Dobbelt- eller enkeltkonsonant?

Ifølge hovedregelen markerer en dobbeltkonsonant at vokalen foran er kort, f.eks. takk. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, f.eks. tak. For at regelen skal gjelde, må konsonanten stå i trykksterk stavelse. I trykksvak stavelse sist i ordet skrives den enkelt: huset. Hvis den står inne i ordet, skrives den oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse: en cup, cupen.

I utlyd (det vil si sist i ordet) blir m aldri fordoblet. Når en av og til ser navnet Tomm, er det et avvik fra en fast skriveregel.

V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord.

En stum (det vil si ikke uttalt) konsonant i utlyd blir ikke fordoblet. Er den skrevet dobbelt, skal den altså uttales: kompromiss, ikke «kompromi».

I fremmedord er det ingen helt fast praksis. Mange ord følger hovedregelen, men det er atskillige unntak og en del valgfrihet. F.eks.:

Etter hovedregelen: trafikk, trafikkere (men trafikant, trafikale forhold)

Unntak: en web, weben

et prinsipp følger regelen, men prinsipiell er et unntak

Valgfritt: et publikum, publikum(m)et (men en publikummer)

En dobbeltkonsonant blir forenklet hvis enda en konsonant blir lagt til: allmenn, men allment.

Innhold

Hovedregelen
I trykksterk stavelse
I trykksvak stavelse
I fremmedord
Foran enda en konsonant
Forenkling av dobbeltkonsonant
Valgfrihet

  • Al- og all-
  • In- og inn-
  • Et og ett

Slå opp!

Hovedregelen

Moderne norsk har ingen muligheter for å markere på selve vokaltegnet om vokalen er kort eller lang. Derfor brukes dobbeltkonsonant for å markere at vokalen foran de to konsonantene er kort:

takk, lett, viss

pille, bygge, sette

Enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang:

tak, let, vis

pile, byge, sete

Slik er hovedregelen. Men den har forskjellige innskrenkninger og unntak. Først og fremst gjelder regelen bare konsonanter i trykksterk stavelse, det vil si den stavelsen som har det sterkeste trykket i ordet. Se mer om dette i avsnittene «I trykksterk stavelse» og «I trykksvak stavelse». I fremmedord gjelder regelen bare hvis den trykksterke stavelsen står sist i ordet:

teknikk, men tekniker

I trykksterk stavelse

I hjemlige norske tostavelsesord er den trykksterke stavelsen oftest den første stavelsen hvis denne ikke er et prefiks: tale, men betale. I fremmedord er det ofte en annen stavelse enn den første: massiv, demokrati, gratulere, naturlig. Hvis et ord blir brukt som etterledd i en sammensetning, får det svakere trykk i sin trykksterke stavelse. Stavelsen tek har sterkere trykk i tekniker enn i lydtekniker. I det siste ordet har den såkalt bitrykk. Men dette spiller ingen rolle for skrivemåten; da går vi ut fra hvordan ordet skal skrives når det står alene.

I de fire ordene

stolen

rollen

pistolen

skatollet

er det stol-, roll-, -stol- og -toll- som er trykksterke stavelser, og enkelt eller dobbelt l- sist i stavelsen markerer om vokalen foran er lang eller kort. I stolen og pistolen markerer én l at vokalen er lang; i rollen og skatollet viser ll at den er kort. Vi ser også at det ikke spiller noen rolle om stavelsen står først eller sist i ordet bare den er trykksterk. Se likevel unntak fra dette i avsnittet «I fremmedord».

I utlyd (det vil si sist i ordet) blir m aldri fordoblet i norsk: hjem, skam, dum, eiendom. Dette er en fast regel. Likevel kan en se brudd på regelen hvis noen velger å gi navnet sitt en særskilt form for å gjøre det mer personlig, for eksempel Tomm. Private navn følger ikke alltid skrivereglene.

Når en vokal kommer etter m, blir skrivemåten som for andre konsonanter, nemlig dobbeltkonsonant: hjemme, skamme seg, dummere – dummest, eiendommelig.

V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord. Men merk en lavvo (et telt), som er lånt fra samisk.

I trykksvak stavelse

I trykksvak stavelse sist i ordet skrives konsonanten enkelt: huset. Hvis den står inne i ordet, skrives den oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse: et handikap, handikapet. Men det tilsvarende verbet heter likevel å handikappe, og når perfektum partisipp blir brukt som adjektiv – en handikappet person – er skrivemåten med dobbelt konsonant.

I noen ord er enkelt eller dobbelt konsonant valgfritt, for eksempel et publikum – publikumet eller publikummet. Men én enkelt blant publikumet er en publikummer – med dobbeltkonsonant.

I fremmedord

Når et substantiv ender på en dobbelt konsonant i en trykksterk stavelse, beholder ordet dobbeltkonsonanten hvis vi lager et verb til substantivet:

fabrikk – fabrikkere

trafikk – trafikkere

Men andre avledninger til substantivet får enkeltkonsonant:

fabrikant, fabrikat

trafikant, trafikal (‘trafikkmessig’, for eksempel trafikale forhold)

Merk at det heter kreditere med enkeltkonsonant; det kommer ikke av kreditt (‘tillit, godt ry’) men av kredit (‘tilgodehavende’).

Mange fremmedord er nyere lånord fra engelsk, og en del av dem viser opphavet sitt gjennom avvik fra norske skriveregler. Det heter for eksempel en pub – puben og en bag – bagen enda det etter hovedregelen skulle vært «pubben» og «baggen».

Mange eldre fremmedord er lånt fra latin, og spor av latinsk ordlaging kan gjøre skrivemåten vanskelig i norsk. F.eks.:

elektrolyse – elektrolytisk – elektrolytt

analyse – analytisk

prinsipp – prinsipiell

Foran enda en konsonant

En dobbeltkonsonant blir forenklet når enda en konsonant blir lagt til. Det skjer når dobbeltkonsonanten står sist i ordet, og en endelse som begynner med konsonant, blir lagt til:

begynne + -te blir begynte

Denne regelen, som vi kan kalle «trekonsonantregelen», virker i bøyningen av svært mange ord, både hjemlige norske og fremmedord. F.eks.:

tenne – tente

legge – lagt

vill – vilt

all – alt

fjell – nordenfjelsk

allmenn – allment

dobbel – doble (men dobbelt – dobbelte)

parallell – parallelt

Fra denne regelen er det to unntak:

  • Ved genitivs -s blir dobbeltkonsonanten ikke forenklet:

fjell – nordenfjells (men nordenfjelsk)

  • Hvis forenklingen ville gitt sammenblanding med et annet ord, beholder vi dobbeltkonsonanten:

full – fullt

spiss – spisst

viss – visst

lesse – lesste (eller lessa/lesset)

Men vi bøyer for eksempel kvass – kvast, for selv om det finnes et substantiv en kvast (blomsterkvast), er det liten fare for at substantivet blir forvekslet med adjektivformen kvast.

Forenkling av dobbeltkonsonant

I sammensatte ord (sammensetninger), det vil si ord som består av to eller flere andre ord, beholder vi dobbeltkonsonanten:

slutt+dokument=sluttdokument

buss+lomme=busslomme

vann+mugge=vannmugge

natt+kjole=nattkjole

tann+børste=tannbørste

Det skal imidlertid aldri være tre like konsonanter etter hverandre (jevnfør avsnittet «Foran enda en konsonant»).

trafikk+kaos=trafikkaos

natt+tog=nattog

topp+punkt=toppunkt

Her er det lov å skrive:

trafikk-kaos

natt-tog

topp-punkt

Valgfrihet

Utenom de reglene vi har nevnt ovenfor, har noen ord valgfrie former med enkeltkonsonant eller dobbeltkonsonant. F.eks.:

bag eller bagg

resurs eller ressurs

Al- og all-

Til all lager vi sammensetninger som alltid, allmektig, allmenn, allmøte, allsang og flere. Disse sammensetningene har dobbeltkonsonant. Men en del andre ord skal ha al- enda betydningen av prefikset er den samme som i all-:

aldeles

alene

alminnelig

alvor

In- og inn-

I eldre norsk var det en regel med få uttak at i fremlyd stod det inn- hvis stavelsen var trykksterk og in- hvis den var trykksvak: inntekt, men interessant. Ofte er det slik i dag også. F.eks.:

individ

industri

infam

inflasjon

installere

inventar

Men det er blitt atskillig flere in-ord der in- er trykksterk:

indiskré

induktiv

ineffektiv

inhabil

inhuman

Det kommer dels av at en kjenner igjen etterleddet som eget ord: diskré, effektiv, habil, human, dels av at en kjenner det igjen med et annet prefiks, for eksempel deduktiv. Derfor kan vi ikke være fullt så sikre som før på at trykksterk stavelse gir inn- og trykksvak gir in-. Den gamle regelen er redusert til et mønster med ganske mange hull.

Et og ett

Den ubestemte artikkelen et er alltid trykksvak, mens grunntallet ett er trykksterkt:

Fortell et eventyr – bare ett!

Trenger du et pledd, kan du få låne ett av meg.

Et unntak fra denne fordelingen er uttrykk som begynner med et(t) av …: Norge regnes for et(t) av de rikeste land i verden. Siden ordet er trykksterkt, er det klart at det er grunntallet ett vi har her, og det er riktig å skrive ett av de rikeste. Men det regnes ikke som galt å skrive et av de rikeste. Det kommer trolig av at rikeste lett får en så kraftig betoning av stavelsen rik- at ett blir mindre trykksterkt enn det normalt er.

Slå opp!

I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruver og tvilstilfeller og enkelte inkonsekvenser. For eksempel skriver vi graffiti med dobbel f og enkelt t enda vi uttaler det som om det var skrevet «grafitti». Fremmedord er særlig vanskelige. Det beste rådet vi kan gi, er derfor: Slå opp ordet i en ordliste eller en ordbok!