Mange personbetegnelser i språket markerer samtidig kjønn på en person i tillegg til andre egenskaper eller funksjoner: ungkar, enkemann, jordmor, brudepike, peppermø . Andre personbetegnelser er kjønnsnøytrale: søsken, forlover, nabo, professor, ordfører . Mange personbetegnelser har dobbeltformer, det vil si at de markerer spesielt om personen er av hunkjønn eller hankjønn: tante–onkel, kusine–fetter, venn–venninne . Mange yrkesbetegnelser og titler var tidligere slike kjønnsmarkerte dobbeltformer: lærer–lærerinne, pianist–pianistinne .Andre slike dobbeltformer markerte ikke bare kjønn, men også rolle: bisp–bispinne .En bispinne var for eksempel ikke en kvinnelig biskop, men en kvinne som var gift med en biskop. Begge de to sistnevnte typene kjønnsmarkerte former regnes som foreldet og ubrukelige i moderne norsk, men vi treffer på dem i eldre tekster. Likestillingsloven sier at det er forbudt å markere kjønn ved stillingsbetegnelsen når stillinger utlyses ledig. Stadig flere personbetegnelser regnes nå som kjønnsnøytrale, og der kjønn er markert, forsøker man å finne nye former. Derfor velger de fleste organisasjoner i dag betegnelsen leder i stedet for formann , og lederne blir ofte valgt på allmøte i stedet for på allmannamøte .
I pronomensystemet har vi i personlig pronomen tredje person entall markering av kjønn i tillegg til person og tall: han, hun .Når vi skal referere til en person ved hjelp av pronomen, blir vi derfor ofte tvunget til å markere kjønn, både når det er relevant og kjent, og når det ikke er det:
Per skal reparere taket. Han trenger planker av forskjellige lengder.
En huseier skal reparere taket. Hun trenger planker av forskjellige lengder.
Den siste setningen har det noen kaller bevisstgjørende pronomenvalg, og blir gjerne brukt av dem som ønsker å vise at de er misfornøyd med den urimelige kjønnsmarkeringen språksystemet har. Prinsipielt burde det være like stor sjanse for at pronomenet hun er det rette her, som pronomenet han . Men slik markering vil mange synes er for «opprørsk» eller at den er urimelig, og løsningen blir ofte tunge dobbeltkonstruksjoner eller typiske skriftspråkskonstruksjoner:
Når du har vervet et nytt medlem, må du undersøke om han eller hun er over 18 år.
… om vedkommende er over 18 år.
Ingen av løsningene er særlig gode eller naturlige. Det er spesielt i generelle utsagn, såkalt generisk bruk, som skal være umarkert for kjønn, at problemet oppstår. Ønsker vi å unngå kjønnsmarkering, er det et godt råd å prøve å bruke et nøytralt substantiv i stedet, eller å skrive om til flertall. Flertallspronomenet i tredje person er nemlig ikke kjønnsmarkert. Det går også an å bruke et umarkert pronomen med en som-setning lagt til:
Når du har vervet et nytt medlem, må du undersøke om medlemmet/personen/den som du har vervet , er over 18 år.
Når vi har vervet nye medlemmer, må vi undersøke om de er over 18 år.
Personbetegnelser
Språklig betydning blir ofte forstått eller forklart i uttrykk for motsetninger. Vi forklarer stor med at det er det motsatte av liten , og gammel med at det er det motsatte av ung eller ny , og natt med det motsatte av dag . Det kommer sannsynligvis av at motsetningsparene hjelper oss å strukturere den forvirrende virkeligheten, slik at det blir en viss orden. Men noen total og gjennomført orden er det nok vanskelig å få til, for eksempel er det i mange motsetningspar slik at de to leddene ikke er helt likeverdige. Det ene leddet er mer nøytralt eller umarkert enn det andre. Vi spør normalt ikke et barn: «Hvor ung er du?» Det vanlige spørsmålet om noens alder er «Hvor gammel er du?» Det er egentlig ulogisk, for hvis det dreier seg om et barn, er jo ung det ordet som skulle ligge nærmest for tanken. Vi må derfor trekke den konklusjonen at gammel er det umarkerte ordet i motsetningsparet.
Kjønnsmarkering
Når det gjelder inndeling av levende vesener, vil vi ved dyr og mennesker ofte markere for kjønn, men bare der vi mener det er relevant. Det som er litt pussig i norsk og i mange andre språk, er at vi markerer tydelig for hunkjønn, men anser hankjønn for å være umarkert.
Vi tenker oss at løve og løvinne er et symmetrisk ordpar for hannen og hunnen, men det stemmer ikke, for vi kan for eksempel godt snakke om en hannløve , men vi kan ikke tenke oss et ord som hunnløvinne , motstykket her blir hunnløve . Av det ser vi at formen løve har en dobbelt funksjon, den kan være markert for kjønn (ha det vi kaller generisk funksjon), eller den kan markere hankjønn, mens løvinne alltid vil være markert for kjønn, nemlig hunkjønn.
Vi kan spekulere litt over hvorfor det er slik, og vi kan også være uenige i at det skal være slik, språket er jo ikke noe som har skapt seg selv, det er noen som har skapt det, og da kan vi selvsagt skape det om! Det er rimelig å tro at det opp gjennom århundrene har vært mannlig dominans også når det gjaldt å utforme språkreglene, som på så mange andre samfunnsområder.
Formann – jordmor
Dette var en forholdsvis lang utredning om et lite emne, men diskusjonen om ord og uttrykk for personer i norsk har til tider vært ganske hissig og bastant, og det kan derfor være på sin plass med noen språkteoretiske betraktninger.
De formene det har vært mest strid om, er ord som formann, ombudsmann, jordmor . Et ord som formann fungerer på samme måte som løve , nemlig som umarkert for kjønn. Vi får dermed et problem når vi vil bruke et uttrykk som gjør det klart at vervet innehas av en kvinne, men prinsipielt er det samme problemet til stede hvis vi vil markere at formannen er en mann. Parallelt med løve skulle vi da hatt former som hannformann eller hunnformann . Men det har vi selvfølgelig ikke, den muligheten foreligger bare ved betegnelser på dyr.
Vi må derfor leve med det problematiske forholdet at ordet mann har en dobbelt funksjon, det vil si at det både betegner et menneske helt generelt, og selvfølgelig en voksen person av hankjønn.
Tvetydighet er noe vi vanligvis unngår i språket, bortsett fra for spesielle bruksområder. Det bør vi også gjøre i dette tilfellet. Hvis vi vet at den personen det dreier seg om, er av hunkjønn, og vi ønsker å markere det, bør vi velge en form som utelukker at det er en mann: forkvinne, ankerkvinne . Vi har mange slike ord i språket fra før: venninne, fyrstinne, tante .
Men i de aller fleste situasjoner er det ikke særlig interessant å markere personens kjønn, og da kan vi gjerne velge entydig umarkerte former: venn, slektning . Men det er ikke alltid mulig, for mange ganger mangler språket vårt et slikt ord, for eksempel på betegnelser for søsken til foreldre. (Merk for øvrig at fyrste er like markert for kjønn som fyrstinne , akkurat som i paret konge–dronning , vi kan verken ha former som hannfyrste eller hannkonge , like lite som vi kan ha hunnfyrstinne eller hunndronning . )
Kjønnsnøytrale former
Det er altså ikke noe helt gjennomført system, verken i norsk eller andre språk, for hvilke ord som er kjønnsmarkerte, og hvilke som ikke er det. Ordformene har sannsynligvis oppstått etter hvert som vi har hatt behov for dem, og disse behovene har vært forskjellige fra samfunn til samfunn.
Det forekommer også betegnelser som egentlig er markert for hunkjønn, men som likevel er kjønnsnøytrale: jordmor er betegnelsen på fødselshjelper, uansett kjønn. Men mange misliker slike inkonsekvenser eller ulogiske ordformer i språksystemet, og har tatt til orde for at personbetegnelser systematisk bør betegne kjønn på den personen som ordet viser til. For eksempel bør den som har ledervervet i en organisasjon, kalles enten formann eller forkvinne akkurat som man i sportsspråket skiller mellom ankermann og ankerkvinne .
Det går da i motsatt retning av bestemmelsen om at personbetegnelser skal ha umarkert kjønn. Tanken bak det er at betegnelser for funksjoner og yrker der kjønnet er av underordnet betydning, bør ha en kjønnsnøytral form slik at denne formen virker naturlig for personer av begge kjønn. Det er derfor vi har fått former som leder, allmøte, landsfelle , i likhet med de mer tradisjonelle formene kollega, nabo, kamerat .
Det heter i dag lærer, skuespiller, student uavhengig av kjønnet på personen det er snakk om. Former som lærerinne, skuespillerinne, studine ansees som foreldet norsk. Her er moderne norsk forskjellig fra mange andre språk, for eksempel tysk, som konsekvent markerer kjønn i ord som Lehrer – Lehrerin, Schauspieler – Schauspielerin, Student – Studentin . Svensk har heller ikke så strenge regler som norsk på dette området, der er et ord som kassörska vanlig for kvinnelig kasserer. I norsk må vi her ty til den enda klarere kjønnsmarkerte formen kassadame , og den kan bare brukes i spesielle sammenhenger. Et firma kan ikke avertere stilling ledig for kassadame . Reglene her er imidlertid ikke helt bestemte, og bruken varierer fra person til person.
Alder, kjønn og sosial status har sikkert betydning for hva en vil akseptere. Mange vil godta betegnelsen ekspeditrise , men ikke lærerinne ; og sangerinne har kanskje enda større utbredelse. I en del ord har vi fortsatt bare betegnelsen for hankjønn tilgjengelig: ombudsmann, spillemann .Begge disse kan vise til personer av hunkjønn. Vi har fått ordet ombud , men fortsatt er den offisielle betegnelsen sivilombudsmann. Spillemann , derimot, er foreløpig enerådende, og dekker også spillende kvinner. Det har heller ikke vært diskutert å endre betegnelsen på Spellemannprisen .
I sammensetninger holder eldre former seg vanligvis lenger, og de er også sjelden direkte personbetegnelser: nordmann, førstemann . Men det finnes også kjønnsmarkerte nydannelser som oppkvinne, ankerkvinne .
Personlig pronomen
Det er ikke bare ved substantiv for personer at problemet med kjønnsmarkering oppstår. Som nevnt er det forholdsvis greit å finne kjønnsnøytrale avløserord for substantivene, det er mye vanskeligere der skillet er blitt en del av språkets grammatiske system. Det er tilfellet med de personlige pronomenene i tredje person entall. Der må vi velge om vi vil bruke han eller hun når det er snakk om personer. De kjønnsnøytrale formene den og det kan bare brukes om barn og dyr, og som generisk form i utsagn om personer i alminnelighet:
Det kom en mystisk person inn i rommet. Han sa med truende stemme …
eller
… Hun sa med truende stemme…
Men
Det kom et lite barn inn i rommet. Det sa med pipende stemme …
Den som bryter alle regler i språket, vil ikke bli forstått av andre.
Språksystemet tvinger oss altså til å markere kjønn, selv om vi kunne tenke oss å holde det skjult eller vi anser det for uinteressant. Årsaken til det kan vi bare spekulere på, men det tyder vel på at kjønn betraktes som en vesentlig egenskap ved voksne mennesker i de fleste kulturer. Kjønnsrollene var dessuten inntil forholdsvis nylig ganske fastlagt.
Det finnes språk som har kjønnsnøytrale pronomen i tredje person entall, for eksempel finsk. I svensk har man i senere år forsøkt å innføre det kjønnsnøytrale personlig pronomen hen. Det har vært slått til lyd for å lage et slikt pronomen i norsk også, men det er sjelden vellykket å regulere et språks grammatikk ved hjelp av vedtak, og det ansees i dag som lite aktuelt.
Noen benytter i dag hun som kjønnsnøytralt pronomen. Det er selvfølgelig like lite kjønnsnøytralt som han , men kan betraktes som en liten protest mot et system som er utilstrekkelig i dagens samfunn. Det er ikke å betrakte som feil, men hun som gjør det, gir implisitt uttrykk for holdninger både til likestillingsspørsmål og språknormering. Derfor er det mange som prøver å finne konstruksjoner som er minst mulig markert. (I forrige setning kunne det for eksempel ha stått: … men den som gjør det – og setningen hadde ikke tatt for gitt at det dreier seg om kvinnelige skribenter.)
Titler og tiltaleord
Titler og tiltaleord har kjønnsmarkering. Herr brukes om menn eller som høflig tiltale til menn. Ved tiltale og titulering av kvinner har vi hatt en markering, ikke bare av kjønn, men også av sivil status, det vil si om kvinnen er gift eller ikke. Fru ble brukt om og til gifte kvinner, frøken om og til ugifte. Det skillet opprettholdes ikke lenger, fru skal benyttes uansett kvinnens sivilstand.
Dersom vi ønsker å skrive tittel foran navnet i brev og lignende, skal alle kvinner nå tituleres med fru og alle menn med herr , men begge deler ansees som stivt og unødvendig i moderne norsk. I tiltale kan slik titulering ha en avstandsmarkerende eller nedsettende virkning; vi merker det tydelig når politikere forsøker å skjelle hverandre ut på en høflig måte:
Men som fru Brundtland sikkert husker, så var jeg imot denne reformen fra første gang den ble lagt frem for Stortinget.
Likevel kan vi trygt bruke tittelen fru eller herr på personer vi ikke er på fornavn med, og som vi ønsker å tiltale på en høflig måte. Men helt unge kvinner vil kanskje reagere på den tittelen. Det er tonefallet som vil gi signal om hva vi legger i betegnelsen, og titlene er kanskje mer vanlige i skrift enn i tale.
Frøken ble tidligere særlig brukt om kvinnelig lærer, og førskolelærere (som tidligere nesten uten unntak var kvinner) ble kalt tante . Begge tiltalene ansees i dag som uakseptable, akkurat som det ikke går an å tiltale en kvinnelig servitør som frøken .
I førskole og barnehage er fornavn det vanligste. Elever tiltaler vanligvis sine lærere med navn, enten med fru og etternavnet på kvinner eller med bare for- eller etternavnet. Hva som benyttes, er avhengig av klassetrinn og lærerens alder og personlige ønske. Slik er det vel også ellers i samfunnet.
Det er interessant å merke seg at til menn som ikke foretrekker fornavn, er etternavn uten tittel det vanligste; her viser det seg altså igjen en «snikinnføring» av kjønnsmarkering. Det kan vi kanskje ta som et signal om at vi fortsatt føler at kjønnsmarkering er viktig. Et symmetrisk system skulle tilsagt at lærerparet Kari og Per Hansen ble tiltalt henholdsvis fru Hansen og herr Hansen , men i de fleste tilfellene vil det bli fru Hansen og Hansen , altså parallelt med det pronomensystemet der han både er den umarkerte formen og formen for hankjønn.
Et annet mønster som etter hvert er blitt ganske vanlig, er at kvinner tiltales med fornavn og menn med etternavn. Det er nok en rest av den gamle kjønnsmarkeringen, og det kan være på sin plass å tenke gjennom denne navnebruken. Dersom vi mener at vi vil ha et system som er umarkert for kjønn, bør vi ikke la det få uttrykk gjennom navnevalget i stedet for gjennom personbetegnelser og grammatiske regler. Det er slett ikke uvanlig å se ellers gode og skikkelige referater der det står:
Til stede: Andersen, Bøe, Fredriksen, Lise N, Eva, Mats Nordby.
En slik navnebruk kan være en tilslørt markering av rang eller status. Enda oftere kan vi se i selve referatet at mennene blir referert til med etternavn og kvinnene med fornavn:
Andersen pekte på det uheldige i at ingen hadde meldt seg på revisjonskurset. Eva forklarte at det var fordi det falt sammen med et viktig møte i fagforeningen.
Slik forskjellsbehandling skjemmer et godt referat.
Det regnes som feil i moderne norsk å bruke mannens tittel ved titulering av en kvinne: fru professor Per Antonsen . Selv om det er vanlig i andre språk, er det feil i norsk.
Visse titler er kjønnsmarkert på grunn av sin grammatiske form; dekanus er et lånord fra latin, og endelsen signaliserer hankjønn. Når vervet innehas av en kvinne, bør en kjønnsnøytral form brukes, for eksempel dekan .
Bruken av kjønnsnøytrale former er for øvrig ikke et like aktuelt tema i alle språk og kulturer, heller ikke i de som ligger nær opp til norske forhold. For eksempel er det mange likestillingsbevisste ellers i Europa som ønsker å beholde kjønnsmarkering på stillingsbetegnelser, nettopp for å markere at det er kvinner som utfører arbeidet eller innehar vervet. Det samme gjør vi jo på norsk når vi velger former som forkvinne . Det viser at spørsmålet om kjønnsnøytral språkbruk har mange sider, og at det kommer til å bli diskutert lenge ennå før vi har fått et ryddig og stabilt ordtilfang og grammatisk system på dette området.
Inntil videre bør vi være oppmerksomme på hva vi velger, og være lydhøre for det som er gjengs språkbruk i de språksituasjonene vi er i.
Vi kan ellers legge merke til at kjønnsmarkering er uttrykt på forskjellige måter og i forskjellige sammenhenger fra språk til språk, også om språkene tilhører kulturer som er temmelig like. Det er vanskelig å tenke seg at det er kulturelle forskjeller som gjør at et språk som engelsk ikke har noe alminnelig kjønnsnøytralt ord for søsken , mens kjønnsmarkering for fetter og kusine ikke finnes, og skillet mellom venn og venninne ikke bare markerer kjønn, men også sier noe om hva slags vennskapsforhold det er mellom personene.
(RVF)