Å er infinitivsmerke (subjunksjon) og står foran verb i infinitiv: Begynn å lese. Og er en konjunksjon og står mellom sideordnede ord om hører sammen: Vi skal lese og skrive.
Både å og og blir uttalt «å», og kan derfor lett forveksles i skrift, oftest slik at en skriver og der det skulle vært å.
Vi har et annet og som er adverb og betyr det samme som også. Det blir uttalt «åg» eller «å», og kan også skrives med venstreaksent: òg.
En gammel regel om «hensiktsinfinitiv» sa at når «å» betyr «for å», skal en skrive å. Denne regelen gjelder ikke i moderne norsk. Det heter: Vi skal (gå) ut og spise. Vil du bli med og bade?
To faste uttrykk med å er vel å merke, så å si.
Infinitiv med å
Infinitiv blir kalt verbets substantiviske form, fordi den kan brukes i setninger slik substantiver blir brukt. Det er i disse tilfellene:
- Som subjekt: Å danse er morsomt. Det er sunt å trimme.
- Som direkte objekt: Jeg begynte å synge.
- Som predikativ: Dette kalles å pilke.
- Som styring i et preposisjonsuttrykk: Ved å trykke på knappen starter du maskinen.
At det er infinitiv med å som er den substantiviske formen, ser du ved at du kan gjøre infinitiven om til et substantiv:
å danse | dansing |
å trimme | trimming |
å synge | synging |
å pilke | pilking |
å trykke | trykking |
I de fire funksjonene ovenfor må det stå å foran infinitiven. Det er feil å skrive «Danse er morsomt» og umulig både å si og skrive «Det er sunt trimme». Hvis du vet at en infinitiv i en tekst er brukt som subjekt, objekt, predikativ eller styring i et preposisjonsuttrykk, vet du også at det skal stå å, ikke og.
«Objektspørsmålet»: For å se om en infinitiv er objekt, kan du spørre «hva?» etter hovedverbet (predikatet, verbalet) i setningen. Får du et svar, er svaret objekt: Jeg begynte hva?
Svar: å synge. Her er et lengre eksempel: Gutten ønsket å begynne å lære å lese. Ønsket hva? – å begynne. Begynne hva? – å lære. Lære hva? – å lese. Vi kan stille objektspørsmålet til hvert verb atskilt fra resten av setningen.
Her er et eksempel der vi ikke får svar på objektspørsmålet: Hvor lenge skal du sitte og skrive? Sitte hva? gir ikke noe svar. Da kan det ikke bli «å skrive».
Infinitiv uten å
Etter modale hjelpeverb som burde, kunne, måtte, skulle, tore, ville kommer det et hovedverb som står i infinitiv. Da er det ikke noen substantivisk form av verbet, men en del av verbalet, og det skal ikke stå å:
Vil du gå et ærend for meg? Ja, det kan jeg gjøre, men jeg må skynde meg, for jeg skal gå på kino. Da bør du ta sykkelen.
Foruten de faste modale hjelpeverbene er det noen få andre verb, for eksempel behøve, trenge, som av og til blir brukt på den samme måten. Da er det ofte valgfritt om vi setter å eller ikke:
Du behøver ikke (å) skynde deg. Du trenger ikke (å) komme (trenger = må).
Men: Du trenger å vaske deg (trenger = har behov for)
Se også Å.
Og mellom infinitiver
Mellom infinitiver som er sideordnet, skal det ikke være å:
Gutten ønsket å begynne å lære å lese og skrive.
Her er lese og skrive sideordnet. De to infinitivene forteller om to ulike handlinger. Lære å lese forteller derimot bare om én; meningen er ikke at en først skal lære og deretter lese.
I noen setninger er verb sideordnet formelt, men ikke i betydning: Hun satt og skrev. At hun satt, er ikke viktig; i virkeligheten er det snakk om én handling: hun skrev. Men hvis vi gjør verbene om til infinitiv, blir det likevel og: Jeg vil sette meg og skrive et brev.
Fortidsprøven
Hvis du er i tvil om du skal skrive å eller og, kan du noen ganger ha nytte av «fortidsprøven». Den går ut på å oversette setningen til fortid og se om du da ville valgt å eller og. Det du velger i fortid, skal du også ha i infinitiv:
Vil du bli med å/og bade? – Jeg ble med og badet. Altså: vil du bli med og bade?
Hold opp å/og klage! – Jeg holdt opp å klage. Altså: Hold opp å klage!
Det er feil å skrive «Hold opp og klag!». Da har vi omtalt to handlinger, å holde opp og å klage.
Et unntak: En særskilt konstruksjon er bli … ende og pluss infinitiv, for eksempel: Jeg ble sittende og vente. Her skulle jo fortidsprøven gi «og ventet». Men i stedet skal det være og vente etter mønster av «sitte og vente». Likedan: bli gående/liggende/stående og pluss infinitiv.
Reddende engel: på
Hvis du er i tvil om å eller og i slike tilfeller som disse: Jeg skal være med å/og stemme, jeg vil forsøke å/og skrive en roman, kan du redde deg ved å sette inn på: Jeg skal være med på å stemme, jeg vil forsøke på å skrive en roman. På er jo en preposisjon; dermed blir infinitiven styring i preposisjonsuttrykket og skal ha å, jevnfør tilfelle 4 i avsnittet «Infinitiv med å».
Du kunne også ha brukt fortidsprøven, som ville gitt mulighet for og i «Jeg ble med og stemte», men ikke i «jeg forsøkte å skrive».