Godt språk er språkbruk som effektivt overfører informasjon (et budskap, et tekstinnhold) fra den som skriver, til den som leser. Godt språk gjør det lettere for leseren å forstå innholdet.

Det er viktig at du vil skrive godt. Skrivearbeid må ikke bare være en plikt som skal utføres, uten tanke på om leseren skjønner det du skriver, eller ikke.

Skriv personlig! Det skal fremgå hvem som skriver til hvem.

Skriv ord som leseren skjønner! Bruk ikke ord som du må regne med er vanskelige for leseren. Må du likevel bruke et vanskelig ord, så forklar det.

Skriv presist! Det må ikke være tvil om hva, hvor, hvem, hvor mye, når, hvor lenge, hvordan og hvorfor.

Skriv konkret! Velg dekkende og opplysende ord. Skriv ikke «flere midler» hvis du mener «mer penger». Bruk eksempler.

Skriv oppløst! Ikke press for mange opplysninger inn i én setning. Løs også opp svært lange sammensatte ord. «Kondemneringstilskuddssøknaden» bør heller være «søknaden om tilskudd til kondemnering».

Skriv kort og lesbart! Sett punktum, og velg korte uttrykk heller enn lange dersom meningen blir den samme. «På grunn av at» betyr ikke annet enn fordi.

Skriv rett frem! Ikke gjør teksten innviklet. Sørg for at ord som hører sammen, ikke kommer langt fra hverandre. Det leddet som sier hva setningen handler om, bør stå først. Verbalet bør komme så tidlig som mulig.

Skriv sammenhengende! Vis leseren hvordan opplysningene i teksten er knyttet til hverandre. Bruk ord som binder teksten sammen, f.eks. derfor, fordi, likevel.

Skriv overskuelig! Del teksten opp i avsnitt og bruk mellomtitler (overskrifter) hvis den er lang. Sørg for at den er pen å se på. Bruk gjerne illustrasjoner, og sørg for god sammenheng mellom bilde og tekst.

Skriv variert! Pass på at det gode ordet du nettopp har brukt, ikke blir med over i de tre neste setningene. Let etter detaljer som gjør teksten ensformig, og luk dem ut.

Skriv muntlig! Det betyr ikke «Skriv som du snakker», men å ta vare på muntlige detaljer der det er mulig uten å tape informasjon.

Skriv riktig! Det skal ikke være språkfeil i teksten.

Skriv veiledende! Fortell leseren hvordan teksten er bygd opp, og hva som er meningen med den. Forbered leseren på hva som kommer. Lag sammendrag og konklusjon etter lange avsnitt.

Innhold

Gode grunner til å skrive godt
Dårlig språk
Viljen til å skrive godt
Skriv personlig!
Skriv ord som leseren skjønner!
Skriv presist!
Skriv konkret!
Skriv oppløst!
Skriv kort og lesbart!
Skriv rett frem!
Skriv sammenhengende!
Skriv overskuelig!
Skriv variert!
Skriv muntlig!
Skriv riktig!
Skriv veiledende!

Når vi skriver om godt språk her, er det sakprosatekster vi har i tankene. Vi mener språkbruk som effektivt overfører informasjon fra den som skriver, til den som leser, og som gjør det så lett som mulig for leseren å forstå innholdet i teksten.

Godt språk i skjønnlitteratur er noe helt annet. Der kan en ikke stille den samme typen krav til effektivitet, presisjon og så videre. Det kan være helt andre virkemidler som forfatteren ønsker å bruke for å oppnå en spesiell effekt. Det tar vi ikke opp her.

Gode grunner til å skrive godt

Det er ikke lett å skrive godt, men det er viktig at du forsøker. Det er flere gode grunner til det. Det er ikke bare i leserens interesse, men også i høy grad i forfatterens:

Hvis en ikke skriver godt og forståelig, kan det hende at budskapet ikke når frem til leserne. I så fall kunne en like godt ha latt det være.
Det er mye som skal leses i dag. Hvis det en skriver, ikke er noenlunde lett å forstå, er det større risiko for at leserne ganske enkelt kaster teksten – særlig hvis de ikke er nødt til å lese den.
Det er ingen unnskyldning at innholdet er vanskelig. Da er det enda mer om å gjøre at ikke også språket er det.

Dårlig språk

Mye av det dårlige språket vi kan se, er et resultat av at forfatteren har brukt overleverte, upraktiske og stivnede mønstre. Dette ser en ikke bare i offentlig språkbruk, men også hos mange fagforfattere som bare tenker på innholdet og ikke bruker mye tid på fremstillingen og formuleringen.

Det finnes til og med de som mener at innviklet språk har den fordelen at det lager et naturlig skille mellom dem som ikke gidder å anstrenge seg, og dem som er virkelig interessert.

Dessverre er det også i noen kretser slik at det kan ligge et prestisjetap i å skrive enkelt og greit i stedet for innviklet og med mange vanskelige ord. En fagperson som skriver slik at også andre enn kollegene forstår det, risikerer å bli sett på som mindre dyktig i faget enn en som bruker fagsjargongen slik at bare kollegene kan følge med.

Viljen til å skrive godt

Problemet med å skrive godt er ikke bare et språkproblem, men også et spørsmål om holdning. Det er viktig å innse at en først og fremst skal dekke leserens behov for opplysning og ikke sitt eget behov for å skrive. Og det er viktig at en har vilje til å skrive forståelig, og ikke bare skriver av plikt.

Et budskap er ikke formidlet hvis ikke mottakeren har forstått det. Og formidlingen er mislykket hvis en har skrevet på en måte som leseren ikke er i stand til å forstå. En må være innstilt på at det koster mer arbeid og tid å skrive forståelig, men det er tid som til gjengjeld er spart for leseren.

Det er også viktig at den enkelte sakkyndige, saksbehandler, funksjonær og så videre selv lærer å skrive godt. Forenklinger som andre gjør, kan være en hjelp, men er egentlig en nødløsning. Det er bedre at en selv står for den endelige formen med en gang, mens emnet er varmt og en er inspirert og opptatt av det en skriver om.

Særlig den som skriver mye, bør gjøre en innsats for å lære seg å skrive godt. Ikke alle kan skrive en like velformet tekst, men de fleste kan lære å skrive rimelig godt, hensiktsmessig, forståelig og leservennlig. Lær det!

I denne artikkelen gir vi en rekke regler for hvordan en skriver godt. Det er naturligvis bare tommelfingerregler med mange unntak. Men hvis en går bort fra dem, bør en ha en god grunn til det.

Skriv personlig!

Det bør alltid gå frem av teksten hvem som henvender seg til hvem og om hva. Det er ingen feil at en kan se av teksten, for eksempel et brev eller en rapport, at det er et menneske i begge ender av den.

Språket skal også indirekte bære preg av hvem teksten henvender seg til; skribenten skal i den grad det er mulig, ta hensyn til den lesergruppen han henvender seg til.

Respekter leseren. Vær vennlig og høflig når det ikke er grunn til annet.
En kan fremheve avsender–mottaker-forholdet ved å bruke personlige pronomener (jeg, vi, du, dere, De) eller nevne navnet på institusjonen, kontoret og så videre som er avsender.
Personlige pronomener kan også godt brukes mellom firmaer eller institusjoner. En kan godt skrive De til et firma selv om det er til hele firmaet og ikke til en enkelt ansatt. Om seg selv bør en ikke bruke ubestemt pronomen, f.eks. En skal herved meddele at ....
Bruk formuleringer som ikke skjuler personene i teksten, med mindre teksten skal være helt upersonlig. Passivformer gjør ofte en tekst upersonlig.

Skriv ikke:

Det meddeles med dette at De får tre måneders utsettelse med betalingen.

Skriv heller:

Ligningskontoret gir Dem med dette tre måneders utsettelse …

Eller:

Vi gir Dem med dette tre måneders utsettelse med betalingen.

Om en skal bruke De eller du, kan dels være en smakssak, dels kommer det an på emnet.

Bruk gjerne et personlig tonefall når teksten er ment for en bestemt leser eller lesergruppe.

Skriv ord som leseren skjønner!

En skal velge ord som en kan regne med at leseren skjønner. Og her skal en ikke være optimistisk. Er du i tvil, så si det enklere. Må du bruke et vanskelig ord, så forklar ordet. Forklaringen skal komme første gang du tar ordet i bruk, ikke lenger nede i teksten når du plutselig kommer på at dette skulle visst vært forklart.

Det er bare bra å lære leserne sine noen nye ord, men en må ikke gå ut fra at ordene er kjent på forhånd.

Tekniske og vitenskapelige ord skal en være varsom med å bruke hvis de ikke er helt nødvendige, og hvis ikke leserne er teknikere og forskere på samme nivå som en selv.
Unngå helt «imponatorord», det vi si «flotte» ord som ikke har annen hensikt enn å imponere leserne og gjøre dem usikre. Irreversible inngrep i naturen må minimaliseres låter jo flott, men sier ikke mer enn Unngå uopprettelige inngrep i naturen.
Velg vanlige ord fremfor spesielle.

Skriv ikke:	Skriv heller:
angjeldende	de(n) det gjelder
anvende, benytte	bruke, nytte
forefinnes	finnes, være
fremsende	sende
hvilket ikke var ventet	noe som ikke var ventet
i Bergen, hvor hun bor	i Bergen, der hun bor
i inneværende år	i år
i tillegg hertil	i tillegg til dette
kun	bare
imidlertid	likevel, men
Norge tilhører de rike land	Norge hører til de rike land
nærværende lov	denne loven
omhandle	handle om
på følgende måte	på denne måten, slik
samt	og, og dessuten
som følger	slik, på denne måten
større i forhold til før	større enn før
uaktet	skjønt

I noen tilfeller kan en heller stryke ordet. Noen ganger trenger en verken imidlertid eller likevel. Andre ganger kan en finne et mer presist ord. Skal du nevne tre punkter, er det bedre å si Jeg skal nevne tre punkter: enn Jeg skal nevne følgende punkter: og så la det fremgå av teksten at det er tre.

Ikke alle ordene ovenfor er egentlig vanskelige for leseren, for eksempel inneværende. Men de må ikke brukes automatisk.

En må også tenke på at gammeldagse og høytidelige ord kan gi et uønsket inntrykk av at forfatteren stiller seg på et høyere nivå og snakker nedover til leseren.

Også moteord skal en være forsiktig med. Moteordene var opprinnelig gode og treffende ord. Det er derfor de er blitt brukt og overbrukt til mange nå er lei dem. De gjør teksten kjedelig og pregløs. De kan også virke irriterende på leseren, og dermed være med på å avlede hans eller hennes oppmerksomhet fra teksten. Si ikke «Jeg opplever det som negativt at jeg stadig kommer for sent» når du mener «Jeg er lei for at jeg stadig kommer for sent».

Skriv presist!

Leserne skal alltid være sikre på hva forfatteren vil at de skal gjøre, mene, vite og så videre når teksten er lest.

Forfatteren skal si åpent hva som er hensikten med hele teksten. Det kan gjøres i et forord eller i et sammendrag i begynnelsen. Ofte er det også praktisk å innlede større avsnitt og kapitler med å fortelle hva som er meningen med avsnittet eller kapittelet. En skal si hvem som skal gjøre hva, hvem som gir ordre (og har rett til det!), hvem som er ansvarlig for hva, hvem som mener hva, og så videre.
Det må ikke være tvil om hva som er det sentrale:
- Hvis du har nevnt flere emner eller momenter, må du gjøre det klart hvilket av dem du behandler nå. Ethvert nytt emne eller moment skal defineres klart, og ikke behandles som om leseren alt er kjent med det.
- Det må være klart hvor noe foregår.
- Det må være klart når noe foregår.
- Det må være klart hvor lenge noe varer eller gjelder.
- Det må være klart hvor mye eller hvor mange det er av noe.
Ikke noe ord eller uttrykk må være dobbelttydig i sammenhengen. Bruk det samme ordet om den samme gjenstanden eller det samme emnet gjennom hele teksten. Hvis det er ønskelig å vise leseren at det finnes flere ord for det samme, så nevn dem alle første gangen du omtaler emnet, og si hvilket av dem du kommer til å bruke fra nå av.
Ikke bruk vage ord og uttrykk, slike som enhver kan tolke på sin egen måte. F.eks.:
- altfor lenge (hvor lenge er det?)
- i rimelig omfang (hva er det?)
- så vidt mulig (hvem avgjør det?)
- tilstrekkelig (hvor mye?)
- uten ugrunnet opphold (hvem avgjør hva som er «ugrunnet»?)

Andre vage uttrykk kan være på sin plass hvis virkeligheten er tilsvarende usikker. Men mange som skriver at noe «synes å være slik», mener i virkeligheten at det er slik, eller at det de kaller «ikke usannsynlig», er ganske opplagt. Og da bør de si det.

Skriv konkret!

Som hovedregel skal en bruke de mest konkrete (presise, dekkende, anskuelige, jordnære) ordene. Det er slike som leseren lettest forbinder noe med og derfor har lettest for å forstå og huske.

Skriv «mer penger» hvis det er det du mener, og ikke «flere midler» eller «økte ressurser». Velg det lavest mulige trinnet i abstraksjonstrappen:

befordringsmiddel – motorkjøretøy – motorsykkel – Harley Davidson

Jo høyere opp i trappen en kommer, desto videre og vagere er ordet. Befordringsmiddel kan være alt fra fly til rulleskøyter. Et motorkjøretøy må ha motor og kunne kjøre, mens en motorsykkel er én type av motorkjøretøy. Så hvis det er snakk om «min nye Harley Davidson», er det ingen grunn til å si «motorsykkel», «motorkjøretøy» eller «befordringsmiddel». Her er noen flere eksempler på abstraksjonstrapper:

inventar – møbel – kontorstol

tekst – publikasjon – rapport – forskningsrapport

verdi – produksjonsmiddel – husdyr – storfe – ku – RNF (Rødt Norsk Fe) – Dagros

Bruk eksempler til å gjøre det generelle konkret og forståelig.
Unngå passiv hvis det ikke er i en bestemt hensikt. Passivformer skjuler ofte hvem som er noe eller gjør noe i setningen, og er med på å gjøre teksten generell og abstrakt. I noen setninger kan «Det vises til § 223» like snart bety «Vanligvis blir det vist til …», «I slike tilfeller blir det vist til …» som «Jeg viser til …».
Unngå «nakne former», det vil si ord i grunnformen, uten endelse, adjektiv eller annet som viser kjønn, bestemthet og særlig om det er ment en eller flere av noe. En kan ikke se om «i foreliggende kasus» er ett eller flere; «i dette tilfellet» er bedre.

Skriv oppløst!

Hvis én setning eller ett ord inneholder for mye informasjon, er det vanskelig for leseren å få tak i sammenhengen og meningen. Løs teksten opp og spre informasjonen slik at leseren får den litt etter litt.

Ikke hop opp mange topper av informasjon i én setning. Del setningen opp i flere. Da blir det lettere å lese, og ofte tar det ikke mer plass heller:

Skriv ikke:

Teknisk fagskole finnes en rekke steder i landet, og utdanner for tiden kun 700 teknikere årlig ved en rekke forskjellige linjer.

Vannet med den utrørte gjæren blandes med mel, vann og salt og røres med en treskje, og det smeltede smøret, som ikke må bli brunt, tilsettes, hvoretter deigen eltes godt igjennom og settes til heving på et varmt sted under et fuktig klede.

Hittil har de lokale tjenestemannsorganisasjoner som et ledd i sine forberedelser til å fremme krav etter hovedtariffavtalen pkt. V B ofte sendt slike krav til personalavdelingen med anmodning om bekreftelse/avkreftelse av de faktiske forhold i den medfølgende stillingsbeskrivelse, før saken oversendes det respektive forbund for å bli fremmet som forhandlingssak overfor departementet.

Skriv heller:

Teknisk fagskole finnes på mange steder i landet, og de har en rekke forskjellige linjer. De utdanner for tiden 700 teknikere i året, men dette er for få.

Rør gjæren ut i vannet. Bland i mel og salt og rør det med en treskje. Smelt smøret (det må ikke bli brunt!), og bland det i. Elt deigen godt igjennom. Sett den til heving på et varmt sted under et fuktig klede.

De lokale tjenestemannsorganisasjonene fremmer krav etter punkt V B i hovedtariffavtalen. Som et ledd i å forberede dette har de hittil ofte sendt slike krav til personalavdelingen og bedt den bekrefte eller avkrefte de faktiske forhold i den stillingsbeskrivelsen som følger med. Når det er gjort, blir saken sendt til det respektive forbund. Forbundet fremmer den som forhandlingssak overfor departementet.

Bruk ikke svært lange sammensatte ord (sammensetninger). Del dem heller opp i flere, slik at du får frem de opplysningene om bøyning, forhold mellom leddene og kanskje til og med betydning som ligger skjult i sammensetningen:

Skriv ikke:

kontraktsfornyelsesunnlatelse

bevisstgjøringstilbakemeldingsmetodikk

kondemneringstilskuddssøknaden

handikapolympiadeltakelse

interessegruppemotsetningssynspunktet

informasjonsressursforvaltningskoordineringsinstans

Skriv heller:

unnlatelse av å fornye kontrakten

metodikk for å gjøre leseren bevisst på å gi tilbakemelding

søknaden om tilskudd til kondemnering

deltakelse i olympiaden for handikappede

det synspunktet at visse grupper har motsatte interesser

instans som sørger for å koordinere informasjonsressursforvaltning

I det siste eksempelet ville «forvaltning av informasjonsressurser» vært bedre enn informasjonsressursforvaltning. Men dette er blitt et fast begrep med et tilsvarende fast navn. Slik er det i mange tilfeller, og da kan vi ikke løse opp det lange ordet videre. Det som da gjerne skjer, er at ordet blir forkortet til bokstaver eller stavelser. F.eks.:

langtidsgrensekostnadsprinsippet (LGP)

bruttonasjonalproduktet (BNP)

energiøkonomisering (enøk)

informajonsressursforvaltning (IRF)

Slike forkortelser gjør ikke livet lettere for leseren. Det hadde vært en fordel å unngå dem. I det minste må en ta med både det lange ordet og forkortelsen én gang før en går over til å bruke forkortelsen.

Sammensatte verb kan ikke bli så lange som sammensatte substantiver. Men det er særlig verbene som blir sammenskrevet i offentlig språkbruk når språket er gammeldags og lite muntlig. Slik sammenskriving bør en unngå.

Skriv ikke:	Skriv heller:
nedskrive	skrive (ned)
oversende	sende
redegjøre for	gjøre rede for
fratrekke	trekke fra
omhandle	handle om

Noen ganger er det betydningsforskjell mellom fast sammensetning som tilhøre og løs sammensetning som høre til. Tilhøre er «være eid av», høre til er «ha tilknytning til, være blant». Likedan: Saken opptar meg (jeg er interessert i den), men: Papiret tar opp fuktighet.

Det er betydningen som må avgjøre om du skal bruke fast eller løs sammensetning. Det å bruke løs sammensetning er ikke noe mål i seg selv. Du bør ikke skrive høre til og ta opp dersom den betydningen du ønsker å uttrykke, dekkes av tilhøre og oppta. Men er det de løst sammensatte formene som er dekkende, skal du selvsagt bruke dem.

Vær på vakt overfor ord som inneholder en hel leddsetning. Det er særlig substantiver laget av verb – verbalsubstantiver – som gjør det. De er ofte nyttige, men kan av og til være flertydige: «Oles bilkjøring ergret folk» – var det at han kjørte bil (uten førerkort), eller måten han kjørte på (altfor fort)?

Skriv kort og lesbart!

En bør skrive i små helheter, men selvsagt uten at det går ut over sammenhengen. Små helheter gjør det lettere for leseren å ta en bit om gangen.

Skriv så korte setninger som du får til uten å miste informasjon. En lettlest setning er sjelden på mer enn ca. 25 ord.
Ikke heng på helsetningen mange leddsetninger eller underordnede ord. Sett punktum og ta fatt på en ny setning.

Skriv ikke:	Skriv heller:
har vært gjenstand for behandling	er behandlet
med det formål å	for å
på følgende måte	slik, på denne måten
som følger	slik
på grunn av at	fordi
større i forhold til i fjor	større enn i fjor
i inneværende år	i år
de hjalp hverandre gjensidig	de hjalp hverandre
min personlige mening	min mening
en by som f.eks. Tønsberg	en by som Tønsberg
der hvor	der
det såkalte forfatter-kurset	forfatterkurset
brunt på farge	brunt

Velg et kort ord heller enn et langt hvis det betyr det samme.
Noen ord kan ofte strykes uten at en mister informasjon: for så vidt, for den saks skyld …

Skriv ikke:	Skriv heller:
forefinnes	finnes
fremsende	sende
innen industrien	i industrien
Dette representerer en fare	Dette er en fare

Flere av eksemplene på «Skriv ikke» i avsnittet «Skriv ord som leseren skjønner» ovenfor kunne stått her også.

Hvis du skriver målsetting og ikke mål, bør det være fordi målsettingen rommer flere delmål.

På samme måte bør en problematikk omfatte flere enkeltproblemer. Der det går for det samme, bør du velge mål og problem.

Bruk ikke tomme fraser og klisjéer. Klisjéer er egentlig ikke «tomme»; de er imidlertid forslitte uttrykk, det vil si uttrykk som er blitt brukt så ofte at de har mistet sin opprinnelige og treffende betydning. Derfor gjør de språket konvensjonelt. Klisjéene lover dessuten mer enn de holder, jevnfør på det nåværende tidspunkt. En skulle tro at dette uttrykket betyr mer enn nå, men det gjør det ikke. Ved å bruke klisjéer lurer du altså på sett og vis leseren; hvis et uttrykk ikke er det enkleste du kunne ha brukt, har nemlig leseren rett til å vente at det ligger litt mer i det. Derfor bør du være varsom med klisjéene. Her er noen andre kjente eksempler:

i land som det er naturlig å sammeligne oss med (i mange andre land)

på (kort/lang/mellomlang) sikt (etter hvert)

synes å være (er)

Jeg er ikke utilbøyelig til å … (Jeg vil)

klart bedre, verre og så videre (stryk klart!)

Vi må aktivt gå inn for … (stryk aktivt!)

Jeg opplever det som positivt (Jeg synes det er bra)

av stor betydning (viktig)

Skriv rett frem!

Ikke lag innfløkte setninger. Her er noen tips:

Helsetning foran leddsetning:

Skriv ikke:

At De ikke kan godta avgjørelsen, har overrasket oss.

Da vi i går fikk uventede gjester fra Amerika, har Per dessverre ikke fått gjort leksene sine til i dag.

Skriv heller:

Vi er overrasket over at De ikke kan godta avgjørelsen.

Per har dessverre ikke gjort leksene til i dag, fordi vi fikk uventede gjester fra Amerika i går.

(To helsetninger er like bra: Per har dessverre ikke gjort leksene til i dag. Grunnen er at vi fikk uventede gjester fra Amerika i går.)

Sett ikke en leddsetning inni en annen leddsetning:

Skriv ikke:

Mannen som kom gående langs veien, som var dårlig og hullete, hadde gnagsår og haltet.

Skriv heller:

Mannen som kom gående langs veien, hadde gnagsår og haltet. Veien var dårlig og hullete.

Verbalet (hovedverbet i setningen) bør stå så langt til venstre – det vil si så nær begynnelsen av setningen som mulig. Da har det mindre å si om det kommer mange lange ledd etterpå. Setninger der verbalet (hovedverbet) er plassert langt til venstre, kalles høyretunge. Høyretunge setninger er lettere å oppfatte enn såkalte venstretunge setninger, det vil si setninger der de tunge leddene kommer først, og verbalet (hovedverbet) mot slutten av setningen. De høyretunge setningene er de mest talemålsnære, og det kan være blant grunnene til at de virker enklere enn venstretunge setninger:

Skriv ikke:

Spørsmålet om sløsing med energi på grunn av overdimensjonert motorkraft i båtene, som skaper lite velvære for de som er om bord, nærmest uhygge for friluftslivet langs strendene generelt og skader på fortøyde båter etc., er nesten ikke berørt.

Skriv heller:

Utredningen har nesten ikke berørt spørsmålet om …

«Det som hører sammen for tanken, skal stå sammen på papiret.» Den tyske grammatikeren Otto Behagel formulerte dette, som er blitt kalt «Behagels første lov». Hvis en skiller ord som hører nær sammen i setningen, oppstår det som noen kaller «en sperring», det vil si for stor avstand:

Skriv ikke:

Rundetårn, som ble bygd av Kristian 4, som lot oppføre mange av de store byggverk som preger København i dag, har et observatorium på toppen.

Av formelen ser vi at i en krapp kurve vil kraften som må til for å holde en bil på veibanen, øke.

Den til møtet utsendte orientering ble gjennomgått og kommentert.

Skriv heller:

Rundetårn har et observatorium på toppen. Det var Kristian 4 som bygde Rundetårn. Han lot oppføre mange av de store byggverkene som preger København i dag.

Av formelen ser vi at i en krapp kurve øker kraften som må til for å holde en bil på veibanen.

Den orienteringen som var sendt ut til møtet, ble gjennomgått og kommentert.

I det første eksempelet er det sperring mellom subjekt og verbal, i det andre mellom et modalverb (modalt hjelpeverb – som er unødvendig!) og hovedverb, og i det tredje, som er gammeldags, mellom bestemt artikkel og det substantivet artikkelen hører til.

Velg riktig emne for setningen. Emneleddet er det som står først, det vil si foran verbet. Er emneleddet feil, oppstår det ofte sperring:

Skriv ikke:

Det legges i dag vekt på en nøktern ressurshusholdning.

Bystyret sa mot SVs, Venstres og RVs stemmer ja til å innføre parlamentarisme som styringssystem i Oslo.

Skriv heller:

I dag legges det vekt på en nøktern ressurshusholdning.

Mot SVs, Venstres og RVs stemmer sa bystyret ja til å innføre parlamentarisme som styringssystem i Oslo.

Bruk ikke lange innskudd hvis du kan unngå det:

Skriv ikke:

Forslagene kom som man kunne vente fra den kanten altfor sent.

Skriv heller:

Forslagene kom altfor sent, som man kunne vente fra den kanten

Korte innskudd kan brukes når de ikke bryter sammenhengen mellom de ordene de kommer mellom: … de mange som har reist med, eller som fortsatt husker, Stavangerfjord.Husk å sette komma både foran og etter innskuddet!

Ikke kvel hovedordene i setningen med en hel del underordnede ord og ledd. Hvis du synes te er bedre enn kaffe, er det unødvendig å si at etter en samlet vurdering av alle relevante faktorer er du kommet til at te alt i alt er klart bedre enn kaffe.

Skriv sammenhengende!

Det er viktig at det er sammenheng i en tekst. Den er riktignok delt inn i setninger og ledd, men en må vise leseren hvordan disse delene henger sammen, og hvilket forhold det er mellom dem.

Vis leseren at noe som har vært nevnt før, nå skal bli omtalt igjen. La det gå frem hva som er årsak, hensikt og virkning, og hjelp leseren til å se hva du mener. F.eks.:

Allerede i april er jorda ofte fast nok til at en kan begynne våronna. Imidlertid kan en ikke plante ut grønnsaker ennå. Her må en altså ha tålmodighet, slik at en unngår nattefrost. Dessuten må jorda være varm nok. Først da er tiden inne. I den første tiden er det også vanlig å dekke plantene med plast.

Noen ord og uttrykk er særlig gode til å skape sammenheng i en tekst:

Ord og uttrykk som viser tilbake, samler opp og lager sammendrag:

som nevnt

ut fra dette

på denne bakgrunnen

ovenfor, over

Etterledd og pronomen:

Vårt tallsystem kalles titallssystemet. I dette systemet er 10 grunntall. Vi har fått det fra araberne.

Her viser sisteleddet systemet og pronomenet det tilbake til den fulle formen titallssystemet og skaper sammenheng.

Ord og uttrykk som peker fremover og forbereder på det som kommer:

Vi skal nå …

Nå går vi over til å …

heretter

nedenfor, under

Demonstrativer (tidligere påpekende pronomen): den, det, de, denne, dette, disse. Denne, dette, disse har to funksjoner: å gi sterk fremhevning, og å vise til den nærmeste av flere muligheter:

Hun vil slutte i jobben. Dette må forhindres!

Han startet firmaet sammen med broren, men denne trakk seg ut.

Hvis ingen av disse to funksjonene er aktuelle, er det feil å bruke denne, dette, disse. F.eks.:

Det er galt å dope en hest for å få denne til å løpe fortere.

Her skal det stå den.

Bestemt form av ord eller om noe som har vært nevnt før. Den bestemte formen er et signal om velkjenthet:

Det var den 80 år gamle NN som ble påkjørt av toget.

At du har eiendomsrett til en ting, betyr ikke at du kan gjøre med tingen hva du vil. Retten har sine begrensninger. Begrensningene går særlig ut på at ...

Skriv overskuelig!

Teksten skal ha et utseende som svarer til innholdet. Da er det lettere for leseren å se hvordan den er bygd opp.

Del teksten inn i avsnitt. Er avsnittene lange, så sett tittel på hvert av dem. Journalister kaller slike titler mellomtitler.
Sett teksten opp i punkter hvis den inneholder opplysninger som egner seg for punktoppstilling.
Bruk illustrasjoner, diagrammer og andre fremstillingsmåter hvis det gjør teksten bedre. En god illustrasjon kan erstatte mye tekst og gjøre det vanskelige lett.
Sørg for god sammenheng mellom illustrasjonene og teksten.
Sørg for at teksten er behagelig og pen å se på.
Bruk skilletegn slik at de støtter innholdet. Se Tegnsetting.

Skriv variert!

Når det gjelder rettskrivning og bøyningsformer av det enkelte ord, er det en fordel å være konsekvent (se «Skriv riktig!» nedenfor). Men når det gjelder ordvalget, må vi variere, ellers blir det kjedelig.

Noe vi alle har opplevd, er at vi har funnet et riktig godt ord og brukt det i en setning. Men så blir ordet sittende i bakhodet og dukker opp i setning etter setning uten at vi tenker over det. Hvis det er mulig, bør du ta deg tid til å lese teksten en ekstra gang bare for å se etter slike detaljer som gjør fremstillingen ensformig:

Skriv ikke:

Før du begynner på et arbeid, er det viktig at du tenker nøye igjennom og planlegger arbeidet.

Fargestoffet tømmes på sjøen, der det brer seg som en oransjefarget fargeflekk.

Jeg opplever det som positivt at drøftingene er kommet i gang, men jeg opplever ikke utsiktene som særlig lovende.

Skriv heller:

Før du begynner på et arbeid, er det viktig at du tenker nøye gjennom hva det dreier seg om.

Fargestoffet tømmes på sjøen, der det brer seg som en oransje flekk.

Det er positivt at drøftingene er kommet i gang, men jeg ser ikke på utsiktene som særlig lovende.

Skriv muntlig!

Vi kan ikke skrive som vi snakker. Men vi kan bruke godt talemål som mønster og velge muntlige ord og en enkel setningsbygning der det er mulig uten å tape informasjon.

Ikke bruk for mye s-genitiv:

Skriv ikke:

ved arbeidstidens begynnelse

vurdere arbeidets fagmessighet

beleggets tykkelse

luftens fuktighet

å skille et barn fra dets foreldre

Skriv heller:

når arbeidet begynner

vurdere om arbeidet er fagmessig utført

tykkelsen på belegget

luftfuktigheten

å skille et barn fra foreldrene

Ikke bruk for mye s-passiv:

Skriv ikke:

Ektefeller skilles lettere enn tidligere.

Gjennomtrekken av medarbeidere minskes.

Det gikk en time før strømmen sloes av.

Budsjettforslaget roses av opposisjonen.

Skriv heller:

Ektefeller skiller seg lettere enn før.

Gjennomtrekken av medarbeidere blir mindre.

Det gikk en time før strømmen ble slått av.

Budsjettforslaget blir rost av opposisjonen.

(Eller: Opposisjonen roser budsjettforslaget.)

Varier med dobbeltbestemt form av substantiv: Enkeltbestemt form virker mer høytidelig, for eksempel det glade budskap, den ukjente soldat.Dobbeltbestemt form virker mer muntlig og hverdagslig:

Skriv ikke:

Jeg begynte med dette arbeid i fjor.

NN vil ha sin sak opp på nytt.

Skriv heller:

Jeg begynte med dette arbeidet i fjor.

NN vil ha saken sin opp på nytt.

Skriv riktig!

Rettskrivningsfeil vil lett avspore leserne så de mister innholdet og må lese flere ganger – hvis de orker. Hvis ikke hopper de over, og det er ikke forfatteren tjent med.

Hvis du bruker et fast uttrykk eller et språklig bilde, må du være helt sikker på at både formen og innholdet er riktig. «Å behandle alle likt» heter å skjære alle over én kam, ikke «å ta alle under en kam».

Hvis en blander flere språklige bilder, kan det lett oppstå en komisk effekt som forfatteren ikke hadde tenkt seg. En bør ikke skrive at «NN er en politiker med ordets makt i sin hule hånd», eller «det er feil å tro at norsk metallindustri hører steinalderen til».

En særlig farlig fallgruve er fremmedordene. «Soppen hadde en seig eksistens» istedenfor konsistens er ikke bra.

Teksten skal ha et ensartet språklig preg. Hvis du greier å bruke en og samme form av et ord gjennom hele teksten, er det en fordel. Det virker forvirrende hvis forfatteren stadig skifter mellom former som hvit/kvit, gruppa/gruppen, rein/ren, åra/årene, utdannelse/utdanning og så videre.

Har du valgt én form av en term, så hold deg til den. Ikke skift mellom nonverbal og ikke-verbal, drivspenning og driftsspenning og så videre.

Stilen skal passe til emnet. Ikke skift mellom høytidelige og hverdagslige innslag hvis det ikke er en særskilt grunn til det. (En slik grunn kan være at du vil oppnå en komisk effekt ved å sette et høytidelig ord inn i en hverdagslig sammenheng.)

Skriv veiledende!

Fortell leseren hvordan teksten er bygd opp, og hvorfor den er disponert som den er.

Fortell leseren hva som er hensikten med å gi de opplysningene du gir, og hva leseren skal bruke dem til.
Forbered leseren på hva som kommer, og hvordan det henger sammen med det som har stått før.
Lag sammendrag, oppsummer og konkluder etter større avsnitt.