Sin og seg eller ...?

Sin bruker vi når det vi viser til, er subjektet i setningen. Vi bruker hans og så videre når det vi viser til, ikke er subjekt i setningen.

Det gjelder også for subjektet i en underforstått setning, det vil si et uttrykk som kan skrives om til en setning.

Dette gjelder alltid når subjektet er tredje person – enten entall eller flertall.

Det er likegyldig om sin står etter eller før subjektet.

Sin er et refleksivt possessiv.

Seg brukes i prinsippet på samme måte i forhold til ham og så videre som sin i forhold til hans og så videre.

Seg er et refleksivt pronomen.

Innhold

Sin eller hans og så videre?

Sin eller ens?
Seg eller personlig pronomen?

Denne artikkelen handler mest om bruken av sin og hans/hennes/dens/dets/deres og ellers om bruken av seg og ham/henne/dem.

Sin er et refleksivt possessiv. Seg er et refleksivt pronomen.

Sin eller hans og så videre?

De fleste vanskene i forbindelse med bruken av sin gjelder sin (eventuelt si, sitt eller sine) i forhold til hans, hennes, dens, dets og deres.

Hovedregelen

Hovedregelen for hvordan vi bruker sin (og si, sitt og sine) og ikke hans og så videre, er enkel nok:

Vi bruker sin når det vi viser til, er subjektet i setningen, og vi bruker hans og så videre når det vi viser til, er noe annet enn subjekt i setningen. Se for eksempel på denne setningen:

Ola vasker bilen sin.

Her er det brukt sin fordi ordet viser tilbake til subjektet i setningen, «Ola». Ola vasker sin egen bil. Det kunne ha stått hans i stedet for sin:

Ola vasker bilen hans.

Men da hadde setningen betydd noe annet, for hans ville ha vist til en annen person enn Ola.

I denne setningen er sine og sitt også brukt i samsvar med hovedregelen:

Hun tok på seg gummistøvlene sine og slo opp teltet sitt.

«Hun» er jo det underforståtte subjektet for og slo opp teltet sitt også.

Regelen om at sin viser til subjektet i setningen, gjelder bare når subjektet er tredje person – enten entall eller flertall.

Her er noen flere eksempler:

Sykkelen stod på den vanlige plassen sin.

(Men: Hans stilte sykkelen på den vanlige plassen dens.)

Utgiftsnivået har omsider funnet sitt faste leie.

Materialet ble behandlet i sin helhet.

Både fremover og tilbake

I eksemplene ovenfor står subjektet i setningen før sin, si, sitt eller sine. Disse pronomenene viser med andre ord tilbake til noe som alt er nevnt i setningen. Dette er det vanlige. Men også når pronomenet står før subjektet i setningen, med andre ord slik at det viser fremover til det som skal komme lenger ute i setningen, bruker vi sin, si, sitt og sine, f.eks.:

Bilen sin vasker Ola hver søndag.

Etter å ha tatt på seg gummistøvlene sine og slått opp teltet sitt tok hun seg en tur i området.

Kona si, som gikk hjemme og slet, skjenket han ikke en tanke.

Det siste eksempelet viser at sin kan vise frem over ganske mange og lange ledd i setningene, men i slike tilfeller kan en også se at enkelte bruker hans/hennes – eller verken det ene eller det andre.

Sin i underforståtte setninger

Regelen om at vi skal bruke sin når vi viser til subjektet, gjelder ikke bare i egentlige setninger, det vil si i setninger med et tidbøyd verb. Den gjelder også i mange tilfeller ved underforståtte setninger. En underforstått setning er ikke en setning i vanlig forstand. Den kommer til uttrykk som en del av en annen setning og i stedet for et finitt verbal inneholder den for eksempel en infinitiv, et partisipp eller et verbalsubstantiv. Ja, noen underforståtte setninger er så underforståtte at de ikke viser seg som noen av delene.

En underforstått setning kan kjennes på at den kan skrives om til en egen setning uten at meningen forandrer seg vesentlig. Her er noen eksempler på underforståtte setninger (i første omgang uten verken sin eller hans/hennes):

Hun bad ham holde munn.

Vi så kongen gå tur med hunden.

I det første eksempelet er det «ham holde munn» som uttrykker en underforstått setning. Uttrykket kan skrives om til den ordentlige setningen:

Han holder munn.

eller

Han skal holde munn.

Det kan vi også se ved å sammenligne disse to setningene:

Hun bad ham holde munn.

Hun bad ham om at han skulle holde munn.

I det andre eksempelet er det «kongen gå tur med hunden» som uttrykker en underforstått setning. En mulig omskrivning til en riktig setning er:

Kongen gikk tur med hunden.

Her kan vi sammenligne disse to setningene:

Vi så kongen gå tur med hunden.

Vi så at kongen gikk tur med hunden.

I eksemplene nedenfor viser sin til subjektet i den underforståtte setningen.

Hun bad ham passe munnen sin. (Det heter jo også: Han passet munnen sin.)

Vi så kongen gå tur med hunden sin. (Jevnfør Kongen gikk tur med hunden sin.)

Vi fant kua stående på båsen sin. (Jevnfør Kua stod på båsen sin.)

Lærerens avskjed med sine gamle elever var rørende. (Jevnfør Læreren tok avskjed med sine gamle elever.)

Kameratene hjalp ham opp på rommet sitt igjen. (Han ble hjulpet opp på rommet sitt.)

Vi vil gjøre henne ansvarlig for uttalelsene sine.

Med unntak av setninger av det siste slaget er det å bruke sin (si, sitt, sine) slik det er gjort her, det eneste riktige. I alle tilfeller er det klart hva sin viser tilbake til.

Det tvetydige sin

Ordet sin brukes som nevnt både til å vise til subjektet i en egentlig setning og til det som svarer til subjektet i en underforstått setning. Det fører noen ganger til at setningen blir tvetydig. Slik er det for eksempel i disse setningene:

Kari fant Ola sittende i bilen sin.

Gro bad Sigbjørn ringe til faren sin.

Her kan en ikke se om det er Karis eller Olas bil som Ola sitter i, eller om det er Gros eller Sigbjørns far Sigbjørn skal ringe til. Det er klart at det er lettere å oppfatte sin slik at ordet viser til det nærmeste subjektet (altså i den underforståtte setningen). Men i andre setninger kan det tvert imot være mest naturlig å tolke sin slik at det viser til det fjerneste subjektet, f.eks.:

Tore bad Oluf passe huset sitt.

Alt avhenger av de andre ordene i setningen og hva de betyr og kan vise til. Men dette rokker ikke ved det prinsipielle, nemlig at setningene er tvetydige.

Uansett om meningen er den ene eller den andre, så er setningene med sin både naturlige og riktige. Og vi kan ikke entydiggjøre dem med å bytte ut sin med hans eller hennes.

Det går an å lage mange morsomheter ved hjelp av det tvetydige sin, f.eks.:

Kari fant Ola i senga si.

Sigbjørn så Ola kysse kona si.

Gro så Kari drikke akevitten sin.

I praksis er ikke tvetydighet av dette slaget noe stort problem. Som regel går det klart frem av hele sammenhengen hvem et sin viser tilbake på. Og ofte er det bare tale om en rent overflatisk eller teoretisk mulighet for forveksling, f.eks.:

Kari bad Ola ta vekk hånden sin.

Sigurd bad Guro om å passe munnen sin.

Det er neppe Karis hånd og Sigurds munn det er tale om.

Sammenligninger med enn og som

Også i sammenligninger med enn og som er sin det normale, f.eks.:

Ola er eldre enn broren sin.

Gro er like så uredd i slalåmbakken som broren sin.

Sigurd spiller golf bedre enn sjefen sin.

Men også sammenligninger med enn og som kan være tvetydige, f.eks.:

Ola har flere uvenner enn naboene sine.

Denne setningen kan enten bety at Ola er uvenner med naboene, og at han dessuten har andre uvenner. Eller den betyr bare at Ola har flere uvenner enn naboene hans har (uten at det går frem hvordan forholdet er mellom Ola og naboene). Men det er verdt å merke at det ikke er noe spesielt for sin at den slags setninger er tvetydige. Setninger uten sin er jo også ofte til å misforstå, f.eks.:

Ola har flere venner enn naboene.

Sin eller ens?

Også når det er det ubestemte pronomenet en eller man som danner subjekt i setningen, viser vi til det ved hjelp av sin, f.eks.:

En kjenner best sine egne motiver.

På den andre siden i selvangivelsen skal man oppgi inntektene sine.

Det gjelder også for underforståtte setninger der en eller man kan settes inn som subjekt, f.eks.:

Det er et slit å bli kvitt trangen sin til å røyke.

(Jevnfør En blir kvitt trangen sin til å røyke.)

Seg eller personlig pronomen?

Seg brukes i prinsippet på samme måte i forhold til ham og hennes som sin brukes i forhold til hans og hennes, f.eks.:

Han kan takke seg selv for nederlaget.

Vi bad henne passe seg selv.

Han merket rødmen bre seg i kinnene.

En sterk irritasjon over seg selv vellet opp i ham.

Det er ikke lett å skaffe seg en leilighet nå om dagen.

Se ellers Pronomen.

(JE)