Adjektiv – entall eller flertall?

Det er alltid riktig å bruke flertallsformen av et adjektiv når det står foran et substantiv i flertall som det sier noe om. (Som attributt, se Grammatikk.)

Det er alltid riktig å bruke flertallsformen av et adjektiv i en setning som «Bilene er røde», det vil si der det står som predikativ (se Grammatikk) uten at det kommer noe preposisjonsledd etter adjektivet.

Vanligvis bøyes et adjektiv i tall (numerus) etter det substantivet det står til. Hvis substantivet står i entall, skal adjektivet stå i entall. Hvis det står i flertall, skal adjektivet stå i flertall. Vi sier at det er samsvar mellom substantivet og adjektivet. Eksempler på slikt samsvar er

en rød bil

de røde bilene

Bilen er rød.

Bilene er røde.

I slike tilfeller er nordmenn aldri i tvil om adjektivet skal stå i entall, eller om det skal stå i flertall. I de første to uttrykkene sier vi at adjektivet står som attributt. Som attributt skal adjektivet alltid ha samsvarsbøyning. I de siste to setningene står adjektivet som predikativ. Oftest skal det være samsvarsbøyning i slike setninger også, og som regel er det uproblematisk

Men noen ganger kan det være vanskelig å avgjøre om en skal la adjektivet svare til det ordet det står til i tall, for eksempel:

Vi var henrykt/henrykte.

Er dere ikke oppmerksom/oppmerksomme på ruteendringen?

I begge setningene står adjektivet som predikativ, og det er god grunn til å tvile i spørsmålet om samsvar. Men det er ulike grunner til at vi tviler. La oss se litt på hvorfor.

Vi var henrykt/henrykte

Et adjektiv som predikativ skal som regel bøyes i tall etter det substantivet det står til: Bilene er røde. Men hvorfor kan en så stusse over Vi var henrykt/henrykte? Årsaken har å gjøre med skillet mellom adjektiv og partisipp (se Perfektum partisipp) og forholdet mellom predikativ og passiv.

Eldre dansk-norsk hadde blant annet samsvarsbøyning ved predikativ når det var et partisipp og i lignende konstruksjoner som passiv (slik tilfellet fremdeles er på nynorsk). I moderne bokmål skal det ikke være slik samsvarsbøyning lenger. Problemet er at det ofte er uklart om et ord er et adjektiv som er dannet av perfektum partisipp, eller om det er perfektum partisipp av et levende verb. Henrykt er et slikt uklart tilfelle. I dag er det få språkbrukere som har å henrykke, henrykker og så videre som en del av sitt aktive ordforråd. Men noen har det, og alle forstår hva henrykke eller henrykker betyr. At henrykt lettest oppfattes som adjektiv, men kommer fra et verb, gjør at vi bør godta både

Vi var henrykt.

og

Vi var henrykte.

De fleste vil nok foretrekke det første.

Er dere ikke oppmerksom/oppmerksomme på ruteendringen?

Her er tvilen lettere å forklare: Grunnen er preposisjonsleddet på ruteendringen, som står til adjektivet oppmerksom. Når et adjektiv i predikativ står foran et preposisjonsledd, trenger det ikke å følge det ordet det står til, i tall. Vi kan altså skrive både

Er dere ikke oppmerksom på ruteendringen?

og

Er dere ikke oppmerksomme på ruteendringen?

og på samme måte:

De var glad over å se oss.

De var glade over å se oss.

Vi var redd for å gå oss bort.

Vi var redde for å gå oss bort.

Men:

Er dere ikke oppmerksomme?

De var glade.

Vi var redde.

Og for å vende tilbake til henrykt:

De var henrykt over seieren.

Eller:

De var henrykte over seieren.

Unntak

I noen få og spesielle tilfeller retter adjektiv seg ikke bestandig i tall etter det substantivet det står til. Det gjelder især ved substantiv som deler av navn:

De forente nasjoner er maktesløs/maktesløse

En må kunne skrive både maktesløs og maktesløse. Det er fordi en kan tenke på alle nasjonene eller på organisasjonen.

Kommer det et ledd etter predikativet, virker det lettest å godta et ubøyd adjektiv, for eksempel:

De forente nasjoner er maktesløs i konflikten.

Slik er det især ved ledd som begynner med preposisjonen i, fordi de to vokalene -e og i har lett for å flyte sammen i uttalen.

(RVF)