-ing, -ning og -sjon

-ing kan brukes for å lage substantiv av alle verb. -ning og -sjon kan brukes bare ved visse grupper av verb.

-ing viser helst til selve verbalhandlingen.

-ning viser helst til resultatet av verbalhandlingen.

-sjon viser helst til resultatet av verbalhandlingen.

Endelsene -ing, -ning og -sjon er blant dem vi bruker for å lage substantiv av verb. Slike substantiv kaller vi verbalsubstantiv, og selve prosessen kaller vi nominalisering.

-ing og -ning

I prinsippet kan vi danne verbalsubstantiv på -ing av alle verb. Det samme kan vi ikke gjøre med -ning. Når -ning har en mer begrenset bruk, skyldes det to ting:

For det første lar det seg ikke gjøre å danne substantiv på -ning av alle verb. De verbene det gjelder, er:

  • alle verb på -ere. Det er ingenting som heter «installerning» eller «presenterning»
  • verb på konsonantgrupper med en l eller r til sist. Noen umulige verbalsubstantiv: «behandlning», «koplning», «aldrning», «smuldrning»
  • verb som ender på for eksempel -re eller -rre (f.eks. klare, forverre; unntak: smurning)
  • verb som ender på -ne fra før av (f.eks. klarne)
  • verb som ender på trykksterk vokal (f.eks. gå, slå)

For det andre har -ing og -ning ofte ulik betydning. -ing viser først og fremst til selve verbalhandlingen, men kan også vise til resultatet av den. Eksempel på det er

kjøring ‘det å kjøre’; ‘tur’: Kjøring med traktor på riksveien er forbudt; Sjåføren fikk to kjøringer den dagen.

klaring ‘det å klare; mellomrom’: Klaringen av kaffen tok tid; Bilene passerte hverandre med god klaring.

-ning, derimot, viser helst til resultatet av den handlingen som verbet uttrykker. Ofte har verbalsubstantiv på -ning en mer spesialisert betydning enn bare ‘resultatet av verbalhandlingen’, og det kan være vanskelig å se den opprinnelige forbindelsen med verbet.

Vi kan vise ulikheten mellom verbalsubstantiv på -ing og -ning ved å stille opp noen par av slike ord:

beverting ‘det å beverte’ – bevertning ‘det en blir bevertet med, mat og drikke’

bygging ‘det å bygge’ – bygning ‘hus’

forurensing ‘det å forurense’ – forurensning ‘noe som forurenser’

kleing, kleding ‘det å kle’ – kledning ‘det en bruker for å kle, resultatet av at en har kledd noe’

laing, lading ‘det å lade’ – ladning ‘resultatet av å ha ladd’ eller ‘noe som en kan bruke for å lade med’ eller ‘last’

legging ‘det å legge’ – legning ‘personlighet, anlegg’

pakking ‘det å pakke’ – pakning ‘oppakning, det som er pakket’ eller ‘ting som en bruker for å gjøre rørskjøter tette med’

rydding ‘det å rydde’ – rydning ‘det som er ryddet i skog eller annen utmark’

setting ‘det å sette’ – setning ‘noe som er satt, del av terrenget som har satt seg, dump’ eller ‘del av ytring’

strekking ‘det å strekke’ – strekning ‘strekk, avstand’

styrting ‘det å styrte’ – styrtning ‘sted der en kan styrte ned, skrent, stup’

Ord som beverting og kleding ovenfor viser at mange verbalsubstantiv på -ing er lite brukt. Men de er teoretisk mulige.

Det viktigste for en som skriver, er bare å bruke -ning om resultatet av en handling der det er mulig på grunn av det verbet som substantivet er avledet av.

I enkelte tilfeller er det vanskelig å skjelne mellom handling og resultat. Velg da heller -ing enn -ning, f.eks.:

overvåking

verdiskaping

Vær oppmerksom på at et ord som målsetting er eneform.

-ing og -sjon

De fleste verb på -ere kan danne verbalsubstantiv på -sjon. Det henger sammen med at de er romanske lånord (enda de kan ha kommet til oss gjennom tysk), og -sjon er en gjengivelse av endelser for verbalsubstantiv i romanske språk. Andre verb enn romanske lånord og verb som er dannet etter mønster av dem, kan ikke danne verbalsubstantiv på -sjon.

Men alle verb på -ere kan også i prinsippet danne verbalsubstantiv på -ing. Likevel er ikke betydningen til verbalsubstantiv på -ing og -sjon heller den samme. Forskjellen kan minne om den vi har mellom substantiv på -ing og -ning.

Som ved alle andre verb viser -ing først og fremst til selve verbalhandlingen, men kan også vise til resultatet av den.

-sjon kan også vise til selve verbalhandlingen, men viser først og fremst til resultatet av den handlingen som ligger i verbet. Vi kan vise dette ved å stille opp noen eksempler på par av verbalsubstantiv på -ing og -sjon sammen med den hovedbetydningen de har:

installering ‘det å installere’ – installasjon ‘det som er eller blir installert, anlegg’

motivering ’det å motivere’ – motivasjon ‘det som driver en til å gjøre noe, motiv’

organisering ‘ det å organisere’ – organisasjon ‘resultatet av organisering, oppbygning’

publisering ‘det å publisere’ – publikasjon ‘det som er eller blir publisert, skrift’

Det er best å holde seg til disse hovedbetydningene når en skriver. Særlig når en for eksempel oversetter fra engelsk, kan det være lett å bruke ord som installasjon litt for ofte. Det bør en ikke gjøre. Da er en med på å viske ut en betydningsnyanse i språket. Det er nyttig å holde på hovedskillet mellom ord på -ing og -sjon.

Ord på -ing, -ning og -sjon som ledd i sammensetninger er tatt opp i Bindebokstaver.

(JE)