Bindebokstaver

Med bindebokstav mener vi en bokstav som kommer mellom leddene i et sammensatt ord (en sammensetning).

En kan ofte være i tvil om et ord skal ha en bindebokstav: Heter det trykksaksekspedisjon eller trykksakekspedisjon, og skal tørrlastskip ha e eller ikke?

Det er vanskelig å gi regler. Noe vi kan si sikkert, er at etter visse endelser skal bindebokstaven s alltid stå, for eksempel etter -dom, -else, -het, -leik, -nad, -skap, -sjon og -tet, dessuten etter verbalsubstantiv på -ing og -ning.

Ofte er det naturlig med en s etter et ord som vanligvis ikke tar det, når ordet står som det andre av tre ledd i en sammensetning.

Tenk etter hva du ville ha sagt. Men for å være helt på den sikre siden er du nødt til å slå opp i en ordbok.

Innhold

Bindebokstavene
To ledd

• e
• s
• a
• er
• -ium blir til -ie-
• Uten bindebokstav

Tre eller flere ledd

• e
• s

Hvis du er i tvil

• Et knep
• Lyder og bokstaver
• Ordbøker

I en sammensetning (se Sammensatte ord) kan to ledd enten bare være stilt inntil hverandre, slik som i bokhylle (av bok og hylle), eller det står en bokstav mellom dem. Denne bokstaven kaller vi en bindebokstav.

I norsk er bindebokstaven som regel enten en e, som i guttelag (av gutt og lag), eller en s, som i verksmester (av verk og mester). I mer sjeldne tilfeller finner vi a som bindebokstav, slik som i møkkavær (av møkk og vær), eller vi finner bokstavene er, som i studentersamfunn. Dessuten kan bokstaver bli borte når to ord settes sammen til ett. Det skjer blant annet i jentunge (av jente og unge). Og en bokstav kan bli borte og en annen satt til, som i kongsnavn (av konge og navn).

Bruken av bindebokstaver er noe som mange språkbrukere føler seg usikre på, og det er ikke så rart. Dette er en vanskelig del av norsk – både å beskrive og å gi råd om. Derfor må en også være mer tolerant på dette området enn på de fleste andre. Feil bindebokstav er ikke en like grov feil som gal bruk av og og å, bare for å nevne ett eksempel.

Det er vanskelig å gi klare regler for bruken av bindebokstaver, men vi skal prøve å peke på noen regelmessigheter i bruken av dem likevel. Siden skal vi se på hva en kan gjøre dersom en er i tvil.

Bindebokstavene

La oss ta for oss bindebokstavene i sammensetninger med to ledd først. Deretter skal vi se på sammensetninger med tre eller flere ledd.

To ledd

Valget av bindebokstav er avhengig av forleddet. Det finnes to unntak fra denne regelen: ord på -vis om mengde, som får bindebokstaven e:

buntevis, dagevis, drøssevis, flokkevis, haugevis, skokkevis, slumpevis, snesevis, tonnevis, årevis

(i motsetning til gradvis og troppsvis)

og visse ord på -løs eller -laus, som får es som bindebokstaver:

fruktesløs, kraftesløs, maktesløs, ryggesløs, sakesløs, skjødesløs, stundesløs, trøstesløs, ørkesløs

frukteslaus, krafteslaus og så videre.

Men først og fremst finnes det hele klasser av ord som tar visse bindebokstaver når de står som forledd. La oss se på dem og på andre, mer enkeltstående ord eller grupper av ord som krever bestemte bindebokstaver. Samtidig skal vi drøfte viktige unntak innenfor hver av klassene.

e

Det er bindebokstaven e som volder flest problemer i sammensetninger med bare to ledd.

En rekke ord tar e som bindebokstav. De aller fleste av dem er enstavelsesord som ikke er lånord, og alle ender de på konsonant, f.eks.:

alm som i almekvist, almetre

bjørk som i bjørkefink, bjørkekvist

bukk som i bukkehorn, bukkesprang

dyr som i dyrekjøtt, dyrelyd

elv som i elvebredd, elveos

falk som i falkeblikk, falkefanger

folk som i folkedans, folkefest

frakk som i frakkeskjøt, frakkefôr

gutt som i guttelag, gutterom

hatt som i hattehylle, hattebrem

hest som i hestehale, hestelort

hund som i hundeglam, hundehus

jul som i julekveld, julemat (men julaften)

katt som i kattemat, kattemusikk

kost som i kosteskaft, kosteskap

kreps som i krepselag, krepseteine

laks som i laksefiske, laksetrapp

lapp som i lappesaker, lappeteppe

navn som i navnelov, navneopprop

or som i oreli, oretre

orm som i ormebol, ormeyngel

ost som i ostehøvel, osteklokke

penn som i penneskaft, pennesplitt

prest som i prestegård, prestekrage

rev som i reveenke, revesaks

sau som i sauebonde, sauemelk og sauebukk (eller saubukk)

seng som i sengeforlegger, sengevarme

sokn som i soknebarn, sokneprest

sønn som i sønnedatter, sønnekone

torsk som i torskefisker, torskerogn

venn som i vennelag, venneråd

øks som i øksehammer, øksehogg

Det er mange flere av dem. Men det betyr ikke at alle hjemlige enstavelsesord får e. Det er nok å peke på eksempler som:

armhule, halsbetennelse, husbråk, lagånd, pungdyr, trådsnelle, vindmåler

Verken arm, hals, hus, lag, pung, tråd eller vind får bindebokstaven e.

Et fåtall ord får i regelen e, men kan også forekomme uten bindebokstav i visse sammenhenger. Det gjelder mus, som tar e i musehull, museøyne osv., men som ikke har e når det er snakk om datamaskiner: mus(e)matte, mus(e)peker. Ord som tar e, gjør det ikke når det siste leddet for eksempel er unge, som jo begynner på en vokal:

guttunge (men guttealder)

rampunge (men rampeansikt)

ulvunge (men ulveedderkopp)

andunge (men andeegg)

boksåpner (men boksemat)

julaften (men juleøl)

Valgfri bruk av e som bindevokal ved unge finner vi i

fugleunge og fuglunge

kobbeunge og kobbunge

skjæreunge og skjærunge

ørneunge og ørnunge

I andre tilfeller kan det være vanskelig å peke på årsaken til at e-en mangler i mange sammensetninger. Ett eksempel er hauk: haukunge, haukugle, hauksanger, men haukeegg, på samme måte som ved for eksempel haukefugl, haukejeger og haukenese. Akkurat det samme gjelder ravn, og noe lignende gjelder bjørn: Det heter bjørnunge og bjørnsterk, men bjørnåte eller bjørneåte og for eksempel bjørnehi og bjørnefell. Flere eksempler:

barnsjuk, men for eksempel barnehage, barnemat og barnevogn. Og det kan enten hete barnunge eller barnsunge

fiskand, men for eksempel fiskeauksjon og fiskeelv, fiskemat og fiskeskøyte

geitkvann, men for eksempel geitebukk, geitemelk og geiteragg

lusflue, lusuer og lusøre, men lusebitt, luseegg, lusefrø, lusekam, luselønn, lusesalve

skattkiste, skattlegge og skattøre, men valgfritt skatteyter eller skattyter, skatteligning eller skattligning, skatteseddel eller skattseddel, men bare skatteanslag, skatteberegning, skatteborger, skattefogd, skattefritak

Det finnes en tendens til å ta vekk e-en når det neste leddet begynner med en vokal, og den er så sterk at selv ord som har en stamme som ender på -e, kan miste den i tilsvarende sammensetninger:

folunge (av fole), jentunge (av jente)

Men dette skjer slett ikke alltid. Det heter f. eks.

hareunge, løveunge, museunge, måkeunge, måseunge, reveunge, ugleunge

Selv om bindebokstaven e er noe vi først og fremst finner i opprinnelig norske ord, opptrer den også ved engelske lånord, for eksempel i ord som boksemat, boksesprit og klovneansikt, klovnestreker, ja til og med i helt nye ord i norsk – og ofte trass i fremmed skrivemåte. To eksempler er japp og rock. Vi finner sammensetninger som

jappebil, jappebølge, jappefamilie, jappegenerasjon, jappekultur, jappemiljø, jappeperiode, jappested, jappestil, jappesyke, jappetid, jappeår

rockeartist, rockeband, rockefestival, rockegruppe, rockeinteressert, rockeklassiker, rockeklubb, rockekonsert, rockelegende, rockelåt, rockemusiker, rockeopera, rockeprest, rockering, rockesanger

For andre fremmedord kan det virke ganske tilfeldig når det skal være e eller ikke. Det skal for eksempel hete

ionebinding, ionegitter, ionestyrke og så videre.

men:

genmanipulasjon, genpar, genteknologi og så videre.

I visse fall kan en være i tvil om en står overfor en bindebokstav e, eller om førsteleddet er et verb i infinitiv på e, f.eks.:

lastebåt (av last eller laste?)

melkemaskin (av melk eller melke?)

trøstespising (av trøst eller trøste?)

Enkelte ord kan danne noen sammensetninger med e, noen med s og noen med ingenting:

målmann (= keeper)

målsmann (= representant)

målebånd

landegrense, landeplage, landesorg

landsby, landsregatta, landssvik

landgang, landkjenning, landtransport

Ord på -e får ikke e som bindevokal.

s

Så lenge vi bare snakker om sammensetninger med to ledd, lar det seg lettere gjøre å stille opp visse regler for bruken av s som bindebokstav.

Det finnes en mengde enkeltord av hjemlig opphav og et par fremmedord som får s fast, f.eks.:

bruk som i bruksanvisning

distrikt som i distriktspolitikk

fylke som i fylkesgrense

orden som i ordensregel

rett som i rettsmøte

sak som i sakspapir

stat som i statsbank

vindu som i vindusplass

Andre får det bare en gang imellom:

gjeld som i gjeldfri og gjeldsrente

gård som i gårdbruker og gårdsbruk

hav som i havvann og havsnød

kniv som i knivblad og knivsegg

mor som i morbror og morsarv

Til denne gruppen kan vi også regne de ordene som mister en e før de legger til en s i sammensetning:

embete som i embetsmann

konge som i kongsnavn

rike som i riksstyre

Ellers finnes det store klasser av ord som får bindebokstaven s fast. Det vil si ord som også har et annet trekk til felles – slik at vi lett kan kjenne dem igjen. Slike klasser danner ord på -dom, -else, -het, -leik, -nad og -skap. Det heter med andre ord:

alderdomstegn

anskaffelsespris

anstendighetsfølelse

kjærleiksbrev

kostnadsøkning

kunnskapskrav

Ett unntak er bunad, som tar valgfri s: bunadkurs eller bunadskurs.

Verbalsubstantiv på -ing og -ning tar også alltid s:

treningsdrakt

pasningsspill

Men ikke alle ord på -ing eller -ning er verbalsubstantiv, og de som ikke er det, får ikke bindebokstaven s. Disse ordene er gjerne maskulinum, og mange er av engelsk opphav. Her er noen av dem:

brisling som i brislingfiske

calling som i callinganlegg

camping som i campingplass

catering som i cateringfirma

clearing som i clearingavtale

curling som i curlingspiller

doping som i dopingtest

dødning som i dødningaktig

flyktning som i flyktningmottak

hedning som i hedningmisjon

kavring som i kavringbakeri

kjetting som i kjettingdimensjon

kylling som i kyllingvinge

leasing som i leasingkontrakt

messing som i messingblåser

pudding som i puddingkonsistens

shipping som i shippingmiljø

viking som i vikingskip

yngling som i ynglingår

Unntak, som alltid får s, er

bestalling som i bestallingsbrev

bevilling som i bevillingshaver

utlending som i utlendingsdirektorat

yndling som i yndlingspålegg

Ord på -sjon og -tet får også bestandig s:

misjonsbefaling og navigasjonsoffiser

nasjonalitetskonflikt og nøytralitetsvakt

Ord på -sel tar som oftest s:

fengselsmur

ferdselsåre

fødselsdag

hørselstap

redselsdøgn (men redselslagen)

skjenselsgjerning

skremselsbilde

trengselstid

trivselsfaktor

Men i visse ord på -sel er s-en valgfri. Det heter f.eks.:

brenselsstønad og brenselstønad

varselsskilt og varselskilt

I hvert fall fire ord på -sel får ingen bindebokstav:

barsel som i barselavdeling og barselseng

gjødsel som i gjødselkjeller og gjødselkum

pensel som i penselbust og penselstrøk

veksel som i vekselsang og vekselvirkning

Lånord på -ment tar s hvis de uttales som «mang» (se Lånord på -ant og -ent):

arrangementskomité

departementsråd

engasjementsstilling

reglementsbrudd

supplementsbind

temperamentsutbrudd

Ellers tar de ikke noen bindebokstav:

argumentsamling, dokumentmappe, elementhus, instrumentbord, medikamentbruk

Unntak er

parlament som i parlamentsmedlem, parlamentsmøte

regiment som i regimentsfane, regimentssjef

testament tar valgfritt s:

testamentsarving eller testamentarving

testamentsfullbyrder eller testamentfullbyrder

Noen lånord på -um får s:

artium som i artiumskarakter

jubileum som i jubileumsutgave

kvantum som i kvantumstall

linoleum som i linoleumsgulv

maksimum som i maksimumstall

minimum som i minimumsløsning

museum som i museumsbygning

nøytrum som i nøytrumsord

plenum som i plenumsmøte

preteritum som i preteritumsendelse

publikum som i publikumsrekord

sentrum som i sentrumsbygg

Andre får aldri s:

album som i albumblad

atrium som i atriumhus

memorandum som i memorandumkonto

radium som i radiumhospital

serum som i serumterapi

vakuum som i vakuumrør

visum som i visumtvang

volum som i volumøkning

Grunnstoffene på -ium hører med til denne gruppen, for eksempel cesium som i cesiuminnhold.

Det er ett viktig unntak: Sammensetninger med aluminium har valgfritt s eller ingenting.

Et litt spesielt ord av hjemlig opphav er vann eller vatn. I sammensetninger får ikke vann s, mens vatn får det i formen vass-. Derfor heter det:

vannavkjølt eller vassavkjølt

vanndråpe eller vassdråpe

vannforsyning eller vassforsyning

vannkanne eller vasskanne

vannrør eller vassrør

Med formen vatn er det ikke s: mineralvatnfabrikk.

Videre kan det bare hete

vassdrag

vassføyke

vass-sild eller vassild

vassvelling

vassyte

vassgraut

Ord som ender på -s, -sj eller -st, får aldri s som bindebokstav.

Det kan virke som at -f også går dårlig sammen med s som bindebokstav. Ett av de sammensetningsleddene som dukker opp oftest når folk er usikre på om det skal stå en s eller ikke, er sjef.

Med s:

sjefsgård eller sjefsgard

sjefskahytt

sjefskommando

sjefskontor

sjefspost

sjefsregulativ

sjefssekretær (sekretæren til sjefen)

sjefsstilling

sjefsstol

sjefstjener

sjefstjeneste

Uten s:

sjefarkitekt

sjefarkivar

sjefflyger

sjefredaktør

sjefsekretær (sjef for sekretærene)

a

Bruk av a som bindevokal er temmelig spesiell. Det vil si at den er vanlig ved preposisjoner og adverb, men ganske uvanlig i andre sammenhenger.

Mest alminnelig er a som bindebokstav i sammensatte preposisjoner og adverb som et alternativ til e: bakafor, innafor, nedafor, ovafor, utafor eller bakenfor og så videre.

Ordet ferd tar a som bindevokal:

ferdabud

ferdafolk

ferdalag

ferdaskrin

Men det heter ferdsskriver.

Et par helt enkeltstående tilfeller er betasuppe og allmannamøte.

Ikke skriv a som bindevokal uten at du er helt sikker på at det går an.

er

er som bindebokstaver er av tysk opprinnelse, men blir brukt en del i nyere norske ord også. Ved siden av wienerbrød og berlinerkrans har vi pariserloff, blomsterpotte og studentersamfunn. Men bare i unntakstilfeller lager vi nye sammensetninger med er. Det skal for eksempel hete studentby, studentopprør og studentsamskipnad.

-ium blir til -ie-

De fleste ord av latinsk opphav som ender på -ium, forandrer denne endelsen til -ie når de forekommer som forledd i sammensetninger. Det heter med andre ord:

akvariefisk (av akvarium)

amfibiefly (av amfibium)

kollegiemøte (av kollegium)

laboratorieforsøk (av laboratorium)

mediedekning (av medium)

mysteriespill (av mysterium)

stipendiedryss (av stipendium, eller stipenddryss av stipend)

studieteknikk (av studium)

Et unntak er som nevnt aluminium med valgfri s eller ingenting.

Uten bindebokstav

Mange ord får aldri noen bindebokstav når de står som det første av to sammensetningsledd. Det gjelder blant annet ord for personer på -er, f.eks.:

indianer som i indianerhøvding

snekker som i snekkerbukse

og de fleste andre fremmedord enn dem vi alt har nevnt, f.eks.:

bil som i bilforretning

data som i datamaskin

hermetikk som i hermetikkfabrikk

mafia som i mafiavirksomhet

olje som i oljeboring

pygmé som i pygméfolk

salong som i salongmøblement

Unntak er blant annet

distrikt som i distriktspolitikk

objekt som i objektsgenitiv

Tre eller flere ledd

Noe som gjør bruken av bindebokstaver vanskelig, er at bindebokstavene fordeler seg annerledes i sammensetninger med tre eller flere ledd enn i sammensetninger med to ledd.

e

I tillegg til de regelmessighetene vi kan se i sammensetninger med to ledd, finnes det en klar regel til for bruken av e når det er flere ledd i sammensetningen. e er en bokstav som viser nær forbindelse mellom ledd. Der forbindelsen ikke er fullt så nær, tar vi derimot vekk e-er som måtte være der fra før av. Ett eksempel: Det heter lasteskip og diesellasteskip med e, fordi det er et lasteskip som er dieseldrevet. Men det heter tørrlastskip uten noen e. Det er fordi det er et skip som frakter tørrlast. Vi kan vise forbindelsen ved hjelp av parenteser, som vi setter rundt de to leddene som hører nærmest sammen:

diesel(lasteskip)

(tørrlast)skip

Mens lasteskip består av last + skip, består diesellasteskip av diesel + lasteskip og tørrlastskip av tørrlast + skip. Plusstegnet viser det stedet der det er mest naturlig å dele ordet. Der er forbindelsen løs, og der forsvinner e-en i sammensetninger med tre eller flere ledd.

I dette tilfellet svarer vekslingen mellom last og laste også til forskjellige ordklasser: last er et substantiv og laste et verb. Men nøyaktig den samme vekslingen finner vi der leddet bare kan være et substantiv:

hundepels – kunsthundepels og elghundpels

guttelag – borteguttelag og småguttlag

prestegård – hedmarksprestegård og sokneprestgård

ormebol – kjempeormebol og hoggormbol

s

For å ta det enkleste først: s som bindebokstav brukes alltid i sammensetninger med tre eller flere ledd der førsteleddet er et tallord. Det heter femdagersuke, nimånedersfrist og treårsalder.

Men ellers er det bindebokstaven s som volder mest hodebry i sammensetninger med tre eller flere ledd.

Det heter vinflaske og vinglass uten noen s, men hvitvinsflaske og rødvinsglass med s. Tar vi parenteser til hjelp, får vi (hvitvins)flaske og (rødvins)glass. s-en er med andre ord et merke på at forbindelsen er løs.

Dette er hovedregelen, og vi kan stille opp en rekke lignende eksempler, f.eks.:

skriftgrad og skriftlesing, men oppskriftsbok og innskriftstolkning

slagverk og slagord, men oppslagsverk og tilslagsbud

Men regelen om s som merke på løs forbindelse har enkelte unntak.

For det første varierer bruken av s etter det midterste sammensetningsleddet med hva førsteleddet er. Det heter nok madeiravinglass og muskatelvinglass enda det heter portvinsglass. Og er sisteleddet todelt, kan også s-en forsvinne, slik som i portvinfløtesaus. Men dette er noe alle språkbrukere er usikre på, og det er typisk at ikke alle er enige når Språkrådet bestemmer at det skal hete ordbokredaktør uten s.

For det andre er det ord som alltid tar s, men som mister s-en i denne stillingen. Mens det for eksempel heter statsadvokat med s, kan det være tvil om det bør hete diktaturstatsmetoder med eller diktaturstatmetoder uten s.

For det tredje kan et ord som bil opptre uten noen s som det andre leddet i treleddssammensetninger. Det heter personbiltrafikk trass i at det består av personbil + trafikk.

Og for det fjerde mister ikke substantiv på -dom, -else, -het, -leik, -nad, -sel og -skap og verbalsubstantiv på -ing og -ning s-en i treleddssammensetninger. Det gjør ikke ord på -sjon og -tet heller. Det heter for eksempel både

anskaffelsespris og tilleggsanskaffelsespris

delingspunkt og orddelingspunkt

ferdselsproblem og samferdselsproblem

navigasjonsoffiser og luftnavigasjonsoffiser

Dette kan henge sammen med at det ikke er så lett å se hvilke ledd som henger mer sammen enn andre i slike ord.

Det er lett å finne mange eksempler på hvor vaklende normeringen – og språkfølelsen – er når det gjelder s som bindevokal i sammensetninger med tre ledd eller flere. Vi skal ikke nevne flere eksempler her. I stedet skal vi se litt på hva en bør gjøre når en er i tvil om hvilken bindebokstav en bør velge.

Hvis du er i tvil

Et knep

Det som er vanskeligst for de fleste, er om det skal stå en s eller ikke i visse sammenhenger – særlig der førsteleddet ender på f (eventuelt f og en konsonant) og/eller der sisteleddet begynner med s. Skal det hete sjefsingeniør eller sjefingeniør, driftssjef eller driftsjef.

Det en kan gjøre i det siste tilfellet, er først å bytte ut sisteleddet med et annet ord for å se om førsteleddet kan få s når forbokstaven i sisteleddet er en annen. Heter det for eksempel driftsleder med s, bør det også hete driftssjef med s.

Lyder og bokstaver

Her som ellers gjelder det at det en sier, som regel er rett. Hvis en for eksempel sier tidsplan og ansvarshavende med s, så ville det vært merkelig om de to ordene ikke skulle skrives med s også. Det samme gjelder for trøstespising og hundehus. Vanskeligere enn det er det egentlig ikke – til vanlig. Men talespråket kan også lede en på villstrå. For trøndere og andre som snakker en dialekt der en sløyfer e-er i slutten av ord (og ledd), kan talespråket spille en et puss. Men ikke bare for dem: Mange sier – og skriver – for eksempel kjølevann når de mener kjølvann, som i

i kjølvannet av Danskebåten

i kjølvannet av den franske revolusjon

kjølevann finnes også, men det er noe annet: kjølevann brukes til å kjøle maskiner med.

En annen skrivefeil er «ryggesekk». Noe slikt finnes ikke. I stedet heter det ryggsekk uten e. Det som har noe med rygg å gjøre, skrives uten e, f.eks.:

ryggbein, ryggdekning, ryggfinne, rygglidelse, ryggmarg, ryggrad, ryggsmerte, ryggsvømming, ryggsøyle, ryggtavle, ryggvirvel

Det som har med å rygge å gjøre, skrives med e:

ryggelys, (sette giret i) ryggestilling

En ryggøvelse er en øvelse for ryggen, en ryggeøvelse en øvelse i å rygge.

Ordbøker

Hvis en vil være helt sikker, er det ofte ikke annet å gjøre enn å slå opp i en ordbok. Alle ordbøker inneholder en del sammensetninger. Noen større omfatter mange, spesielt har Tanums store rettskrivningsordbok mange opplysninger om sammensetninger.

Men selv ikke i en stor og god ordbok kan en finne svar på alt. Av tekniske årsaker kan det være vanskelig å finne opplysninger om sammensetninger med flere ledd enn to.

Spørsmålet om bindebokstav eller ikke, og i tilfelle hvilken, er et område i norsk som er både lite og dårlig normert. Og det er fordi språkbrukerne ofte kan ha en ganske usikker følelse av hva som er rett.

(JE)