, er i endelsen -ende i presens partisipp (og i en del adjektiv, adverb og preposisjoner med samme form: kjørende, vordende, bommende, vedrørende).
Stum e
E blir lett stum i visse verb som ender på s:
finnes og fins
synes og syns
Men problemer ved stumme e-er får en først i forbindelse med andre vokaler og i trykksvake stavelser i ord med andre former der vokalen går ut.
Om når en e skal skrives og ikke skrives i adjektiv på trykksterk vokal, står det i Adjektiv på trykksterk vokal eller diftong.
e-er i trykklette stavelser i ord med andre former der vokalen går ut, er drøftet i Adjektiv på -el, -en og -er og Substantiv på -el, -en og -er.
Stum g
G i endelsene -ig og -lig uttales ikke. Det samme gjelder g i slutten av ord som deig og seig. Enkelte g-er inne i ord blir sjelden uttalt, for eksempel selge og velge. G foran j blir ikke uttalt. Eksempler er: gjennom, gjenstand, gjerne, gjest, gjorde, gjær, gjøre, igjen.
Stum h
H er en av de vanskeligste stumme bokstavene i norsk. Foran konsonant er h alltid stum. Det gjelder bare å huske i hvilke ord. Her er de viktigste. De har gjerne en j eller en v etter h-en:
hjelpe
hjem
hjerte
hjul (på vogn)
hva
hval, hvalfangst
hvem
hvilken
hvor
hvordan
hvorfor
hvorledes
Alle spørreord som uttales med v først, skrives med h som begynnelsesbokstav.
Når det gjelder hv, kan det hjelpe å tenke på tilsvarende ord i nynorsk. De begynner på kv eller bare k: kva, kval, kven, kvar, kor, korleis.
hvis – viss
Hvis og viss danner et spesialtilfelle. De uttales likt. Og mens hvis både kan være en subjunksjon og – i litt gammeldags språkbruk – et pronomen:
Hvis du har lyst, kan du komme.
Han var en mann hvis atferd var uklanderlig.
er viss oftest et adjektiv – men kan også være en subjunksjon (sideform i bokmål):
Jeg så en viss mann på gata.
Viss du har lyst, kan du komme.
Det betyr at hvis og viss har bruksmåter som ligger så nær hverandre at det ikke alltid er klart hvilket ord det dreier seg om – med de h-problemene det fører med seg.
Bruken av viss som subjunksjon er sjelden. En praktisk regel er derfor at hvis en kan sette en foran, er det adjektivet viss, og det skrives uten h.
Stum l
L er stum i begynnelsen av et fåtall ord:
ljom
ljore
ljoske
ljug (som også kan skrives jug)
ljuge (som også kan skrives juge)
ljå
L kan også falle bort i talemålet i slutten av visse ord og i visse posisjoner, særlig de modale hjelpeverbene skal og vil.
Stum r
Stum r volder vanligvis ikke problemer. I presensformen av verb, for eksempel spiser, og i ubestemt flertall av substantiv, for eksempel måter, kan r lett falle bort i talen, særlig når neste ord begynner på en konsonant:
Sitter du der og tygger på skorpene?
Det kan være flere måter som du kan gå frem på.
Bare for språkbrukere med svært liten øvelse i å skrive kan dette bli et problem. Presensformen kan for eksempel forveksles med infinitiv når det kommer /o/ foran som kan tolkes som enten og eller å.
Langt vanskeligere er r i en konsonantgruppe som gjengir sj-lyden: marsj, versjon.
Stum s
S kan være vanskelig som bindebokstav i sammensatte ord der det neste leddet begynner på s. For eksempel stortingssamling, personlighetsspalting, rettssal (se Bindebokstaver). Men også i en del andre sammensatte ord kan en lure på om det skal stå s eller ikke, for eksempel trykksaksfremstilling. Trykksakfremstilling – uten s – er det riktige. Det er vanskelig å stille opp klare regler for når det skal stå s eller ikke.
Stum t
T sist i den bestemte artikkelen i intetkjønn er stum, f.eks.:
fjellet
huset
skipet
Men i bestemt form foran genitivs -s kan t-en høres: fjellets, husets, skipets
Stum v
V kan være stum sist i visse ord: halv, selv, sølv.
Hva bør en gjøre?
Når det gjelder stumme bokstaver, kan en komme et stykke på vei ved å lære seg at for eksempel endelsene -ig og -lig skrives med g, at huset skrives med t til slutt, og «aldri g i aldri». Men i de fleste tilfeller der en er i tvil, må en lære seg hvordan ordet skrives – eller i det minste slå opp ordet i en ordliste.
(JE)