Det finnes mange måter å skrive sj-lyden på i norsk. De vanligste er sj og skj. Hvilke ord som skrives med sj og hvilke med skj, er en nødt til å lære.
En må lære seg de andre måtene å skrive sj-lyden på i ord av fremmed opprinnelse.
I en del andre sammenhenger kan brukerne av visse dialekter ha problemer med hvordan de skal skrive det som de uttaler som sj.
Ingen bokstav alene uttrykker lyden sj i norsk (som uttales med s fulgt av j i mange dialekter). I stedet finnes det mange forskjellige bokstavkombinasjoner som uttales som sj. Det er lett å ta feil av dem og lett å skrive feil, for vi kan bare stille opp omtrentlige regler for når det skal være den ene eller den andre skrivemåten. En må lære seg hvordan sj-lyden skrives i hvert enkelt tilfelle.
Nedenfor har vi ordnet en del ord etter måten å skrive sj-lyden på. Det er praktisk at vi først ser på hvordan vi skriver sj-lyden fremst i ordet, og deretter på hvordan vi skriver den inne i eller i slutten av et ord.
Til en viss grad avhenger sj-problemene av talemålet til dem som skriver. I denne artikkelen har vi gått ut fra østnorsk. Det er av praktiske årsaker. Østnorsk er det dialektområdet som har flest brukere, og som alle norsktalende har et forhold til.
Fremst i ord
sj
sj er den vanligste måten å skrive sj-lyden på. Det er også den mest produktive: De fleste nye lånord blir skrevet med sj. Ett unntak er ord der skrivemåten i språket de er lånt fra, minner om skj. (Du finner mer om det nedenfor under skj.) Her er noen vanlige ord med sj fremst, både fremmedord og andre:
sjaber
sjakk
sjakt
sjal
sjangle
sjanse
sjanti
sjarm
sjarmør
sjaskete
sjasmin
sjaue
sjef
sjekk
sjekte
sjel
sjelden
sjenere
sjenerøs
sjenever
sjette
sjåfør
sjoddi
sjofel
sjokk
sjokolade
sju
sjuk
sjuske
I ord av hjemlig opphav finner vi ikke de lyse vokalene i og y rett etter bokstavene sj, men denne bokstavkombinasjonen brukes likevel for å gjengi sj-lyden fremfor i og y og diftongen ei i lånord:
sjeider
sjeik
sjikane
sjikt
sjimpanse
sjingel
sjiraff
sjirting
sjy
sk
Ser vi bort fra fremmedordene, er det sk som uttrykker sj-lyden foran de lyse vokalene i og y og diftongene ei og øy:
ski
skifte
skikk
skildre
skille
skilt
skimlet
skimt
skinn
skip
skisse
skive
sky
skygge
skyld
skylle
skyndsom
skyss
skyte
skyve
skei
skeid
skeie
skeine
skeis
skeise
skeiv
skøyte
skj
Den nest vanligste måten å skrive sj-lyden på er ved hjelp av skj. Dette er de viktigste ordene på skj:
skje
skjebne
skjede
skjefte
skjegg
skjele
skjelett
skjell
skjelne
skjelve
skjeløyd
skjema
skjemmes
skjemt
skjende
skjene
skjenke
skjenne
skjensel
skjerf
skjerm
skjerpe
skjerv
skjev
skjold
skjorte
skjul
skjær
skjære
skjød
skjøge
skjønn
skjønt
skjør
skjørt
skjøt
skjøte
skjøtte
De fleste ord som skrives slik, er av norsk opprinnelse, men vi finner også noen fremmedord blant dem, f.eks.:
skjelett
skjema
sch
Sj-lyden skrevet som sch finner vi først og fremst i noen få tyske lånord som
schilling (østerriksk mynt)
schlesier
schwung
schæfer (som også kan skrives sjæfer)
I ord som schizofreni, schizogoni og schizoid uttales også sch som sj, men uttalen sk er valgfri. Derimot uttales sch bare som sk i scherzo og scherzando.
sh
Sh for sj-lyden opptrer i engelske lånord (eventuelt deler av ord) som
shabby
shake
shaker
shelterdekk
sherry
shetlandsponni
shilling (engelsk mynt)
shingel
shipping
shorts
short story
shoveldoser
show
shuntventil
og i enkelte ord fra andre språk som har kommet inn i norsk via engelsk eller engelskbasert skrivemåte:
shekel
sheriff
sherpa
shiamuslim
shintoisme
shoa
shogun
ch
ch brukes for å skrive sj-lyden først og fremst i franske ord som
chambre séparée
champagne (som også kan skrives sjampanje)
champion
chassis
men også i et par ord av engelsk opprinnelse, f.eks.:
charterfly (som også kan skrives sjarterfly)
cheddarost
cs
I csardas, som er av ungarsk opphav, skrives sj-lyden cs.
g
g brukes for å skrive sj-lyden i en rekke franske lånord som også har i behold andre franske trekk i skrivemåte og/eller uttale:
gelatin
gelé
gendarm
gêne
generell
geni (men ikke genial, som alltid uttales med g!)
genre (som også kan skrives sjanger)
gentil
gest (også med uttalen g)
j
Endelig har vi et par andre franske lånord der sj-lyden skrives j:
journal
journalist
s foran l
Vær oppmerksom på at s foran l særlig i begynnelsen av et ord eller et sammensetningsledd kan uttales som sj:
slalåm
slang
slott
slynge
storslalåm
epleslang
keiserslott
honningslynge
men også i slutten av ord:
rasle, tasle, nesle, vesle, fisle, visle, tisle
Noe stort problem er dette ikke. De færreste ville skrive noe annet enn s foran l i ord som dem ovenfor.
Barsk sj-lyd
Til sist i denne gruppen har vi s uttalt som sj fremfor en annen konsonant i begynnelsen av et ord eller et sammensetningsledd. Denne uttalen er enten et merke på intensitet, for eksempel «sjvæ:r» svær, eller gjenspeiler en følelse av mandighet hos mange brukere av østnosk:
«sjtært» sterkt!
Inne i og i slutten av ord
sj
I usammensatte ord skrives sj-lyden mellom to vokaler gjerne med sj når den faller inni eller til slutt i ordet:
pasje, gasje, garasje, hasj
Alle disse ordene er fremmedord. Rent allment kan vi si at fremmedord som ikke opprinnelig skrives med en r i tilknytning til det som uttales som sj i norsk, gjengis med sj i norsk. Men for å gjenta det viktigste på en annen måte: Ingen opprinnelig norske ord skrives med sj inne i eller i slutten av ord – kanskje med unntak av ordet bæsj.
rs og rds
Bokstavene rs og rds inne i et usammensatt ord eller i slutten av et ord uttales også som sj:
forsker, norsk, spørsmål, særs, terskel, tvers; jordsmonn, verdslig
Til denne gruppen hører også fremmedord:
kurs, mars, person, perspektiv, ressurs, ters, vers
Men rs med sj-uttale finner vi også der r og s hører til hver sin del av et ord, enten det gjelder en avledning eller et sammensatt ord. Eksempler på rs-grupper i avledninger er
forstyrrelse, forståelse, forsøk, samboerskap, trøndersk
I sammensetninger kan r være sist i ett ledd mens s kommer først i det neste, slik som i:
oversikt, seerskare, sommersol, særsyn, søsterselskap, søstersønn, undersøkelse
Men s-en kan også være bindebokstav i det sammensatte ordet:
samværsform, ansvarsområde, seiersgang
sj-lyden ved sammentrekking
Nær i slekt med sj-lyden i ord som særsyn er den som er et resultat av sammentrekking: Ett ord slutter på r, mens det neste begynner på s. Slike kombinasjoner av ord finner vi i setninger som
Jeg har sett den.
Vær oppmerksom på at r sammen med en bokstav som står for en lukkelyd, særlig t, kan ha akkurat den samme virkningen:
et vakkert syn
Dobbelt opp
Enkelte ganger kan skriftbildet representere to konsonantgrupper som hver for seg kan uttales som sj. Da er det gjerne en r med i spillet. I slike tilfeller kan det være lett å glemme enkelte bokstaver.
Ett ord av dette slaget er marsj, som uttales likt med mars. Andre ord er forskjell, der r-en hører til forstavelsen, mens skjell er stammen, og fremmedord som versjon, der r-en hører til den opprinnelige stammen, mens sjon egentlig er en avledningsendelse.
(JE)