Grammatikk er vitenskapen om språk. Det vil si å finne og formulere reglene for hvordan språket er bygd opp og fungerer, altså vitenskapen om språklige former og det forhold de enkelte formene har til hverandre. De viktigste delene som et språk består av, er lyder, ord, setningsledd og setninger.
Grammatiske faguttrykk er hjelpemidler for å kunne snakke om språk – både om sitt eget språk og om fremmede språk. Det er lettere å forstå grammatikk dersom en kjenner faguttrykkene. Grammatikkordlista nedenfor inneholder forklaringer på en del sentrale grammatiske faguttrykk.
Innhold
Grammatikk er læren om hvordan språket er bygd opp og uttrykker mening. Grammatikk er dessuten et hjelpemiddel i analyse av språk og språkbruk. Grammatiske begreper er nødvendig når en skal snakke om språk, enten det gjelder ens eget språk eller et fremmed språk.
Et språk består av et leksikon, som er ord og uttrykk som utgjør det språklige byggematerialet, og en grammatikk, som er reglene for hvordan det språklige byggematerialet kan settes sammen slik at språket fungerer kommunikativt. Ordbøker gir oversikt over dette språklige materialet, men selve begrepene, det vil si hvilke forestillinger ordene betegner, befinner seg inne i språkbrukernes hjerner. Grammatikker gir oversikt over bygningsreglene, men selve reglene befinner seg i de enkelte språkbrukernes språkfølelse.
Mange synes at faguttrykkene i grammatikk er vanskelige, særlig fordi betegnelsene endres etter hvert som nye grammatiske teorier og modeller lanseres. Denne artikkelen gir korte forklaringer til noen av grunnbegrepene. Utgangspunktet er tradisjonell norsk grammatikk med en oppdatert oversikt over de grammatiske betegnelsene som er vanlige i dag. Spesielle latinske grammatiske betegnelser er tatt med der de avviker sterkt fra de norske. Ordlista inneholder enkelte norske betegnelser som ikke er i bruk lenger.
Artikkelen om grammatikk består av to hovedavsnitt: Språkets deler gir en oversikt over betegnelsene på grunnelementene i språket. Grammatikkordliste er en alfabetisk oppstilling over de viktigste faguttrykkene i grammatikken med kortfattede forklaringer.
Språkets deler
Språket er bygd opp av visse deler eller byggeklosser. De minste av disse delene er lydene, som i skriftspråket gjengis med bokstaver, og som utgjør deler av ord eller hele ord. Ord kan kobles sammen til mer kompliserte setningsledd og setninger, som i sin tur er deler av større tekster. Vi kan sortere delene i språket i følgende kategorier:
- språklyder eller bokstaver
- ord
- setningsledd
- setninger
I det følgende er de forskjellige delene nevnt og belyst ved hjelp av eksempler. Nærmere forklaringer og definisjoner står i grammatikkordlista.
Språklyder og bokstaver
Språklydene blir representert med bokstaver i skrift. De tre hovedtypene er:
- vokaler, f.eks. har, bite, løp
- konsonanter, f.eks. har, bite, løp
- diftonger, f.eks. haug, sein, tøy
Orddanning
Ord kan være helt enkle eller mer kompliserte, det vil si satt sammen av mindre orddeler. Det er fire hovedtyper av orddeler i norsk:
- stamme, orddel som er felles for alle bøyningsformer av et ord, f.eks. hus, huset, husene; befri, befridde, befridd
- rot, stamme som ikke kan deles opp videre i meningsbærende orddeler, f.eks. hus i huslig, fri i befri, befrielse, les i uleselighet
- bøyning, orddel som legges til en stamme for å uttrykke en grammatisk egenskap, for eksempel bestemthet i huset, høyhusene; fortid (preteritum) i malte, befridde
- avledning, orddel som legges til en rot eller en stamme for å lage et nytt ord, for eksempel lig i huslig, som gjør adjektiv av et substantiv, u- for å lage adjektiv med motsatt betydning leselig: uleselig. En ny avledning kan gi et nytt substantiv igjen: uleselighet
Avledninger som hektes på i begynnelsen av ord, kalles forstavelser (= prefikser), de som hektes på bak, kalles endelser (= suffikser).
At ord kan gis bøyningsendelser, og at nye ord kan lages ved avledninger, gjør språket svært fleksibelt, da antall ord dermed blir uendelig.
Det er tre slags ordtyper i norsk:
- usammensatte ord, f.eks. hus, lese, fri, male
- sammensetninger, f.eks. høyhus, frigjøre, svartmale
- avledninger, f.eks. huslig, befri, uleselighet
Se Sammensatte ord, Bindebokstaver og Uttrykk på flere ord.
For lettere å holde orden på alle ordene, deles de inn i ordklasser. Det finnes forskjellige systemer for ordklasseinndeling. Her presenteres inndelingen i Norsk referansegrammatikk, som er standardverket i moderne norsk grammatisk teori:
- substantiv, f.eks. Sola skinner.
- verb, f.eks. Sola skinner.
- adjektiv, f.eks. den nye bilen, bilen er ny
- pronomen, f.eks. Jeg kom. Hvem vant? Kari slo seg.
- determinativ (bestemmerord), f.eks. artikler, en bil, bilen min
- preposisjoner, f.eks. Bildet hang på veggen. Skriv til oss!
- adverb, f.eks. Han er oppe. Hun er kanskje syk.
- konjunksjoner, f.eks. Ola og Kari har reist.
- subjunksjoner, f.eks. De sa at de skulle reise. Vi spurte om det var sant.
- interjeksjoner (utropsord), f.eks. Fysj, for en stank! Å, som vi gleder oss! Ugh, ugh!
Tidligere regnet man artikler og tallord som egne klasser, og determinativene var fordelt på artikler, tallord og adjektiviske pronomen. Videre ble konjunksjoner og subjunksjoner regnet som en og samme klasse som bestod av sideordnende (f.eks. og, eller, men) og underordnende konjunksjoner (f.eks. at, fordi, da).
Se Ordklassene.
Setningsledd
Setningsledd er deler av en setning som har visse funksjoner i forhold til hverandre. Setningsledd kan være enkle eller bestå av flere ord.
Her regner vi med følgende setningsledd:
- subjekt er typisk den eller det som utfører handlingen som uttrykkes, f.eks. Han kommer i morgen.
- verbal er typisk handlingen eller det som skjer, f.eks. Han kommer i morgen. Hunhar lest boka.
- direkte objekt er typisk den eller det som handlingen går ut over eller virker på, f.eks. Hun skriver dagbok.
- indirekte objekt er typisk den eller det handlingen retter seg imot, f.eks. Han låntehenne boka.
- subjektspredikativ gir typisk en beskrivelse av subjektet, f.eks. Hun er jerndreier, Han heter Halvorsen, og Han kalles Kalle Kanin.
- objektspredikativ gir typisk en nærmere beskrivelse av objektet, men er nærmere relatert til verbalet, f.eks. Hun malte veggen hvit. Alle kalte ham Tuben.
- adverbial uttrykker typisk noe om sted, tid, måte eller andre omstendigheter, f.eks. Han kommer snart. Der borte kom hun. På grunn av uværet ble vi forsinket. Bundne adverbial står som nødvendig utfylling til verbalet, som regel er de stedsledd: Han bor i Tromsø, mens frie adverbial oftest uttrykker tid, måte, årsak, nektelse eller uttrykk for andre omstendigheter som kan utelates uten at setningen blir ukorrekt: Han kom i går. Han slo med neven.
Merk at preposisjonsledd er en type adverbial. De kan uttrykke samme slags innhold og stå på de samme plassene i setningen som enkle adverbialer. Det finnes mange grammatikker med annen inndeling av setningsleddene, men det er stort sett de samme funksjonene som er identifisert med forskjellige betegnelser.
Setninger
Vi regner med to hovedtyper av setninger i norsk:
- helsetninger, f.eks. Han kommer i morgen. Hun sier at han kommer i morgen.
- leddsetninger, f.eks. Hun sier at han kommer i morgen. Hvis dere har lyst, kan dere godt bli med.
Den setningen som en leddsetning er del av, kalles oversetning. Oversetningen kan være en helsetning eller en annen leddsetning. Jo flere leddsetninger man setter inni hverandre, desto mer komplisert blir språket!
Grammatikkordliste
Slik bruker du ordlista
Grammatikkordlista er en alfabetisk liste over grammatiske betegnelser med definisjoner og forklaringer. Ordlista inneholder både vanlige norske og spesielle latinske betegnelser. Enkelte eldre eller særnorske betegnelser som ikke er i bruk lenger, er også tatt med, siden de fortsatt er å finne i eldre lærebøker. Forklaringer og eksempler står under de betegnelsene som det er anbefalt å bruke i dag.
Likhetstegn, =, betyr ‘det samme som’, og brukes bare når det er en nærmere forklaring under det ordet som står etter likhetstegnet.
adjektiv ord som typisk betegner egenskap ved en person, en ting eller et forhold, f.eks. pen, liten, stor, ukritisk, løsmunnet. Mange adjektiv kan gradbøyes med endelser: pen – penere – penest, eller graden kan markeres med adverb: kritisk – mer kritisk – mest kritisk. Adjektiv kan også bøyes med hensyn til bestemthet, f.eks. den pene jenta, den ukritiske innstillingen hans. Se også Adjektiv
adjunkt alternativ betegnelse på fritt adverbial, det vil si adverbiale ledd som kan utelates uten at setningens grammatiske struktur ødelegges.
adverb ord som ofte betegner tid, måte, grad, årsak, nektelse eller lignende: snart, nå, ut, hjemme, slik, derfor, ikke, aldri, likevel. Adverbenes viktigste funksjon er å modifisere verbalets innhold.
adverbial setningsledd som er nærmere bestemmelse til et verbal. Adverbial kan være bundne: Han bor i Tromsø eller frie: Han kom i går.
affiks orddel som ikke kan stå som eget ord, f.eks. van- i vantro, -het i frihet.
agens er typisk den semantiske rollen til den som utfører en handling, uavhengig av syntaks. I begge setningene er katten agens: katten klorte gutten; gutten
ble klort av katten.
akkusativ kasus for direkte objekt i kasusspråk (som tysk og gammelnorsk).
akkusativobjekt = direkte objekt
aktiv form av verbet der subjektet er agens. Det vil si at subjektet typisk er den som utfører den handlingen som verbalet betegner, f.eks. Katten klorte gutten, der det er katten som klorer. Forholdet mellom subjekt og verbal er omvendt i passiv.
antesedent det leddet som et pronomen viser tilbake til og som pronomenet må tolkes ut fra.
antonymi det at forskjellige uttrykk har motsatt betydning, og at det er en glidende skala mellom to motpoler, f.eks. gammel – ung.
appellativ (fellesnavn) substantiv som ikke er proprium (egennavn), f.eks. jente, tvil, kjærlighet, til forskjell fra Kari og Nittedal. Se Substantiv og Store og små bokstaver.
apposisjon forklarende tillegg til substantiviske ledd, f.eks. Sverre Opphus, den nye læreren, kom i går.
argument logisk eller betydningsmessig kategori som kan stå som bestemmelse til et predikat, det vil si de semantiske roller som kan realiseres ved et verb: barnet gråter, mor skjærer brød, hun gav barnet en brødskive .
artikkel tidligere betegnelse på determinativ som i ubestemt form står foran substantiv: en, ei, et, og markerer grammatisk kjønn. Ubestemte artikler regnes nå til kvantorene. I bestemt form er artikkelen en endelse som legges til substantivet i samsvar med substantivets grammatiske kjønn: hesten, geita, eselet. Se også Determinativer.
attributt om adjektiv som står foran et substantiv, f.eks. lille i den lille bilen. Se også Adjektiv.
attributive ledd ledd som står foran sitt hovedledd.
avhengighetsform = oblik kasus
avledning (derivasjon) ord som er dannet av en rot og ett eller flere affikser. I ordet befri er fri rot og be- avledningsprefikser, og i frihet er -het avledningssuffikser. I befrielse er det både et avledningsprefiks be-, og et avledningssuffiks -else.
bestemmerord se determinativ
bestemthet betydningskategori som blant annet markeres ved bestemt artikkel på substantiv. Et bestemt substantiv er avgrenset i betydning ved at det refererer til et bestemt objekt eller fenomen, virkelig eller tenkt.
betingelsessetning = vilkårssetning
bindebokstav = sammensetningsfuge
bindeord = konjunksjon
bisetning eldre betegnelse for formelt uselvstendig setning som i hovedsak svarer til den nyere betegnelsen leddsetning.
bydeform = imperativ
bøyningsendelse endelse som er det konkrete uttrykket for grammatiske kategorier som vises ved et ord, for eksempel -te ved verb i fortid (preteritum), -en eller -a for bestemthet ved substantiv, -er for flertall.
dativ kasus for indirekte objekt og substantiviske ledd (styring) etter visse preposisjoner. Norsk hadde i eldre tid dativ, og den brukes fortsatt i noen få dialekter og i faste uttrykk, som bli tatt av dage, ha ondt i sinne.
dativobjekt = indirekte objekt
demonstrativt pronomen = påpekende pronomen
deontisk modalitet modale uttrykk for ønske eller påbud om å få utført eller gjennomført den handlingen et verbal betegner: hunder bør holdes i bånd!
derivasjon = avledning
determinativ (bestemmerord) (demonstrativt pronomen, påpekende pronomen) ord som bestemmer (adjektiv +) substantiv ved å utpeke hva det refererer til utenfor språket: et hus kan referere til hvilket som helst hus, men mitt hus refererer seg til et bestemt hus. Artikler, possessiver, demonstrativer og kvantorer er typer av determinativ. Ordene egen og selv kan også virke determinerende.
diatese form av verbet som markerer det semantiske forholdet mellom subjektet og verbalet, enten aktiv eller passiv.
diftong (tvelyd) språklyd som kan oppfattes som en glidning mellom to vokaler, f.eks. haug, sein, tøy.
direkte objekt (akkusativobjekt) utfylling til verbalet når det består av et transitivt verb. Det direkte objektet bestemmer innholdet av verbalet nærmere, enten ut fra hva verbalet retter seg mot: Katten klorte gutten, hva slags resultat det gir: Far baker brød og en rekke andre typer bestemmelser. Når et verb har bare ett objekt som utfylling, er det alltid direkte objekt.
egennavn = proprium
egentlig subjekt ledd som står på den normale objektsplassen i en setning med formelt subjekt på subjektsplassen. Det har en del av subjektets semantiske funksjon, men er formelt sett ikke subjekt.
eieform = genitiv
eiendomsord se possessiv
endelse = suffiks
entall (singular) uttrykk for den grammatiske kategorien numerus ved substantiv, adjektiv og pronomen som refererer til ett eksemplar av det som betegnes, for eksempel bil, stor, stort, han, til forskjell fra flertall.
epistemisk modalitet modalt uttrykk for sannhetsverdien av det utsagnet som en setning betegner: hunden skal ha vært bundet.
felleskjønn (genus commune) grammatisk kjønn der det ikke markeres forskjell på hankjønn og hunkjønn slik at hunkjønnsformene er lik hankjønnsformene. I bokmål er det konsekvent valgfrihet –a og –en i de ordene som kan ha –a, men også valgfrihet mellom en og ei ved disse ordene. Riksmålsnormen har en del ord som har obligatorisk –a, men bare en som kvantor (ubestemt artikkel) ved disse ordene.
fellesnavn = appellativ
femininum (hunkjønn) genus ved trekjønnsdeling i norsk som markeres ved artikkelen ei foran substantivet, for eksempel ei jente og bestemt etterhengt artikkel -a: jenta, til forskjell fra maskulinum og nøytrum.
finitt verbform tidbøyd form av verbet, verbform som danner verbal alene. Se også infinitt form.
flertall (plural) uttrykk for den grammatiske kategorien numerus ved substantiv, adjektiv og pronomen som refererer til flere eksemplarer av det som betegnes, for eksempel biler, store, de, til forskjell fra entall.
formelt subjekt pronomenet det på subjektsplassen i en setning som ikke har noen semantisk funksjon, men som viser til det potensielle subjektet i setningen, for eksempel Det er skadelig å røyke, der å røyke er potensielt subjekt. Formelt subjekt forekommer også i noen setninger uten potensielt subjekt: Det snør.
forstavelse = prefiks
fortid = preteritum
futurum i mange språk: bøyningsform av verb som uttrykker fremtid. I norsk brukes presens av modal- eller bevegelsesverb for å uttrykke det samme, for eksempel Jeg skal skrive. Det kommer til å regne.
følgesetning adverbial leddsetning som uttrykker en følge av noe som er uttrykt i oversetningen. Følgesetninger begynner ofte med så (at), sånn at eller slik at, for eksempel Ta med brevet slik at jeg kan lese det før møtet.
genitiv (eieform) kasus som viser eiendoms- eller tilhørighetsforhold, f.eks. Olas, husets, andres og dets.
genus (grammatisk kjønn) markeres med artikkelen foran substantiv. I norsk er det tre genus: maskulinum, nøytrum og femininum. I bokmål er felleskjønn valgfritt. Adjektiv bøyes i samsvar med genus på det substantivet de står til.
genus commune = felleskjønn
gradbøyning (komparasjon) former av adjektiv som markerer grader eller intensitet av adjektivets innhold. Gradene kan markeres ved bøyningsendelser for positiv, komparativ og superlativ: pen – penere – penest, eller med gradsadverb: romantisk – mer romantisk – mest romantisk.
grammatisk kjønn = genus
grunnform = ubøyd form av et ord som kan bøyes.
grunntall kvantor som ikke kan bøyes, og som uttrykker en bestemt mengde, f.eks. to, sju, tretti.
hankjønn = maskulinum
helsetning (hovedsetning) setning som danner en egen ytring, det vil si som ikke står som underordnet ledd i en annen setning, til forskjell fra leddsetning.
hensiktssetning adverbial leddsetning som uttrykker hensikten med det oversetningen betegner. Hensiktssetninger begynner ofte med for at, f.eks. Hunden ble sperret inne for at den ikke skulle bite postbudet.
hensynsledd = indirekte objekt
hjelpeverb kan ikke danne verbal alene, men krever hovedverb i infinitiv eller perfektum partisipp. Hjelpeverb uttrykker enten tid, modus eller diatese ved hovedverbet. Hovedverbet gir den semantiske informasjonen til verbalet.
homografer ord som skrives likt, men som har forskjellig betydning, for eksempel preposisjonen mot og substantivet mot.
homonymer ord som tilfeldigvis har lik form, men forskjellig innhold, blant annet fordi de har ulik opprinnelse eller ikke hører til samme ordklasse: hjort/gjort; kort (= ikke lang/spillkort)
hovedsetning = helsetning
hovedverb kan danne verbal alene og uttrykker da både grammatiske og betydningsmessige egenskaper ved verbalet. Sammen med et hjelpeverb har hovedverbet infinitt form og betegner verbalets grunnbetydning.
hunkjønn = femininum
imperativ (bydeform) modus for verb i setninger som primært uttrykker ordrer, påbud eller andre oppfordringer, f.eks. Lukk vinduet! og Skriv snart igjen!
imperfektum = preteritum
indefinitt pronomen = ubestemt pronomen
indikativ modus ved verb i setninger som markerer at et utsagn er faktisk eller sant, f.eks. Han kommer og Vi har spist. Indikativ er en umarkert modus, den som brukes som nøytral utsagnsmåte, i motsetning til imperativ og konjunktiv.
indirekte objekt (dativobjekt, hensynsledd, omsynsledd) utfylling til verbalet når det allerede har et direkte objekt. Ofte uttrykker det indirekte objektet hva eller hvem verbalhandlingen er til fordel for eller går ut over i setningen, for eksempel Han gavhenne boka.
infinitiv nevneform av verbet, en form som ikke er markert for tid, og som det kan stå å foran, for eksempel kaste og komme.
infinitt verbform form av verbet som ikke er bøyd, for eksempel infinitiv og partisipp.
innrømmelsessetning leddsetning som uttrykker en innrømmelse, det vil si noe som står i en viss motsetning til det som oversetningen uttrykker. Innrømmelsessetninger begynner ofte med selv om eller enda, f.eks. Vi drog av gårde enda det øste ned.
interjeksjon (utropsord) ord som Å! Gudskjelov! Pokker! Interjeksjoner kan stå i stedet for en hel setning og inngår sjelden som ledd i andre setninger. Som interjeksjoner regnes også svarordene ja, jo, nei.
interrogativt pronomen = spørrepronomen
intetkjønn = nøytrum
intransitivt verb verb som normalt står uten objekt, for eksempel abdisere, arbeide, avvike, virke, regne, snø, til forskjell fra transitivt verb.
inversjon omsnudd leddstilling der verbalet kommer foran subjektet.
kasus bøyningsform som markerer hvilken syntaktisk funksjon substantiv eller pronomen har i setningen. I substantivfraser får også bestemmerleddene ofte markering av kasus. Kasus ble brukt i eldre norsk, og noen rester finnes i moderne norsk i faste uttrykk og i pronomensystemet for kasustypene nominativ og akkusativ.
kjønn se genus og sexus her i ordlista.
komparasjon = gradbøyning
komparativ andre grad av sammenligning uttrykt med adjektiv eller adverb, f.eks. penere, mer romantisk.
komplement = preposisjonsledd
konjunksjon (bindeord, tidl. sideordnende konjunksjon) ord som binder sammen likeverdige ord, ledd og setninger: eller, men, og, for, så.
konjunktiv modus som markerer at et utsagn er usikkert eller ikke verifisert. I en del språk er konjunktiv en egen bøyningsklasse, men i moderne norsk finnes det bare i noen stivnede former: Komme ditt rike! Ellers må konjunktiv uttrykkes med adverbialer som sannsynligvis, visstnok eller verbalformer som skal/skulle ha vært.
konsonant språklyd som lages ved et lukke eller en sterk innsnevring av luftstrømmen ved artikulasjon. Forskjellige artikulasjonssteder gir forskjellige konsonanter. Konsonanter kan normalt ikke danne stavelse alene, f.eks. b, d, k, l, m.
kvantor (mengdeord) determinativ som uttrykker mengde, både bestemte, som ni, tolv, alle og ubestemte, som noen, mange.
ledd = setningsledd
leddsetning setning som fungerer som ledd i en oversetning, til forskjell fra helsetning.
maskulinum (hankjønn) grammatisk hankjønn, genus ved trekjønnsdeling i norsk som markeres ved artikkelen en foran substantivet, for eksempel en liten gutt og bestemt etterhengt artikkel -en i bestemt form entall: gutten, til forskjell fra femininum og nøytrum.
mengdeord se kvantor
modale hjelpeverb = modalverb
modalitet uttrykk for avsenderens holdning til gyldigheten av et utsagn, det vil si om det representerer faktum eller tenkte tilstander (epistemisk modalitet), eller uttrykk for senderens hensikt om å påvirke andre med et utsagn (deontisk modalitet).
modalverb (modale hjelpeverb) hjelpeverb som markerer modale egenskaper ved verbalet: burde, kunne, måtte, skulle, ville.
modus (utsagnsmåte) form av verbet som viser hva en tar sikte på å bruke en ytring til: imperativ, indikativ og konjunktiv.
nevneform (grunnform) for eksempel nominativ av substantiv og infinitiv av verb.
nominal (substantivisk ledd) ledd som kan erstattes med et substantiv.
nominativ kasus for subjekt i kasusspråk (som tysk og norrønt). Se også subjektsform her i ordlista.
numerus (tall) grammatisk uttrykk for tall ved substantiv, adjektiv og pronomen. Samsvar i numerus vil si at et adjektiv er tallbøyd i samsvar med substantivet, for eksempel gode bøker, ikke god bøker. Se også entall og flertall her i ordlista.
nøytrum (intetkjønn) grammatisk intetkjønn, genus i norsk som markeres ved artikkelen et foran substantivet, for eksempel et bord, et forhold og bestemt etterhengt artikkel -et i bestemt form entall: bordet, til forskjell fra femininum og maskulinum, eventuelt felleskjønn.
nåtid = presens
objekt se direkte objekt og indirekte objekt her i ordlista.
objektsform form av pronomen som står som objekt, for eksempel meg, oss og dem.
objektspredikativ setningsledd som beskriver det direkte objektet nærmere, for eksempel De kalte ham Skarven. Hun malte veggen hvit, på samme måte som subjektspredikativ bestemmer subjektet nærmere: Veggen ble hvit.
oblik kasus (avhengighetsform) fellesbetegnelse på alle kasus unntatt nominativ. I norsk er pronomenene meg, oss, dem, seg oblike kasus. I gammelnorsk hadde vi akkusativ, dativ og genitiv som oblike kasus.
omsynsledd = indirekte objekt
oppslagsform form av et ord som er valgt som oppslagsord i en ordbok, som regel en ubøyd form.
ordenstall adjektiv som betegner en plass i en rekkefølge, f.eks. annen, sjuende, trettiende.
ordklasse gruppering av ord med felles former og funksjoner, for eksempel substantiv. Se Ordklassene og under de enkelte ordklassene i ordlista her. De enkelte ordklassene er: substantiv, verb, adjektiv, pronomen, determinativ, preposisjon, adverb, konjunksjon, subjunksjon, interjeksjon.
oversetning setning som inneholder en leddsetning.
partisipp infinitt form av verb. Se presens partisipp og perfektum partisipp her i ordlista.
passiv form av verbet i setning der det typisk er slik at subjektet er den som handlingen i verbalet går ut over: Gutten ble klort av katten, i motsetning til aktiv. Subjektet i en passiv setning kalles patiens. Passiv dannes ved å føye -s til verbet, eller ved hjelpeverbet bli.Se også Passiv.
patiens typisk den semantiske rollen til den som en handling går ut over eller som han/hun ubevisst deltar i, uavhengig av syntaks. I begge setningene er gutten patiens: katten klorte gutten; gutten ble klort av katten.
pekeord se demonstrativt pronomen
perfektum = presens perfektum
perfektum partisipp (betyr egentlig ‘avsluttet deltakelse’) infinitt form av verb, f.eks. Hun har lest boka, Han fikk stengt døra. Perfektum partisipp brukes som utfylling til finitte verb i sammensatte verbalformer.
perifrastisk verbalform = sammensatt verbalform
periode se ytring her i ordlista.
personlig pronomen pronomen som i 1. og 2. person normalt viser til personer, for eksempel jeg, du, vi; i 3. person mask. og fem. til personer med tilsvarende sexus i entall: hun, han; i nøytr. til personer med umarkert sexus og til gjenstander og forhold: den, det. 3. person flertall er umarkert for genus: de. Mange personlige pronomen har en egen subjektsform og en oblik form, f.eks. jeg, meg, min og vi, oss, vår.
plural = flertall
pluskvamperfektum = preteritum perfektum.
positiv umarkert grad av sammenligning uttrykt med adjektiv eller adverb: pen, romantisk.
possessiv determinativ som betegner eiendom eller tilhørighet. Possessivene bøyes i genus og numerus i samsvar med det leddet de bestemmer, og i person etter det individet det refererer til.
possessivt pronomen tidl. betegnelse på determinativen possessiv.
potensielt subjekt ledd som står på den normale objektsplassen i en setning med formelt subjekt på subjektsplassen. Det har en del av subjektets semantiske funksjon, men er formelt sett ikke subjekt.
predikat (1) logisk eller betydningsmessig kategori som tar et visst antall argument som utfylling. Antall argument bestemmes av predikatets valens. I språklig analyse tilsvarer predikatet den delen av en setning som ikke er subjekt, f.eks. Hun kommer med en gang; (2) betegnelse på det syntaktiske leddet verbal med bestemmelser.
predikativ setningsledd som enten bestemmer eller beskriver subjektet (subjektspredikativ): Gutten er syk, eller det står til objektet (objektspredikativ): Han slo gutten helseløs. Predikativ står etter det leddet det bestemmer, ved subjektspredikativ er det koblet sammen med hovedleddet ved et uselvstendig verb, i motseting til attributive ledd, som står foran hovedleddet.
prefiks (forstavelse) orddel som ikke kan stå som eget ord, og som står fremst i ordet, f.eks. van- i vantro og be- i befri.
preposisjon ubøyelig ord, f.eks. av, for, hos, i, med, mellom, over, på, til, som markerer forholdet mellom to nominale ledd, som «påsted»: på gården, «tilsted»: til skogs, «kontakt»: på bordet.
preposisjonsledd (komplement) setningsledd som består av preposisjon pluss styring. I norsk er preposisjonsledd som regel adverbiale ledd, f.eks.: Vi traff mannen (ute) på gården. Men de kan være adjektiviske: Mannen på gården gav oss lov til å slå opp telt.
presens (nåtid) form av verbet i en setning som er markert for tid slik at handlingen foregår samtidig med ytringstidspunktet, f.eks. Jeg skriver boka (til forskjell fra preteritum).
presens partisipp (betyr egentlig ‘nåværende deltakelse’) infinitt form av verbet, f.eks. Han kom gående. Presens partisipp brukes mest som et vanlig adjektiv: enarbeidende styreformann.
presens perfektum (= tidl. perfektum) form av verbalet der hjelpeverbet står i presens og hovedverbet i perfektum partisipp. Jeg har skrevet boka, Toget er gått. Presens perfektum markerer at verbalhandlingen skjer før ytringstidspunktet, og at den er avsluttet.
presentering setningskonstruksjon med et formelt subjekt det på første plass og et argument som er ukjent i tekstsammenhengen på den normale objektsplassen (potensielt subjekt): Det sitter en kråke på taket. Dersom kråka hadde vært kjent i ytringssituasjonen, ville setningen normalt hett: Kråka sitter på taket.
preteritum (= tidl. imperfektum, fortid) form av verbet i en setning som er markert for tid slik at handlingen foregår forut for ytringstidspunktet, f.eks. Jeg skrev boka (til forskjell fra presens).
preteritum perfektum (= tidl. pluskvamperfektum) form av verbet som markerer at verbalhandlingen skjer før ytringstidspunktet, og er avsluttet, og at avslutningen av handlingen også er registrert før et referert tidspunkt før ytringstidspunktet: jeghadde skrevet boka.
pronomen ord som står i stedet for eller som viser til en referent som er nevnt tidligere i teksten eller til noe som er kjent i ytringssituasjonen (en antesedent), som pronomenet må tolkes ut fra. Se personlig pronomen, refleksivt pronomen, resiproktpronomen, spørrepronomen og ubestemt pronomen her i ordlista. (Tidl. relativt pronomen = subjunksjon, tidl. påpekende pronomen og possessivt pronomen = determinativ).
proprium (egennavn) ord som fungerer som identitetsmerke på personer, institusjoner, land, vareartikler eller annet: Ola, Forsvaret, Frankrike, Volvo, til forskjell fra appellativer som gutt, skole, bil, kjærlighet, som må ha et determinativ for å kunne referere til noe utenfor språket.
påpekende pronomen tidligere betegnelse for determinativ. Nå demonstrativ eller pekeord.
referent det et ord setter språklig merkelapp på, det vil si utsnitt av virkeligheten som det språklige uttrykket omfatter.
refleksivt pronomen pronomenet seg, som bare kan vise tilbake på subjektet i setningen: seg.
refleksivt verb verb som krever refleksivt pronomen som objekt, f.eks. gremme (seg), ordlegge (seg). Noen få verb har refleksiv betydning uten refleksivt pronomen: Han vil skilles. Han burde skjemmes.
relativsetning (som-setning) leddsetning som har et fellesledd med en oversetning: Her kommer han som kjørte bilen. Relativsetninger innledes ofte med som, eller spørrepronomenene hvem, hvilken, men leddet kan utelates hvis det ikke fungerer som subjekt i leddsetningen: Her kommer han (som) jeg kolliderte med.
relativt pronomen tidl. betegnelse på subjunksjonen som som innleder av relativsetning.
resiprokt pronomen pronomenet hverandre, som uttrykker en gjensidig relasjon mellom subjektene: De krangler med hverandre. Ulykkene følger etter hverandre. Resiprokt pronomen kan bare vise tilbake til subjektet i setningen, og dette subjektet må alltid ha flertallsform.
rot ordstamme som ikke kan deles opp i mindre deler med egen betydning, f.eks. tro i vantro og fri i befrielse.
sammenligningssetning leddsetning som uttrykker en sammenligning mellom innholdet i en leddsetning og dens oversetning. Sammenligningen markerer grad av likhet eller identitet mellom de forhold som betegnes. Sammenligningssetninger begynner ofte med enn, som eller som om: Det er lenger til Bærum enn vi trodde. Det er ikke så langt til Nittedal som en skulle tro. Hun oppførte seg som om hun eide verden.
sammensatt ord = sammensetning
sammensatt verbalform (perifrastisk verbalform) verbalform som består av en finitt og en eller flere infinitte verbalformer, f.eks. Han hadde spist alt og En kunne ha blitt skremt av mindre.
sammensetning (sammensatt ord) ord som er bygd opp av to eller flere selvstendige ord, for eksempel: lav + blokk = lavblokk, lav+ blokk+ bebyggelse = lavblokkbebyggelse.
sammensetningsfuge (bindebokstav) binder sammen to ord til et nytt, sammensatt ord, som i hundehus, bruksnummer, møkkavær, saksofon. Sammensetningsfugen gjør ofte uttalen lettere eller den tydeliggjør tolkningen av sammensetningen, for eksempel rødvinsglass = rødvin + glass, ikke rød + vinglass.
samsvar det at flere ledd bøyes avhengig av hverandre blant annet i genus og numerus, for eksempel et høyt hus og de ble enige.
semantisk rolle den rolle de enkelte «deltakerne» i en setning har, å være den som handler eller den som blir behandlet. Tradisjonelt skilles mellom de semantiske rollene agens og patiens.
setning syntaktisk enhet som minst består av et subjekt og et verbal. Se også helsetning og leddsetning her i ordlista.
setningsekvivalent se ytring her i ordlista.
setningsemne se ytring her i ordlista.
setningsfragment ytring som ikke oppfyller de formelle kravene til en setning. Setningsfragment kan være setningsemne eller setningsekvivalent.
setningsknute helsetningsform der et ledd fra en leddsetning er satt fremst i oversetningen, f.eks. Ham tror jeg ikke at du kjenner (jevnfør Jeg tror ikke at du kjenner ham). Det leddet som flyttes frem, blir fokusert i tekstsammenhengen.
setningsledd, ledd, setningsdel med selvstendig leddfunksjon. Hovedleddene er subjekt og predikat. Predikatet kan deles i leddene verbal, direkte og indirekteobjekt, predikativ og adverbial.
sexus biologisk kjønn, til forskjell fra grammatisk kjønn (genus). Sexus og genus kan være ulik for samme referent, for eksempel ei løve, som trass i å ha feminint genus har sexus hankjønn, et mannfolk, som har nøytrum genus men sexus hankjønn.
sideordnende konjunksjon tidl. betegnelse på konjunksjon.
sideordningsord se konjunksjon.
singular = entall
som-setning leddsetning som har et fellesledd med en oversetning: Her kommer han som kjørte bilen. Se også relativsetning.
spørreleddsetning leddsetning som gjengir spørsmål i direkte fremstilling, og som innledes med et spørreord, for eksempel Fortell meg hva du vil. Hun spurte om jeg kom.
spørrepronomen (interrogativt pronomen) pronomen som betegner den, det eller dem det spørres etter i en spørresetning. Spørsmål om personer innledes med hvem: Hvem kommer? Spørsmål om ting, prosesser eller forhold innledes med hva:Hva skjer? En alderdommelig genitivsform av deteminativen hvis kan også fungere som spørreord: Hvis ansvar er dette?
stamme den delen av et ord som er felles for alle bøyningsformer av et ord: stort, store.
styring nominalt ledd som står etter en preposisjon og blir styrt av den, det vil si får sin kasus bestemt av preposisjonen. I moderne norsk finnes bare noen rester av slik styring, f.eks. Han er i huset. De gikk mann av huse. Han gikk til sengs.
subjekt nominalt ledd som typisk betegner den som utfører den handlingen verbalet betegner: Jeg skriver. Katten klorte gutten. Far baker brød. Se også formelt subjekt, potensielt subjekt og presentering her i ordlista.
subjektsform form av pronomen som står som subjekt, for eksempel jeg, vi og de i motsetning til oblik form.
subjektspredikativ setningsledd som beskriver subjektet i setningen enten ved å identifisere det: Byen heter Bodø, eller ved å karakterisere det: Byen er liten. På samme måte beskriver objektspredikativ objektet nærmere. Predikativet kalles fast når verbalet er et uselvstendig verb: veggen ble hvit, og fritt når verbalet er et fullverb: Sliten og trett gikk han til sengs. Se også objektspredikativ og attributt her i ordlista.
subjunksjon (= tidl. underordnende konjunksjon) ubøyelig ord som binder sammen en adverbial leddsetning med oversetningen, for eksempel når, hvis, hvor.
substantiv ord som betegner gjenstander, individer, prosesser eller abstrakte begreper, f.eks. benk, høne, fortvilelse. Substantiv kan som regel kjennes på at de kan ha ubestemt artikkel en, ei eller et foran seg, og på at de kan ha bestemthetsendelsene -en, -a eller -et, og at de kan bøyes i tall. Substantiv blir delt inn i appellativ (fellesnavn) og proprier (egennavn).
suffiks (endelse) orddel som ikke kan stå som eget ord, og som står sist i et ord, for eksempel -en i bilen og -het i frihet.
superlativ sterkeste grad av sammenligning uttrykt med adjektiv eller adverb, for eksempel penest, mest romantisk.
synonymi det at ulike ord har (nesten) samme betydning, for eksempel før og tidligere, sakte og langsom, stanse og stoppe. Mange ord er delsynonymer, som hus og villa. Deler av betydningen for hus passer ikke på villa, for eksempel betydningsdeler som dekker hytte, lagerbygg, låve, som er hus, men ikke villaer.
syntaks regler for sammenføying av enkle uttrykk til mer kompliserte uttrykk.
tall = numerus
tallord (tidl. betegnelse på grunntall og ordenstall). Grunntall er kvantorer som betegner en viss mengde, ordenstall er adjektiv som betegner en viss plass i en rekkefølge for substantivet det bestemmer.
tempus grammatisk uttrykk for tid, ofte avgrenset til tidbøying av verb, for eksempel presens, preteritum.
tid = tempus
tidssetning leddsetning som viser til et tidspunkt eller tidsrom. Tidssetninger kan begynne med spørreord, f.eks. Vi kommer når vi får tid. De kan også begynne med subjunksjon, f.eks. Jeg traff ham da vi hadde gått av bussen. Jeg kjøpte den mens vi bodde i Drammen, eller med preposisjon, f.eks. Jeg hørte ham før jeg kunne se ham.
transitivt verb verb som kan ha objekt som en nærmere bestemmelse eller avgrensning av verbets innhold. Hvor mange objekt et verb kan ha, bestemmes av verbets valens.
tvelyd = diftong
ubestemt pronomen (indefinitt pronomen) pronomen som ikke viser til noe(n) bestemt, det vil si har en uspesifisert referanse, f.eks. en, man.
underordnende konjunksjon = subjunksjon
underordningsord se subjunksjon.
uselvstendige verb verb som tar et subjektspredikativ som argument i stedet for et objekt: være, bli, hete, synes og kalles.En del andre verb kan være uselvstendige i visse setninger, f.eks. Hun virker syk. Bølgene går høye. Jeg får vel gå.
utbrytning setningskonstruksjon der et ledd er flyttet ut fra sin normale plass og står som predikativ i en det-setning først i helsetningen: Det er Ola som har lånt boka. Ola blir da fremhevet i forhold til i normalsetningen Ola har lånt boka. De fleste setningsledd kan fokuseres ved utbryting: Det er boka Ola har lånt.
utropsord = interjeksjon
utsagnsmåte = modus
utsagnssetning setning som ikke er formet som et spørsmål, påbud, ønske eller utrop.
valens egenskap ved verb som avgjør hvor mange argument det må ha for å fungere som predikat i en normal setning. Valens betyr ‘verdi’. Enverdige verb krever bare subjekt: Han blør. Toverdige krever subjekt og objekt: Han mister blod. Treverdige krever subjekt og to objekt: Hun nekter ham blod. Se intransitivt verb og transitivt verb her i ordlista.
verb (verbum) ord som typisk betegner handlinger, det vil si at noe skjer eller blir gjort. Verb kjennes på at de kan bøyes i presens og preteritum, for eksempel Hun leser. Hun leste.
verbal setningsledd som er kjernen i predikatet. Ved sammensatte verbalformer kan det være flere verb, men bare ett er finitt: Hun kommer. Hun har kommet. Hun skal ha kommet
verbalsubstantiv substantiv som er avledet av et verb ved hjelp av suffikser som -else, -sel, -sle, -ing, -ning og -sjon, for eksempel foreldelse, utførsel, kjensle, kjøring, beslutning, installasjon. Verbalsubstantiv har substantivform, men verbalt innhold.
verbum = verb
vilkårssetning (betingelsessetning) leddsetning som uttrykker et vilkår for at oversetningen skal bli sann eller kan tenkes som sann. Vilkårssetning innledes ofte med hvis, om eller dersom, f.eks. Hvis vi får tid, kommer vi. Men den kan også ha verbet foran subjektet (inversjon) i stedet for innlederord, f.eks. Får vi tid, kommer vi.
vokal språklyd som artikuleres med forskjellig grad av åpen luftstrøm ved forskjellige tunge- og leppestillinger: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. Vokaler kan være lange eller korte og kan utgjøre et ord eller en stavelse alene: Å! i byen, uviss.
ytring utsagn som i skrift står mellom store skilletegn. Hvis den har setningsform, er ytringen en helsetning, for eksempel Ola kom eller Hvem er det som kommer der? Har ytringen ikke setningsform, er den et setningsfragment. Setningsfragmenter kan være setningsemner eller setningsekvivalenter. Setningsemner kan bygges ut til hele setninger: for eksempel Kommer! (= «Jeg kommer.») Han ut av døra og bortover veien.(= «Han for ut av døra og løp bortover veien.») En setningsekvivalent har derimot et innhold som tilsvarer en hel setning, og kan ikke bygges ut. Hei! Ja. Isj!
årsakssetning leddsetning som gir en årsak eller grunn til det oversetningen uttrykker. Årsakssetninger begynner ofte med da, fordi, siden, ettersom, for eksempel Vi ble forsinket fordi det snødde.
(RVF)