Jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere, de, De er subjektsformene av det personlige pronomenet. Det er disse formene vi bruker når pronomenet er subjekt i setningen.
Når pronomenet er objekt eller står i et preposisjonsledd, bruker vi de tilsvarende objektsformene: meg, deg, ham, henne, den, det, oss, dere, dem, Dem. Istedenfor ham kan vi bruke han som objektsform.
Det kan hete Det er jeg (du/han/hun og så videre eller Det er meg/deg/han/ham/henne og så videre når setningen slutter der. Om fortsettelse med som, se avsnittet «Det er jeg/meg».
Når det kommer en som-setning etter pronomenet, kan vi valgfritt bruke subjektsformen de eller objektsformen dem. Jeg sa fra til de/dem som kom. For de/dem som vil være med, blir det satt opp buss. I samsvar med tradisjonell analyse bør vi imidlertid velge form på pronomenet avhengig av hvilken funksjon det har i oversetningen.
I setninger der det er tillatt å sløyfe som, bør vi bruke dem: Jeg sa fra til dem (som) jeg traff.
Innhold
Personlige pronomen
Talemål
Hovedregelen
Ordenes plass i setningen
Valgfrihet
Personlige pronomen
Subjektsform: jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere, de, De
Objektsform: meg, deg, han/ham, henne, den, det, oss, dere, dem, Dem
Refleksivform: seg
Jeg, meg, vi, oss kalles første person; du, deg, De, Dem, dere kalles andre person, og de andre formene er tredje person. Dette får du bruk for i avsnittet «Foran som».
Problemer med bruken av personlige pronomen gjelder oftest om en skal velge subjektsform eller objektsform – jeg eller meg, de eller dem og så videre. Dette er ofte valgfritt, slik at begge muligheter er like gode eller i det minste kan brukes. Der bare én form er riktig, kan feil ofte skyldes forskjellen på talemål og skriftlig bokmål, eller at rekkefølgen av leddene i setningen gjør at en velger feil form.
Talemål
Vanlig talemål har ofte avvik fra grammatikken i skriftspråket. Ved de personlige pronomenene kommer dette særlig klart frem. Noen dialekter har oss som subjektsform, mens skriftspråket har vi, andre har dem, døm, dom eller henne(r) som subjektsform istedenfor de og hun, eller de som objektsform istedenfor dem. Her må vi skille mellom tale og skrift og være klar over at det som er riktig talemål, kan være feil i skriftspråket, og omvendt.
Hovedregelen
Hovedregelen er at vi bruker subjektsformen av pronomenet når det er subjekt, og objektsformen når pronomenet er objekt eller del av et preposisjonsledd.
Som subjekt:
Jeg besøkte bestemor i går.
Vi traff Anne i går.
Mandag kveld er de aldri hjemme.
Tor har lovet at han skal ringe.
Som objekt:
Bestemor besøkte oss i går.
Vi har ikke truffet henne før.
Henne har vi ikke truffet før.
Jeg lovte dem å ringe.
Vi gav han/ham en bok til jul.
Som del av et preposisjonsledd:
Jeg skal ringe til henne.
Henne skal jeg ringe til.
Av dem kan man vente seg hva som helst.
Hvorfor er det riktig å skrive «Jeg sa fra til de første», men «Jeg sa fra til dem alle»? Fordi de i «de første» ikke er personlig pronomen, men den bestemte artikkelen i flertall, og artiklene skiller ikke mellom subjektsform og objektsform.
Ordenes plass i setningen
Om pronomenet står først i setningen, inne i den eller på slutten, spiller ingen rolle for hvilken form vi skal velge. Men fordi det vanlige er at det som står først, ofte er subjekt, for eksempel «Hun ringte til meg», er det fort gjort å bruke subjektsform der et pronomen som står først, skal ha objektsform. Merk forskjellen på subjektsform og objektsform i disse setningene:
De som vi traff i går, var hyggelige.
Dem som vi traff i går, skal vi ringe til.
Hvis vi tar ut leddsetningen som vi traff i går, ser vi det lettere:
De … var hyggelige.
Dem … skal vi ringe til.
Valgfrihet
I mange tilfeller kan vi bruke både subjektsform og objektsform av pronomenet. I skriftlig fremstilling er det likevel mest hensiktsmessig å velge den formen av pronomenet som den tradisjonelle skolegrammatikken foreskriver.
Etter unntatt
Det er alltid riktig å bruke objektsformen etter en preposisjon. Men etter unntatt kan vi også bruke subjektsformen:
Alle kom unntatt hun/henne.
Etter enn og som
Når pronomenet følger etter enn eller som, er det to muligheter. I de tilfellene der pronomenet er subjekt i en setning, skal det ha subjektsform:
Hun er eldre enn jeg er.
Hun er like gammel som jeg er.
Når pronomenet er det eneste ordet etter enn eller som, kan både subjekts- og objektsform brukes:
Hun er eldre enn jeg/meg.
Hun er like gammel som jeg/meg.
Men ifølge tradisjonell skolegrammatikk skal pronomenets form etter enn og som bestemmes av setningsfunksjonen til det leddet som pronomenet sammenlignes med:
Lars maler andre enn jeg.
betyr «Lars maler andre enn jeg gjør» (jeg sammenlignes med subjektet Lars).
Lars maler andre enn meg.
betyr «Lars maler andre i tillegg til eller i stedet for meg» (meg sammenlignes med objektet andre).
I talespråket er objektsformen (meg, deg, ham, henne, oss, dem) det vanlige når pronomenet står etter enn og som. Men når det foregående verbet tar objekt, kan det oppstå betydningsforskjell avhengig av om man bruker subjekts- eller objektsform:
Anne likte ham bedre enn jeg/meg.
Tydeligst blir setningen dersom du holder deg til regelen som sier at pronomenets form bestemmes av setningsfunksjonen til det leddet som pronomenet sammenlignes med. Hvis du er i tvil, finner du i de fleste tilfeller riktig form av pronomenet ved å bygge ut sammenligningsleddet til en hel setning med samme betydning:
Anne likte ham bedre enn jeg (likte ham).
Anne likte ham bedre enn (hun likte) meg.
Det er jeg/meg
Når pronomenet står som predikativ etter være og bli, kan du velge mellom subjekts- eller objektsform:
Det er jeg/meg.
Men den som vil være grammatisk prikkfri, bruker likevel subjektsformen, det vil si:
Det er jeg.
Foran som
Når det personlige pronomenet de eller dem står umiddelbart foran en som-setning, kan vi som regel velge mellom subjektsform og objektsform:
Hun sa fra til de som kom.
Hun sa fra til dem som kom.
I den første setningen har vi underforstått setningen «De kom», og valgt de ut fra det. I den andre setningen har vi lagt mest vekt på helsetningen «Vi sa fra til dem», og derfor valgt dem. Begge deler er tillatt. De som foretrekker tradisjonelle uttrykksmåter, vil nok velge «Hun sa fra til dem som kom». De som foretrekker en muntlig stil, vil heller skrive «Hun sa fra til de som kom».
Den samme valgfriheten har vi ved han/ham, derimot kan det bare hete henne:
Jeg sa fra til han/ham som kom.
Jeg sa fra til henne som kom.
Denne valgfriheten er knyttet til tredje person av pronomenet, men ikke til første eller andre person:
Hun sa fra til meg som kom først (ikke jeg).
Hun sa fra til oss som kom først (ikke vi).
I som-setningene hittil i dette avsnittet er som subjekt. Da kan det ikke utelates. Det kan som derimot når det ikke er subjekt. Dette kan vi bruke som en pekepinn for å velge mellom de og dem:
Vi sa fra til de/dem (som) vi traff.
Her er det rimelig (skjønt ikke påbudt) å velge objektsformen dem, fordi vi underforstår setningen «Vi traff dem». Det samsvarer med at som kan sløyfes.
Foran av og blant
Foran av og blant har vi den samme valgfriheten som foran som, og de samme grensene for den:
For de av medlemmene som har barn, blir det juletrefest.
For dem av medlemmene som har barn, blir det juletrefest.
Vi kan enten tenke «De har barn» og velge de, eller «For dem» og velge dem.
Men i «For de/dem av medlemmene som vi får bidrag fra, blir det juletrefest», er det rimelig (skjønt ikke påbudt) å tenke «Vi får bidrag fra dem» og velge dem.
Høflig form
De høflige formene De, Dem, Deres er de samme flertallsformene som de, dem, deres, selv om vi bruker dem når vi henvender oss til én person. I eldre norsk ble de også brukt til flere: «Mine damer og herrer, vil De sette Dem på Deres plasser.» I moderne norsk bruker vi dere, og alltid med liten forbokstav:
Vil dere sette dere på plassene deres?
Det er altså feil å skrive «Du» eller «Dere» med stor bokstav for å være høflig. Til én person bruker vi du, deg, din eller De, Dem, Deres, til flere bare dere.