Anførselstegn

Anførselstegn kalles også gåseøyne eller hermetegn.

Hovedbetydningen av et anførselstegn er å vise at det som står innenfor tegnene, befinner seg på et annet nivå enn teksten for øvrig; det er en slags avstandsmarkering. Det kan være flere grunner til det:

Når anførselstegnet markerer et sitat, fungerer det som et sitattegn. Det brukes ved direkte sitat av replikker eller andre utsagn og uttrykk. Sitater som er markert med sitattegn, skal være helt ordrette.

Anførselstegn brukes ellers rundt ord eller uttrykk som vi av en eller annen grunn ikke helt godtar eller antar ikke er allment godtatt. Anførselstegnet markerer da et forbehold i forhold til uttrykksformen, ofte fordi det som står innenfor anførselstegnene, hører til et annet stilnivå enn teksten for øvrig.

Anførselstegn kan brukes ved navn, særlig dersom det dreier seg om ukjente eller uvanlige navn eller navn som er oppkalling etter andre navn.

Innhold

Anførselstegnenes form
Sitattegn
Replikker og tanker
Forbehold
Forbehold med såkalt
Nye eller sjeldne ord
Anførselstegn sammen med et navn eller annet ord som er bøyd
Hvor mye?
Navn
Ordforklaringer
Anførselstegn sammen med andre tegn

Anførselstegnenes form

Anførselstegnene kan bestå av dobbelte kommaer eller dobbelte vinkeltegn. Anførselstegnene opptrer alltid parvis. Pass på at det alltid blir en avslutning på markeringen. Tidligere ble begynnelsen på anføringen markert nede på linjen og avslutningen oppe, både i håndskrift og maskinskrift:

Martin Luther King „hadde en drøm”.

I dag er det mest vanlig at både begynnelsen og slutten står oppe på linjen:

Martin Luther King ”hadde en drøm”.

I trykt skrift brukes ofte dobbelte vinkeltegn:

Martin Luther King «hadde en drøm».

Hvilken form en foretrekker, er mer et estetisk enn et ortografisk spørsmål, men en bør selvølgelig bruke samme type anførselstegn gjennom hele den teksten en skriver.

Sitattegn

Selve navnet sier at anførselstegn ofte har funksjonen å markere at noe er et sitat. Hvis et sitat er flettet inn i en løpende fremstilling, er det bra å markere det med anførselstegn:

I et innlegg i denne spalte 4.8. beklager A.H. seg over Aftenpostens bruk av «apokalyptiske dimensjoner» som en beskrivelse av situasjonen i Rwanda.

Det samme gjelder dersom sitatet kommer etter kolon:

I et innlegg i denne spalte 4.8. beklager A.H. seg over at Aftenposten skrev følgende: «Det er i dag apokalyptiske dimensjoner over situasjonen i Rwanda.»

I saksfremstillinger er det en vanlig regel at sitater over mer enn tre linjer skilles ut fra den øvrige teksten ved linjeskift og innrykk. Da trengs det ingen anførselstegn:

I et innlegg i Aftenposten 4.8. skriver A.H.:

Aftenposten skriver på lederplass 27.7. om Rwanda-tragedien at den katastrofe som borgerkrigen i det lille og tett befolkede landet har utløst, har apokalyptiske dimensjoner.

Dersom en trenger å markere et sitat inne i et annet sitat, kan en bruke enkle anførselstegn:

«Hva vil det si ‘å være seg selv nok’?» spurte han.

Replikker og tanker

Anførselstegn kan brukes om ordrette replikker og tanker:

«Vil du organisere laget med to spisser?» spør vi. «Ja, det kan være en løsning,» svarer han.
«Den bakre spiller i overkant!» tenkte jeg.

Merk at det ikke skal være komma ved avslutningen av sitater som har andre avslutningstegn.

Replikker og tanker kan også siteres uten anførselstegn. I aviser og andre trykte tekster er det vanlig med replikkstrek:

– Vil du organisere laget med to spisser? spør vi.

– Ja, det kan være en løsning, svarer han.

Se også Tankestrek.

Forbehold

En viktig funksjon som anførselstegnene har, er å markere forbehold. Ved å sette et ord eller uttrykk i anførselstegn kan en markere at det er brukt på en annen måte enn den normale, at en ikke helt går god for ordvalget, at en vet at det ikke er helt dekkende, eller at en ikke kan slutte seg helt til de holdninger eller fordommer eller andre assosiasjoner som knytter seg til ordet:

Et «kvinneopprør» er under oppseiling i LO.

Han advarte mot humanistisk «dogmatisme».

Anførselstegn kan også brukes for å uttrykke det motsatte av det tradisjonelle innholdet i det anførte, det vil si som markering av ironi:

Vi er lei av å få våre fasader «forskjønnet» av taggerne.

Nå har hun endelig fått solgt et av «kunstverkene» sine!

Det er satt «verdensrekord» når det gjelder å måle PCB i mennesker blant inuittene i kanadisk Arktis.

«Utryddet» lavart funnet.

Markeringen i det siste eksempelet er svært effektiv, fordi vi allerede på grunn av anførselstegnene forstår at arten likevel ikke er utryddet, noe forskerne sannsynligvis har trodd. Men mange bruker anførselstegn svært ofte; som regel er ikke det nødvendig. Selv om et uttrykk egentlig hører hjemme i et annet stilsjikt eller har overørt betydning, kan vi som regel stole på at leseren selv finner ut av det. Svært mange anførselstegn virker bare forstyrrende og kan til og med gi et sleivete inntrykk:

Jeg har fått «dilla» på jordbæris!

Forby «surfing» på vogntak.

Det ble 25 minutter «på stedet hvil».

Han vil organisere laget med to «spisser».

Hun var ballets «dronning».

Han var skeptisk til hele «pakken».

Forbehold med såkalt

Ordet såkalt foran ord og uttrykk kan brukes på samme måte som anførselstegn for å markere forbehold. Det markerer da et forbehold i forhold til selve ordvalget. En får på den måten vist at ordet enten er ukjent eller brukt på en måte som en selv tar avstand fra:

Det går an å knytte disse an til postfunksjonene i Mail, såkalt mail-enabling.

Teknologien har etter hvert utviklet såkalt intelligente hus, som selv regulerer oppvarmingen.

Hun har nå endelig fått solgt et av sine såkalte kunstverker.

Det er ikke korrekt å bruke anførselstegn sammen med såkalt, det blir jo å markere det samme forbeholdet to ganger.

Nye eller sjeldne ord

Anførselstegn kan også brukes til å markere at et uttrykk er sjeldent, og at en antar at leserne ikke kjenner det fra før, i hvert fall ikke i den forbindelsen det er brukt i:

Noen ønsker tv-overvåking av T-banetakene for å hindre «surfing».

Begrepet «gruppevare» er etter hvert blitt allemannseie.

Man skal være litt tilbakeholden med å bruke anførselstegn på denne måten. På den ene siden bør en være sikker på at uttrykket ikke allerede er kjent og innarbeidet; på den andre siden bør en føle seg trygg på at ordet er så godt forklart at det gir leseren den ønskede informasjonen:

Vi er lei av «taggerne».

Rapport fra «switchbox-skogen».

Anførselstegn sammen med et navn eller annet ord som er bøyd

Hvis et egennavn står mellom anførselstegn, er regelen at bøyningsendelser som legges til navnet, skal stå etter det siste anførselstegnet. I praksis er det genitivs -seller apostrof som kan forekomme:

«Estonia»s forlis

«Markens Grøde»s forfatter

«Nordlys»’ redaksjon

Hvis det derimot er et fellesnavn som står mellom anførselstegn skal endelsen stå foran anførselstegnet:

«kvinneopprørets» ledere

«gullalderens» litteratur

det «hotte» stalltipset holdt ikke

Om en skal skrive «firerbandens» fall eller «Firerbanden»s fall, kommer altså an på om ordet regnes som et egennavn eller et fellesnavn. Liten eller stor forbokstav viser det.

Hvor mye?

En kan være i tvil om hvor mye som hører med innenfor anførselstegnene. Det gjelder særlig slike småord som ubestemt eller bestemt artikkel. Hvis en velger å bruke anførselstegn, skal det da stå «en sjette sans» eller en «sjette sans»? Her kan det være en hjelp å se hvor mye som må tas ut hvis uttrykket skal erstattes med et annet:

Jeg har en sjette sans

Jeg har en følelse

Du er en venn i nøden

Du er en god hjelper

Erstatningsprøven tyder på at bare «sjette sans», «venn i nøden» skal stå mellom anførselstegnene; artikkelen skal stå utenfor. Men derimot:

Han er «i trøbbel»

Han er «en broder i nød»

Når en siterer, hender det at en setter inn sine egne ord et sted i sitatet. Slike ord kan jo ikke stå som om de hørte med til det en siterer. For eksempel heter Johan Bojers roman «Den siste viking». Men her faller artikkelen utenfor:

Han er den typiske «siste viking».

Egennavn er som regel tydelig nok markert ved stor forbokstav. Men noen ganger kan det være praktisk å skille ut navn fra resten av teksten ved hjelp av anførselstegn. Det gjelder særlig hvis et navn er en oppkalling av et annet navn:

Det er synd «Kongen av Danmark» ikke er i handelen lenger.

Hele favnen full av roser går til lederen og alle som var med i «Da Capo» tirsdag 22. mars.

Også der navnet er et allmennord, kan det være klargjørende å markere det med anførselstegn. Det gjelder særlig ved litterære titler:

Han leste «Katten» av Olav H. Hauge.

Det kan også være nødvendig å markere navn med anførselstegn hvis det ellers ikke vil være mulig å se hvor det slutter:

Heftet «Kjøre- og hviletid» inneholder alt du behøver å vite om de nye reglene.

Etter informasjonsmøtet ble det delt ut eksemplarer av «Slik forebygger vi seksuelle overgrep mot barn».

Men med moderne skriveredskaper kan det være like enkelt og like klargjørende å sette slike titler i kursiv eller med fete typer.

Ordforklaringer

Anførselstegn bruker vi også når ord eller uttrykk blir forklart eller oversatt:

Ordet pasta betyr «deig»

I språkfaglige tekster markeres ofte betydningen av ord med enkle anførselstegn, for eksempel i ordbøker:

pasta (av it. ‘deig’).

Anførselstegn sammen med andre tegn

Det skal ikke være mellomrom mellom anførselstegnene og det som står inne i dem, men det er alltid mellomrom mellom tegnet foran og tegnet etter.

Dersom det som anføres, også inneholder et tegn, skal det stå innenfor anførselstegnet, men ellers skal tegn som hører til setningen for øvrig, stå utenfor anførselstegnet. Det fører til at man ved direkte sitat vil få avslutningstegn inne i anføringen:

Han sa: «Bli lys!»

«Bli lys!» sa han.

Dersom anføringsverbet kommer etter det siterte, og det er en vanlig fortellende setning som siteres, avsluttes sitatet med komma etter anføringen:

«Du sa du var gift», sa han.

Men dersom anføringsverbet står først, brukes punktum:

Han sa: «Du sa du var gift.»

Om det som anføres, ikke inneholder noe intonasjonstegn, skal eventuelle tegn som hører med til den setningen anføringen forekommer i, stå utenfor anførselstegnet:

Han døpte luftskipet sitt «Norge».

Hovedregelen er altså at et tegn som hører med til det som er sitert, skal stå inne i anføringen; tegn som hører med til teksten ellers, skal stå utenfor. I praksis vil det bli tegn inne i anføringene når det er replikker som er anført. Komma settes utenfor anføringen.

«Mener du virkelig det?» spurte hun.

«Det kan du da ikke mene!» utbrøt han.

«Det mener du nok ikke», sa hun.

(RVF)