Hovedregelen er at possessivet (tidligere eiendomspronomenet) skal stå etter substantivet når dette står i bestemt form.
Possessivet kan stå foran substantivet i høyere stil (med høytidelig innhold), ved kontrast og annen slags fremheving, eller når substantivet har mange bestemmelser etter seg.
Så lenge en ikke legger spesiell vekt på possessivet, er hovedregelen at det skal stå etter det substantivet eller det uttrykket det står til. Substantivet har da bestemt form. Og står det ett eller flere adjektiv til det, setter vi adjektivets bestemte artikkel den, det eller de foran adjektivet eller adjektivene igjen. (Se Dobbeltbestemte substantiv. )
bøkene hennes
den røde og hvite lua hans
faren min
I de fleste tilfeller er det likevel mulig å sette possessivet foran substantivet – uten adjektivets bestemte artikkel:
hennes bøker
hans røde og hvite lue
min far
Da har substantivet ubestemt form. I vanlig tekst virker dette mindre muntlig og mer formelt eller høytidelig og passer best der også innholdet skal oppfattes som høytidelig:
hans ærefrykt
hennes myndighet
Det passer mindre godt der hverdagen er nærmere:
Velg denne kommandoen om du vil se igjennom dine notater.
Vanligere er det å sette possessivet først når det er et motsetningsforhold som skal uttrykkes, slik som i
ikke hans røde lue, men hennes
Her legger en ekstra vekt på possessivet, og det er også virkningen av å sette det først i setninger med et mindre dagligdags innhold:
min innstilling
min bank
Men det går også an å sette possessivet etter substantivet for å vise motsetning eller for å fremheve:
ikke den røde lua hans, men hennes
innstillingen min
banken min
I talen kan vi jo legge vekt på et etterstilt pronomen også. I skrift viser foranstilling klart at en legger vekt på possessivet når en ellers pleier å sette det sist. Det er kontrasten som gjør det. Uten den blir det ikke mulig for leseren å skjønne om det skal være vekt på possessivet eller ikke – også når det står fremst.
Når det står lengre bestemmelser etter substantivet, er det vanligst å sette possessivet først:
mitt syn på fangst av vågehval
min måte å arbeide på ved datamaskinen
Men det er igjen avhengig av sammenhengen i setningen eller teksten. Jo mer vekt en ønsker å legge på eiendomsforholdet, desto mer naturlig er det å stille possessivet først:
Du arbeider slik. Min måte å arbeide på er helt annerledes.
Denne gangen er det min måte å arbeide på vi skal legge til grunn.
I noen få tilfeller er den eneste muligheten å sette possessivet først. Det gjelder når det står til visse substantiv som klart hører til en høyere stil – også etter innholdet. Eksempler er:
Hans majestet
Deres eksellense
Denne uttrykksmåten finner vi også ofte i faste uttrykk, f.eks:
å gå ut av sitt gode skinn
å forspille sitt gode navn og rykte
Her er det ikke mulig å sette possessivet sist uten at setningen får en helt annen mening.
(JE)