Det sikreste vi kan si om innbyggernavn, er at de alltid skal ha liten forbokstav.
Dernest at det er lettere å gjette hva innbyggerne i et fremmed land skal kalles (når en kjenner navnet på landet) hvis det ligger langt unna.
Ellers er det slik at i de fleste land på -land kan vi kalle innbyggerne både -lender og -lending (men bare islending).
Men den vanligste måten å danne utenlandske innbyggernavn på er å legge til -er, eventuelt etter at en har føyd til eller tatt bort en bokstav eller to fra stammen.
Av norske innbyggernavn er de på -ing de vanligste, men det er mange andre muligheter.
Stort sett må en vite – eller lære seg – hva innbyggerne på et sted skal kalles.
Er en i tvil, gjør en lurt i å slå opp – eller spørre folk på stedet.
Innhold
Utlendinger
De nærmeste
De andre
- -lender eller -lending
- Særegne navn
- Hovedregelen: -er
- c og k som forbokstaver
- Flerords navn
- Adjektiv
- Alt i alt
Alle innbyggernavn begynner med liten boksktav.
Utlendinger
Det er vanskelig å gi klare regler for hva som er det norske navnet på innbyggerne i andre land. Det eneste vi kan si generelt, er at noen få innbyggernavn ender på -e, noen på -mann, flere på -lending og de fleste på -er – med større eller mindre endringer i forhold til navnet på landet. Dessuten er det ett trekk som går igjen: Det er bare innbyggerne i de fjerneste landene og de nyeste statene som har regelmessige navn. Med det forstår vi navn som det er lett å forutsi ut fra navnet på landet. Det er naturligvis fordi vi har gitt dem navn i løpet av ett av de siste tiårene, det vil si etter at vi begynte å standardisere navngivingen.
De nærmeste
Det heter danske, svenske, grønlender eller grønlending og færøying eller færing. Litt vanskeligere er det med dem som bor i FInland og på Island. En innbygger i Finland er en finne, finlender eller finlending. De finlendingene som har finsk som morsmål, kalles gjerne finner; de som har svensk som morsmål, kalles gjerne finlandssvensker. Innbyggerne på Island er islendinger. (En islender er en slags genser.)
De andre
-lender eller -lending
En innbygger i et land på -land heter gjerne -lender eller -lending, slik som i Grønland og grønlender eller grønlending. Det gjelder nesten alltid i litt fjerne land, som i Ny-Zealand/New Zealand og Swaziland, der det bor nyzealendere/newzealendere/ nyzealendinger/newzealendinger og swazilendere/ swazilendinger.
I Europa er det til dels annerledes. Blant unntakene i tillegg til finne, som vi har nevnt, er disse:
skotte (Skottland)
irlender eller irlending eller ire (Irland)
estlender eller estlending eller ester (Estland)
russer (Russland)
tysker (Tyskland)
englender eller engelskmann (England)
Særegne navn
En innbygger i Frankrike er en franskmann, mens en i Østerrike er en østerriker.
En innbygger i dagens Israel er en israeler. Israelittene hører hjemme i Det gamle testamentet. Derimot heter en person fra Jemen en jemenitt.
Andre og enda mer spesielle innbyggernavn:
brite (Storbritannia; merk: Ikke bruk England, engelskmann, englender og engelsk når du mener Storbritannia, brite og britisk, det vil si hele staten og nasjonen)
greker (Hellas; om historiske forhold, derimot, kan vi snakke om en hellener eller greker)
ivorianer (Elfenbenskysten)
kroat (Kroatia)
kypriot (Kypros)
laot (Laos)
madagasser eller bare gasser (Madagaskar)
monegasker (Monaco)
mongol (Mongolia)
polakk (Polen)
slovak (Slovakia)
spanjol eller spanier (Spania)
Hovedregelen: -er
Hovedregelen for å lage innbyggernavn av landsnavn er å legge til suffikset -er, slik som i
egypter (Egypt)
japaner (Japan)
pakistaner (Pakistan)
surinamer (Surinam)
sveitser (Sveits)
vanuatuer (Vanuatu)
Likevel er det bare i et fåtall tilfeller at det er så enkelt.
Dersom landsnavnet ender på bare -a, legger en som regel til en n:
andorraner (Andorra)
angolaner (Angola)
Men vær oppmerksom på at en også ofte trekker fra en a i landsnavnet før en legger til -ner:
botswaner (Botswana)
I andre tilfeller kan en legge til enten en ekstra a eller både en i og en a før -ner:
fijianer (Fiji)
brasilianer (Brasil)
ecuadorianer (Ecuador)
Dersom landsnavnet derimot ender på -ia, tar en enten bare vekk a-en
australier (Australia)
belgier (Belgia)
latvier (Latvia)
zambier (Zambia)
eller både i og a før en legger til er:
bulgarer (Bulgaria)
inder (India)
slovener (Slovenia)
tsjekker (Tsjekkia)
tyrker (Tyrkia)
Unntak er
italiener (Italia)
colombianer, kolombianer (Colombia)
Andre tilfeller der en bygger om eller legger mer til stammen, er
marokkaner (Marokko)
meksikaner, mexicaner (Mexico)
portugiser (Portugal)
Til sist vil vi nevne endelsen -eser, som legges til visse landsnavn, eventuelt også etter at en har fjernet eller lagt til en eller flere bokstaver i stammen:
vietnameser (Vietnam)
senegaleser (Senegal)
ghaneser (Ghana)
libaneser (Libanon)
kongoleser (Kongo)
Vær ellers oppmerksom på at en innbygger i Romania heter rumener med u.
c og k som forbokstaver
Når en vil skrive om innbyggerne fra landene på C, Canada, Colombia, Costa Rica, Cuba, kan en velge om en vil bruke c eller k som forbokstav. Det er med andre ord riktig å skrive både canadier og kanadier, både cubaner og kubaner.
Flerordsnavn
Noen land har navn som består av flere ord – vi har nevnt New Zealand/Ny-Zealand. Men innbyggernavnet består av ett ord:
burkiner (Burkina Faso)
costarikaner, kostarikaner (Costa Rica)
dominikaner (Den dominikanske republikk)
sanmariner (San Marino)
srilanker (Sri Lanka)
trinidader, tobager (Trinidad og Tobago)
Adjektiv
Det vanligste suffikset i nasjonalitetsadjektiv er -sk. De får ikke -t i nøytrum. Det heter «et norsk flagg», ikke «norskt».
Om det foran -sk står i eller ikke, varierer mye. Det må nødvendigvis bli bangladeshisk og belizisk på grunn av uttalen. Men ellers er det ikke noe tydelig mønster. Belgia gir belgier og belgisk mens Bolivia gir bolivianer og boliviansk. Til Haiti (eller Hispaniola) kan vi lage både haitiansk og haitisk, til Irak irakisk og iraksk, til Kuwait kuwaitisk og kuwaitsk, og til Zaïre zairisk og zairsk.
Alt i alt
Det lar seg altså ikke gjøre å stille opp allmenne og klare regler for hvordan en skal finne ut hva innbyggerne i et land kalles. Navn på innbyggere i andre land må en rett og slett lære seg.
Nordmenn
Er det vanskelig å vite hva innbyggerne i andre land heter, er det ikke lettere å vite hva folk fra byer og bygder i Norge kaller seg.
Det finnes en rekke suffikser som blir brukt for å lage hjemlige innbyggernavn. I tillegg til dem som opptrer i utenlandske innbyggernavn, -lending som i rogalending og hålogalending og -er som i kristiansander og trondheimer, er det særlig -ing som blir mye brukt. Det heter for eksempel både finnmarking (Finnmark), mossing (Moss), raksting (Rakkestad) og romeriking (Romerike).
En spesiell variant er alle avledningene på -ing av stedsnavn på -dal, slik som i namdaling og romsdaling. Men mange steder har en i stedet valgt varianten med -døl, for eksempel hallingdøl og østerdøl. Og det finnes til og med innbyggernavn der en har sikret seg ved å bruke både -døl og -ing: nittedøling og odøling. To enkeltstående varianter er hamarsing (Hamar) og tjømling (Tjøme).
Mer sjeldne endelser er -bygg, -vær(ing), -itt og -enser:
arendalitt (Arendal)
bergenser (Bergen)
brandvalitt (Brandval)
haldenser (Halden)
ranværing (Rana)
selbygg (Selbu)
tromsøværing (Tromsø)
vagvær (Vågå)
Vi har også helt spesielle navn som egde (Agder), håløyg (også hålogalending, fra Hålogaland) og valdris (Valdres).
Pussig nok finnes det ikke noe tilsvarende substantiv i vanlig bruk som navn på folk fra Oslo. Osloenser finnes, men er lite brukt. Her må vi ty til sammensetninger som oslomann, oslokvinne og så videre.
I tillegg til de forskjellige (seriøse) typene av innbyggernavn som vi har nevnt, finnes det en rekke mer eller mindre spøkefulle betegnelser av typen sulamitt (Sula). Dem bør en nok være forsiktig med å skrive.
To praktiske råd
For innbyggere i andre land finnes det lister som en kan slå opp i.
For innbyggere i byer og bygder i Norge kommer en et stykke på vei ved å slå opp i Tanums store rettskrivningsordbok.Best er Norsk stadnamnordbok, som oftest oppgir innbyggernavn. Ellers er det en god regel å spørre seg for hos folk som bor på stedet, for eksempel å ringe til en avisredaksjon.
(JE)