Det er aldri galt å skrive det nye huset.
Som regel kan en bare bruke substantiv i ubestemt form i navn eller som del av en svært høytidelig uttrykksmåte, for eksempel Det hvite hus, det norske folk.
Hovedregelen: dobbeltbestemmelse
Når vi vil uttrykke bestemt form av et substantiv som det står et adjektiv foran, er det best å skrive den, det eller de først og sette substantivet i bestemt form:
Dette er nok den raskeste laserskriveren.
Hun spiste det hardkokte egget.
De små musene yrte frem.
Det samme gjelder når vi peker på noe og kanskje legger til et adverbial for å vise retningen eller en annen slags bestemmelse:
Den filmen er den dummeste jeg har sett!
Det huset der borte tilhører fetteren min.
Det programmet jeg så på fjernsyn i går kveld, var under enhver kritikk.
De løperne var det som kom sist.
En slik dobbelt markering av bestemthet ved hjelp av pronomen og bøyning kaller vi dobbeltbestemmelse. Bestemthet er markert to ganger. En særskilt form for dobbeltbestemmelse har vi med possessiv. Se Possessivets plass.
I moderne bokmål er dobbeltbestemmelse hovedregelen. Men i visse mer spesielle sammenhenger må vi – eller kan vi – la være å gi substantivet bestemt form.
Ikke dobbeltbestemmelse
Absolutt superlativ
Vi bruker ikke dobbeltbestemmelse i forbindelse med et adjektiv i superlativ som uttrykker den aller største grad av en egenskap (absolutt superlativ):
Ansiktet hennes bar preg av den største uro.
De så hvordan folk levde i den ytterste nød.
Han spratt opp ved den minste ulyd.
Faste uttrykk
Det finnes en rekke faste uttrykk der substantivet ikke står i bestemt form:
de brede lag
de skrå bredder
den bortkomne sønn
den evige fortapelse
den gode hyrde
den gule fare
den siste olje
det gode selskap
det glatte lag
I andre faste uttrykk kan dobbeltbestemmelse være valgfri:
i de fleste tilfeller
i de fleste tilfellene
Valgfri dobbeltbestemmelse
At-setning eller infinitiv etterpå
Når det følger en at-setning eller en infinitiv etter substantivet, faller det mest naturlig å gi substantivet ubestemt form:
Den sørgelige kjensgjerning at kornhøsten slo feil.
Det faktum at alle søkerland må godta unionen.
Art, klasse eller type
I dag er det mest vanlig å ordlegge seg ved hjelp av dobbeltbestemmelse ved betegnelser på art, klasse eller type, men det er fortsatt mulig å la være:
den norske bonde
den tradisjonelle ledertype
det moderne menneske
de gamle romere
de røde horder
de rettenkende mennesker
de propelldrevne passasjerfly
Slike betegnelser opptrer ofte med en som-setning (relativsetning) eller en annen form for bestemmelse etterpå:
de rettenkende mennesker som måtte høre dette
de propelldrevne passasjerfly som ennå ikke er tatt ut av tjenesten
den tradisjonelle ledertype med et patriarkalsk forhold til arbeiderne
Dette svarer til at mangel på dobbeltbestemmelse ofte opptrer foran som-setninger.
Som-setning (relativsetning) etterpå
Det virker rimelig å skrive f.eks.:
den største ære som noen kan oppnå
Og vi finner ofte denne uttrykksmåten i formelpregede vendinger av typen
den kvinne som hos deg står
Nasjonalitet
Ved adjektiv som viser nasjonalitet, er det også mulig å la være å bruke dobbeltbestemmelse. I noen tilfeller er det nok mest vanlig. Det er når uttrykket nærmest er blitt et navn, eller der innholdet har noe høytidelig over seg:
den russiske revolusjon
den spanske grunnlov
Men i de fleste tilfeller er det bedre å dobbeltbestemme substantivet:
den japanske hopperen
det søramerikanske fotballaget
det portugisiske skotøyet
de amerikanske bilene
Høytidelig stil
I høytidelig stil er det vanlig å sløyfe dobbeltbestemmelse. Det har nok sammenheng med språksituasjonen vår og forholdet til dansk, som ikke har dobbeltbestemmelse. Det som er høytidelig, er gammeldags, og det som er gammeldags, er danskinspirert. Det er typisk at vi ikke finner overbestemmelse i kansellistil.
Men til den høytidelige stilen bør det svare et innhold som kan være høytidelig. Vi kan skrive f.eks.:
den første kjærlighet
det engelske parlament
men ikke
den første brødskive
den stripete skjorte
Navn
Dobbeltbestemmelse mangler ofte i proprier på steder eller ting. I disse to setningene viser subjektet til to vidt forskjellige ting:
Det hvite huset er to hundre år gammelt.
Det hvite hus er to hundre år gammelt.
I det første tilfellet dreier det seg om et hvitt hus, i det andre om den amerikanske presidentboligen. Et annet eksempel på manglende dobbeltbestemmelse ved proprier er
Den røde plass
Noe lignende gjelder
den første verdenskrig
som også er et slags proprium, men her kan vi også si
den første verdenskrigen
Og et tilfelle som
den kalde krigen
har ikke noe motstykke uten dobbeltbestemmelse.
Fra navn på steder og ting er ikke veien lang til navn på institusjoner. Her kan vi også sløyfe dobbeltbestemmelsen hvis vi vil være svært høytidelige:
det norske folk
det norske forsvar
det kongelige utenriksdepartement
(JE)