En eller man, jeg, du eller vi?

En og man er ubestemte pronomener som viser til personer, men ikke til noen bestemt.

En og man brukes mest i upersonlig stil. Et mer personlig preg får stilen med personlig pronomen, for eksempel du eller vi.

En og man kan veksle i en tekst. Man trenger ikke å gjennomføre en av delene.

Man kan bare brukes som subjekt, ikke som objekt eller styring for en preposisjon og ikke i genitiv.

Ofte er personlig pronomen, jeg, du eller vi, å foretrekke fremfor en eller man.

En og man

En og man er ubestemte pronomener. De viser til personer, men de er ubestemte, det vil si at de normalt ikke viser til noen bestemt. Vi sier «normalt», for i enkelte sammenhenger gjør de likevel det, særlig en. Det kan være at du tenker på deg selv, men ikke vil si «jeg»:

En kan bli så oppgitt over slikt!

En kan ikke se å ha mottatt Deres reiseregning.

I det første eksempelet, som er vanlig både i tale og skrift, tar en både seg selv og flere med i en. I det andre eksempelet møter vi det «departementale» en, der den som skriver, mener «jeg», men ikke vil skrive det fordi han eller hun ikke skriver på egne vegne, men som ansatt. Det har vært mye kritikk og harselsas over denne bruken av en, som har vært ansett som kanskje det mest typiske eksempelet på «departementsspråk» i negativ mening.

På grunn av eksempler som det første ovenfor mener enkelte at hvis en sier en, så tar en seg selv med blant dem en har i tankene. Men det gjelder ikke nødvendigvis. En kan jo for eksempel bruke en om personer fra lenge før ens egen tid og si at «i middelalderen trodde en at Jorden var flat».

En annen misforståelse er at en skal være norsk og man lånt fra tysk. Men en og man er det samme som mann. Derimot er bruken av begge ordene som ubestemt pronomen påvirket av tysk.

Et spørsmål er om en skal være konsekvent og bruke bare en eller bare man i én og samme tekst. Det regnes som akseptabelt å veksle mellom en og man. Om en ellers foretrekker en, kan en gå over til man i en setning der også grunntallet eller artikkelen en forekommer, eller et annet tallord:

Man tar en alvorlig risiko hvis man ikke jorder apparatet.

Man kan bruke en eller to pumper for å kjøle motoren.

Man bør være to om jobben.

Å unngå å skrive «En tar en alvorlig risiko» har å gjøre med variasjon i ordvalget for at stilen ikke skal virke ensformig og kjedelig.

Man kan ikke brukes overalt

Man kan bare brukes som subjekt, for eksempel: Man tar hva man har. Her er man subjekt først i helsetningen Man tar og deretter i leddsetningen (hva) man har. Som objekt eller styring for en preposisjon kan en bare bruke en og i genitiv bare ens:

Det griper en om hjertet å se et slikt syn.

Å gå for tynnkledd blir verst for en selv.

En gjør sitt beste, mens ens beste er ikke alltid godt nok.

For å fremheve pronomenet setter en ofte til selv eller sjøl. Det kan en fritt gjøre med en, men ikke så fritt med man:

En kan godt utføre denne reparasjonen selv.

En selv kan godt utføre denne reparasjonen.

Man kan godt utføre denne reparasjonen selv.

Man selv …??

Det siste går neppe. Derimot er det mulig å si: man kan selv …

En, man eller jeg?

Fra gammelt av har det vært ansett som uheldig å skrive jeg i saklige fremstillinger og formelle brev og lignende. Dels har tanken vært at en skal være beskjeden på egne vegne og ikke fremheve seg selv. Dels har det vært hevdet at en ikke skal skrive jeg når en skriver på vegne av andre. Det første argumentet står ikke så sterkt lenger, men det andre regnes fortsatt som gyldig. En skriver ikke «Jeg har mottatt brevet ditt» som ansatt i et firma eller på et offentlig kontor. Derimot kan en gjerne skrive «I denne artikkelen skal jeg drøfte …». Det er bedre enn både «skal en drøfte», «skal det drøftes», «vil det bli drøftet» og lignende. Enkelte gjør helt unødige krumspring for å unngå jeg og skriver «Undertegnede vil gjøre oppmerksom på …», «En annen kan vel også ha sine meninger» og så videre. Dermed kommer en seg fra første til tredje person entall, som er den minst personlige måten å skrive på. Det er det oftest ingen grunn til.

En, man eller du?

I en setning som «Du ser ofte eksempler på intelligent atferd hos dyr» er du brukt ubestemt i samme betydning som en eller man. Dette er ikke noe nytt trekk i språket, men i moderne norsk kan det ha en viss ettersmak av engelsk, som i «Du kan ikke ta det med deg» av «You can’t take it with you». Iallfall i saklig fremstilling og formelle brev og lignende bør en unngå bruken av du.

En, man eller vi?

Jeg og vi er personlige pronomener i første person. De gir stilen et mer personlig preg enn en og man. Vi har nevnt tilfeller der jeg ikke passer, men hva med vi?

Det er ingenting i veien for å skrive vi på vegne av av andre enn seg selv, for eksempel som ansatt i en offentlig institusjon. En vil selvsagt ofte bruke institusjonens egennavn: Ligningskontoret har mottatt Deres (eller: ditt) brev av 31.1. Men når en så vil variere med et pronomen, kan dette med fordel være vi.

I de fleste setningene ovenfor der vi har brukt en eller man, kunne vi ha brukt vi og for eksempel ha skrevet: Vi kan jo for eksempel bruke en om personer fra lenge før vår egen tid.

Vi er bedre enn passiv

Vi skal se på to tilfeller der personlig pronomen, og helst vi, er å foretrekke fremfor upersonlige konstruksjoner med passiv. Det første er ved henvisninger:

Det vises til brev av 31.3.

Dette er bortimot en formel hos mange offentlige institusjoner. Feilen er at det egentlig ikke står hvem som utfører denne handlingen «å vise til». Ofte er det klart nok at det er avsenderen selv, men det står det ikke, og enkelte ganger blir det flertydig, for eksempel når et slikt uttrykk ikke står i begynnelsen, men lenger ute i teksten.

Det andre tilfellet gjelder instruksjoner, lærebøker og lignende. Hvis det står at «I dette kapittelet skal vi forklare dieselmotorens virkemåte», skjønner nok leseren at det er forfatteren som gjør det. Men vi-formen gir et hyggelig inntrykk av at forfatter og leser samarbeider om at leseren skal forstå stoffet og tilegne seg det. En upersonlig innledning som «I dette kapittelet gjennomgås dieselmotorens virkemåte» skaper større avstand mellom forfatter og leser, og det gagner ingen av dem.

Særlig bør en skifte fra en/man til vi hvis pronomenet viser til ulike personer i samme setning, f.eks.:

En kan ikke sterkt nok understreke at en må jorde apparatet.

Her bør det stå:

Vi kan ikke sterkt nok understreke at en må jorde apparatet.