J kan forekomme i infinitivsformen av verb, men forsvinne i enkelte bøyde former. Det skjer for eksempel i visse former av telgje (telgde, telgd, telging), og det skjer i blant annet ljuge (løy) og skjelve (skalv).
J kan også bli lagt til i visse bøyningsformer, for eksempel etter g og sk i verb som gyte og skyte (foran ø: gjøt/gytte, skjøt/skøyt) og i flertall av substantivene gås og skåk (gjess/gjæser; skjæker).
J er en flyktig bokstav. J kan forekomme i nevneformen av et ord, men forsvinne i enkelte bøyde former. J kan også bli lagt til i visse bøyningsformer der bokstaven ikke opptrer i nevneformen. Det første fenomenet kan vi kalle j-bortfall, det andre flytende j. Vi finner j-bortfall og flytende j både ved substantiv og verb.
J-bortfall
I verb
I noen verb finner vi en j i infinitiven som faller bort i visse bøyde former. Disse verbene faller i to grupper.
Verbene i den ene gruppen har det til felles at den j-en det er snakk om, kommer sist i stammen, og det kommer enten en g eller en k fremfor j-en. For eksempel:
telgje
Alle disse verbene mister j-en i imperativ og foran suffiksene -de, -te og -d, -t i preteritum og presens perfektum:
| infinitiv: | telgje |
| presens: | telgjer |
| s-form: | telgjes |
| preteritum: | telgjet/telgde |
| perfektum partisipp: | telgjet/telgd |
| presens partisipp: | telgjende |
| imperativ: | telg |
Felles for verbene gjelde, ljuge, skjelve og skjære er at den j-en som faller bort, står sammen med en annen konsonant eller andre konsonanter fremst i stammen. I gjelde, skjelve, skjære er det en j etter g eller k foran en lys vokal. Når denne vokalen veksler til en mørk vokal, forandrer uttalen av konsonantgruppen seg, og j-en faller bort. Det betyr at denne typen av j-bortfall bare skjer i preteritum og presens perfektum:
| infinitiv: | ljuge |
| presens: | ljuger |
| s-form: | ljuges |
| preteritum: | løy |
| perfektum partisipp: | løyet |
| presens partisipp: | ljugende |
| imperativ: | ljug |
| infinitiv: | skjelve |
| presens: | skjelver |
| s-form: | skjelves |
| preteritum: | skalv |
| perfektum partisipp: | skjelvet |
| presens partisipp: | skjelvende |
| imperativ: | skjelv |
| infinitiv: | gjelde |
| presens: | gjelder |
| s-form: | gjelds |
| preteritum: | gjaldt (derimot gjengjeldte av gjengjelde) |
| perfektum partisipp: | gjeldt |
| presens partisipp: | gjeldende |
| imperativ: | gjeld |
Flytende j
I verb
I mange verb finner vi en j blant konsonantene fremst i visse bøyde former som ikke finnes i infinitiven. I praksis vil det si sterke verb med stammevokalen y, der en j går inn fremfor en ø i preteritum, eventuelt også i perfektum partisipp. Slike verb er:
gyse, gyte, gyve, skyte og skyve
I skyte er en form med j bare et alternativ i preteritum, mens j-en i tillegg opptrer i perfektum partisipp i skyve:
| infinitiv: | skyte |
| presens: | skyter |
| s-form: | skytes |
| preteritum: | skjøt eller skøyt |
| perfektum partisipp: | skutt |
| presens partisipp: | skytende |
| imperativ: | skyt |
| infinitiv: | skyve |
| presens: | skyver |
| s-form: | skyves |
| preteritum: | skjøv eller skøyv |
| perfektum partisipp: | skjøvet |
| presens partisipp: | skyvende |
| imperativ: | skyv |
I substantiv
I to substantiv står det en j blant konsonantene fremst i flertallsformene, og denne j-en finnes ikke i entall. I praksis vil det si substantiv med omlyd av å, der en j går inn fremfor en æ. De to substantivene det gjelder, er gås og skåk. De bøyes slik:
| ubestemt entall | skåk |
| bestemt entall | skåka/[skåken] |
| ubestemt flertall | skjæker |
| bestemt flertall | skjækene |
| ubestemt entall | gås |
| bestemt entall | gåsa eller gåsen |
| ubestemt flertall | gjess eller gjæser |
| bestemt flertall | gjessene eller gjæsene |
(JE)