Aksenttegn

Navn og form på aksenttegnene

De vanligste aksenttegnene blir ofte omtalt med franske navn, fordi de brukes mer i fransk enn i andre språk. Accent aigu /aksangt egy/ er det tegnet som vi kaller høyreaksent (´), fordi den peker mot høyre hvis vi følger den nedenfra og oppover. Et annet navn på den er «akutt aksent». Accent grave /aksang grav/ kaller vi venstreaksent (`), fordi den peker oppover mot venstre. Et annet navn på den er «grav aksent».

Høyreaksent eller venstreaksent?

Høyreaksenten er det vanligste aksenttegnet i norsk bokmål, men vi bruker den nesten bare over trykksterk e. Venstreaksent kan vi bruke i noen få ord. Vi kan skrive òg for å vise at vi mener adverbet = også og ikke konjunksjonen og som i «du og jeg». Det vanligste ordet med venstreaksent er den franske preposisjonen à i ord som vis-à-vis, uttalt /visavi/, og «være à jour», uttalt (asjur/ (men uten aksent i sammensetninger, for eksempel ajourføre). Derimot er det ingen aksent i uttrykk som a konto og a cappella, for her er ikke a-en fransk, men italiensk.

Aksent eller apostrof?

Aksenttegn står alltid over en vokal. Apostrof står enten mellom to bokstaver, eller foran en bokstav, eller etter en bokstav: Jeg ga’n noen kroner; Ås’ bil er stjålet.

Vi ser at aksenttegnet står for å vise trykk eller uttale, mens apostrofen står enten som skille mellom bokstaver eller for å vise at noe er utelatt (’n = han). Du finner mer under Apostrof.

Et (delvis) valgfritt tegn

Høyreaksenten er et uthevelsestegn. Den viser at en stavelse har sterkt trykk (hovedtrykk). En sjelden gang kan vi bruke den for å vise at trykket ikke bare er sterkt, men ekstra sterkt: Dét var det ingen som visste. Høyreaksenten brukes nesten bare over e, som i grunntallet én og i allé, entré, supé. Vi må ikke skrive aksent her, men i slike ord kan det være greit å ha den med, for eksempel for å skille ordene fra alle (alle sammen), entre (sjørøverne ville entre skuta), supe (= drikke).

Før kunne også venstreaksenten danne skille mellom ellers like ord: première, uttalt /premiære/ (på et teaterstykke) – premiere (gi premie til). Men i offisielt bokmål er dette skillet tatt vekk. Nå skriver vi bare premiere.

Noen ord er opprinnelig egennavn, og hvis egennavnet skal ha aksent, var det før slik at da skulle også ordet ha det. Slik er det ikke lenger. Den franske fysikeren Ampère har gitt opphav til enheten for elektrisk strømstyrke, men den skrives ampere uten aksent, til tross for at den franske uttalen er /ampær/.

Høyreaksent i en

Forskjellen på tallord og ubestemt artikkel ser vi lett når vi jevnfører ett (grunntall) med et (artikkel). Det er verre med en. I uttalen legger vi alltid trykk på en når det er grunntallet, og aldri når det er artikkelen. Men i skrift kan vi få bruk for å skille mellom én om grunntallet og en om artikkelen eller pronomenet, for eksempel når de står i den samme setningen: En (pronomen) kan bo bra i en (artikkel) bolig på én (grunntall) etasje.

I uttrykk som en av de største…, en av de verste… uttaler vi en med trykk, og mener da grunntallet. Men her er det ikke vanlig å bruke aksent.

Høyreaksent i fremmedord

Vi kan skrive idé, kafé, komité og så videre, men vi kan også sløyfe aksenten. I slike ord som kan skrives med aksenttegn i grunnformen, kan vi også beholde aksenten i alle bøyde former, for eksempel idéen, kaféen, komitéen. Ved å beholde aksenten vil vi kunne tydeliggjøre uttalen i skrift.

Høyreaksent i sammensetninger

Et ord som kan ha høyreaksent, kan også ha det hvis det blir brukt som et ledd i et sammensatt ord:

bjerkeallé, tomatpuré, rosévin, idédugnad

Vi setter ikke aksent over e-en i grunntallet en når det er forledd i et sammensatt ord: entall, enetasjes, encellet, ensifret.

Særlig bruk av høyreaksent

En sjelden gang kan vi ha bruk for høyreaksenten for å vise ekstra sterkt trykk: han fór av sted, eller for å skille mellom ord: hun var vár for støy. I stedet for aksenten kan vi bruke understrekning av ordet eller kursiv.

Aksenttegn i navn

Mange egennavn som hører hjemme i andre språk enn norsk, skal ha aksent, også om navnet er tatt i bruk som norsk navn eller står i en norsk tekst:

René, Tegnér, Aimée, Vigdís Finnbogadóttir, Genève, le Fèvre, Bogotá

Andre aksenter og tegn

I fremmedord og i navn fra andre språk kan det forekomme andre aksenter og tegn enn høyreaksent og venstreaksent. De viktigste som kan forekomme i en norsk tekst, er disse:

• Cédille /sedij/ eller /sedilje/ er en hake under c for å vise at den skal uttales /s/ og ikke /k/: François, garçon. Dette er franske ord.
• Cirkumfleks forekommer i norske ord, særlig fôr, fôre, fôring, i nynorsk også i vêr (= bokmål vær). Den er vanligere i franske ord, for eksempel maître, tête-à-tête. Tegnet betyr at ordet i dag mangler en bokstav som det en gang hadde. Cirkumfleksen blir også kalt «møne» på grunn av formen.
• Trema /trema/ er en dobbeltprikk som står over en vokal for å vise at den skal uttales for seg og ikke er en del av en diftong eller hører til skrivemåten av en annen språklyd: Citroën. Elven og staten Kongo i Afrika het tidligere Zaïre, men det heter zairer og zairsk uten aksent. En helt annen dobbeltprikk er den vi finner i svensk og tysk ä, ö og i tysk ü, mot æ, ø og y i norsk. Denne dobbeltprikken er alt som er igjen av en e som opprinnelig ble skrevet over a, o og u.
• Tilde er en krøllstrek over enkelte bokstaver i spansk og portugisisk: mañana (spansk), São Paulo (portugisisk).
• Háček /hatsjek/ kan kalles «omvendt møne». Tegnet forekommer i ord og navn fra andre språk, for eksempel Dvořák (tsjekkisk komponist).