Infinitivsmerket (subjunksjonen) å brukes ikke etter modale hjelpeverb og visse sanse- og tankeverb i enkelte setningstyper og er valgfritt etter en del andre verb.
Mellom å og infinitiven kan det normalt ikke stå annet enn ord som ikke og kanskje.
Forholdet mellom og og å er drøftet i et eget avsnitt, Å eller og.
Infinitivsmerket brukes fremfor en infinitiv.
Jeg ønsker å delta på møtet.
Å sykle er moro.
De likte å bade.
Partiet synes å være på glid i denne saken.
Vi har planer om å flytte til Tromsø.
Det er et nært forhold mellom infinitivsmerket og infinitiven. Infinitivsmerket brukes aldri til annet enn å markere en infinitiv og faller ikke inn under noen av de vanlige ordklassene. Det er også svært begrenset hva som kan stå mellom infinitivsmerket og infinitiven i en setning. Det er alltid best å sette adverbialet før infinitivsmerket. Derimot er det ikke bundet til noe særskilt stilleie å sette et ikke eller for eksempel et kanskje mellom infinitivsmerket og infinitiven.
å ikke og ikke å
Det er ganske vanlig å sette ikke eller kanskje mellom infinitivsmerket og infinitiven etter et ytrings-, sanse- eller tankeverb:
Hun påstod å ikke ha sett forbudsskiltet.
Han tenkte å kanskje ta en tur innom.
I mer formell stil er slike konstruksjoner ikke å anbefale. Det går alltid an å skrive dem om. Lettest er det å gjøre dem om til at-setninger:
Hun påstod at hun ikke hadde sett forbudsskiltet.
Han tenkte at han kanskje skulle ta en tur innom.
Noen setninger kan bli flertydige med å like foran infinitiv:
Jeg lover ikke å komme.
Dette kan bety enten «Jeg vil ikke love å komme, men det kan hende jeg kommer» eller: «Jeg lover at jeg ikke skal komme». Hvis en mener det siste, regnes det som riktig å skrive:
Jeg lover å ikke komme.
Når må en bruke å?
Hovedregelen er at en skal skrive infinitivsmerket å foran en infinitiv, men det finnes unntak. La oss likevel først se litt på når det alltid skal stå infinitivsmerke.
Infinitiv etter ytrings-, sanse- og tankeverb er alt nevnt. Det heter
De mente å ha sett den ettersøkte bilen.
Kirken sies å være bygd på slutten av 1200-tallet.
Vi tenkte å stikke oppom en tur.
Partiet synes å være på glid i denne saken.
Hun ønsket å ta ferie i august.
Det samme gjelder for verb som viser hva en synes om noe, og for verbet lære:
Gunnhild har alltid likt å bade.
Bjarne hadde lært å spille piano.
I setninger av det siste slaget kan en se på infinitiven som det direkte objektet i setningen.
Infinitivsmerket må en også alltid ha når infinitiven står som subjekt, f.eks.:
Å sykle på motorveien er forbudt.
Det er forbudt å sykle på motorveien.
Dessuten skal infinitivsmerket stå i uttrykk som
Han hadde til hensikt å flytte.
og når infinitiven står som utfylling til et substantiv (etter en preposisjon) eller et adjektiv (med eller uten preposisjon), f.eks.:
Vi har planer om å flytte til Tromsø.
Japansk er vanskelig å lære.
Hun var glad for å bli spurt.
Når skal en ikke bruke å?
I visse tilfeller skal en ikke skrive infinitivsmerket. Det er først og fremst etter de modale hjelpeverbene burde, kunne, måtte, skulle og ville.
Det burde gå.
Ranveig kan svømme.
Hun må ha kommet allerede.
Du skal ikke drepe.
Jeg vil ta meg en matbit.
En kan nok høre setninger som
Kan du å svømme?
Men slik bør en ikke skrive.
Til den samme gruppen av verb må vi regne få:
Hun fikk bli med.
Ved tore (eller tørre) er det valgfritt med infinitivsmerket. Det heter med andre ord
Jeg tør ikke komme.
Jeg tør ikke å komme.
Det er tillatt med å fordi tør er brukt med egen betydning = ‘våge’, og ikke modalt som i «Det tør bli regn til natten» = ‘blir kanskje’.
Enkelte går for langt i å bruke andre verb enn de modale med modal funksjon. Disse eksemplene er feil:
Vi orket ikke gå lenger.
De pleier gå på kino på lørdager.
En rekke forhold kan tenkes påvirke utviklingen.
Vi ønsker ikke bli sittende igjen som en utkant.
Feilen kommer av at forfatteren har tenkt på synonymer: orket = kunne; pleier = vil ofte; kan tenkes = vil kanskje; ønsker = vil. Slik kan en tenke når det gjelder betydning, men ikke når det gjelder skriftlig form, som her. I disse setningene må en ha med infinitivsmerket.
I nynorsk står en noe friere til å sløyfe å i slike tilfeller, f.eks.:
Det byrja (å) blåse.
Vi slapp (å) vente.
Han orka ikkje (å) gå lenger.
Andre verb som tar infinitiv uten infinitivsmerke, er en liten gruppe av sanseverb, høre, kjenne, se og et par til. De kan som objekt ha både et pronomen eller et substantiv og en infinitiv uten infinitivsmerke. Substantivet kan ha én eller flere bestemmelser. Hele objektsuttrykket kan skrives om til en at-setning, f.eks.:
Vaktene hørte ham komme. Vaktene hørte at han kom.
Hun kjente følelsene herje inni seg. Hun kjente at følelsene herjet inne i henne.
De så det store skipet seile inn fjorden. De så at det store skipet seilte inn fjorden.
Lignende tilfeller kan vi få med be og la:
Hun bad ham gå.
Vi lot dem slippe inn.
I eksempelet med bad kan infinitiven utvides til et preposisjonsuttrykk:
Hun bad ham om å gå.
Heller ikke her har vi lov til å sette inn synonymer. Det går ikke an å skrive for eksempel «Vi oppfattet henne synge» fordi om oppfattet har en viss betydningslikhet med hørte.
Skriv enkelt! Da blir det mest forståelig.
(JE)