Valget av preposisjon ved stedsnavn er gitt ved to forhold: Hva stedsnavnet er navn på, og hvilket substantiv det eventuelt består av.
Vi bruker på om navn på mindre områder, som øyer eller gårder, men også ved navn på himmellegemer.
Vi bruker i om navn på land, byer, kommuner og fylker.
Der stedsnavnet inneholder et substantiv som bygd, dal eller fjord, som det er vanlig å bruke i ved, skal en bruke i ved navnet også, for eksempel i Sandefjord.
Der stedsnavnet inneholder et substantiv som strand, ør eller ås, som det er vanlig å bruke på ved, skal en bruke på ved navnet også, for eksempel på Sunndalsøra.
Er du i tvil om du skal skrive i eller på, bør du spørre dem som bor på stedet.
Vi bruker preposisjonene i og på ved stedsnavn. Hvilken av dem vi bruker, er avhengig av to forhold:
- Hva slags stedsnavn som kommer etter preposisjonen, om det er en by, gård, øy, et land og så videre.
- Hvilket ord (eller sisteledd, dersom navnet er sammensatt) som følger etter. Dette er naturligvis under forutsetning av at stedsnavnet helt eller delvis faller sammen med et vanlig substantiv, for eksempel nes og Nes, odde og Notodden.
Som regel er dette greit. Men en gang imellom er det ikke klart hvilket hensyn som skal veie tyngst når flere står i strid med hverandre. Her som så ofte ellers er det hjemlige og norske ord som volder problemer. Det er få eller ingen problemer med preposisjon i utenlandske stedsnavn.
Betydningen
Land
Om land og riker bruker vi i. Det heter
i USA, i Kina, i Frankrike og i Nederland
Men det heter på Island. Det kan henge sammen med at Island ikke har vært en egen stat så lenge, men helt sikkert med at Island er en øy. Dessuten sier islendingene selv á Íslandi, der á (uttalt ao) svarer til på.
Øyer
Ved øyer bruker vi på, f.eks.
på Hitra, på Ildjernet, på Stord, på Tjøme, på Kypros og på Madagaskar
De to siste er stater også. Og det samme gjelder for andre land som er mer eller mindre øyer:
på Filippinene, på Grønland
Og:
på Bygdøy og på Helgøya
der sisteleddet er øy.
Himmellegemer
I denne sammenhengen minner vi om at vi også bruker på om himmellegemer. Det heter f.eks.
på Jorda, på Månen, på Mars og på Sola
i Sola er midt inne i den.
Gårder
Ved gårdsnavn bruker vi så godt som alltid på. Det heter
på Kuggerud, på Elnes, på Oppsal, på Hol og så videre.
Byer
Ved alle navn på utenlandske byer bruker vi i:
i London, i New York, i Maputo, i Joensuu
Det samme gjelder ved alle større byer i Norge:
i Oslo, i Bergen, i Trondheim, i Stavanger og i Kristiansand
Men ved navnet på flere mindre byer – og mange tettsteder – bruker vi på. Det er fordi det ofte er gamle gårdsnavn. Eksempler er
på Gjøvik, på Hamar, på Levanger, på Moss, på Stange og på Steinkjer
(Dette gjelder særlig for byer og tettsteder i innlandet og ellers østafjells.)
Fylker og kommuner
Ved navn på fylker og kommuner bruker vi i:
i Buskerud, i Troms; i Åseral, i Os
Det er nok grunnen til at en også kan si i Moss (dette er den vanlige uttrykksmåten), og til at en har gått helt over til å bruke i ved mange andre opprinnelige gårdsnavn, slik som i Askim. I mange tilfeller bruker vi forskjellig preposisjon alt etter om det er stedet eller kommunen vi har i tankene, for eksempel i Hamar (kommune) og på Hamar (inne i byen).
Hvilket substantiv?
Det andre forholdet som styrer preposisjonsbruken, er om navnet er et vanlig substantiv eller ender på et substantiv. I så fall skal en nesten alltid bruke den preposisjonen det er vanlig å bruke ved dette substantivet i andre sammenhenger.
Det betyr at vi skal bruke i ved navn som består av eller ender på
bygd, dal, fjord, myr, sund, vik, vår, våg
og på ved f.eks.
nes, eid, haug, berg, strand, tange, ør og ås
Det heter med andre ord
i Dalsbygda, i Fredrikstad, i Langesund, i Sandefjord
men
på Haugerud, på Lambertseter, på Nes, på Notodden, på Stranda, på Sunndalsøra og på Kongsberg
Hvis du tviler …
Det er ikke alltid like lett å vite hvilken preposisjon som er den rette hvis substantiv og betydning står i strid med hverandre. Det har vi alt sett ved Island, som er et land, men har samme preposisjon som ved øyer, det vil si på.
Når det gjelder de få andre utenlandske unntakene, må vi bare lære oss dem. Litt lettere er det med navn i Norge.
Riktignok kan vi ofte ha gode grunner til å tvile på hva som er rett preposisjon ved navn på norske tettsteder. Dessuten forandrer preposisjonsbruken seg. Men da kan vi bare følge den gamle regelen: Lytt til kjentfolk! Det er de som bor på stedet, som vet hva det heter. De kan kanskje gi en underlig forklaring på hvorfor det heter slik eller slik, men i prinsippet bruker de preposisjonene riktig.
(JE)