Ordene i et språk er av mange forskjellige slag med ulike betydninger, former og funksjoner. Likevel er det grupper av ord som har visse fellestrekk, de kan ha en viss betydningslikhet, de kan bøyes på samme måte og de kan ha samme funksjon i en setning. Etter slike fellestrekk er det vanlig å dele ordene inn i ordklasser.
| Dagens 10 ordklasser |
|---|
| substantiv |
| adjektiv |
| pronomen |
| determinativer |
| verb |
| adverb |
| preposisjoner |
| konjunksjoner |
| subjunksjoner |
| interjeksjoner |
| Utgåtte ordklasser | Plassering i dag |
|---|---|
| artikler | determinativer |
| tallord | adjektiv (ordenstallene) og determinativene (grunntallene) |
Dagens ordklasseinndeling skiller seg fra den tidligere med en samleklasse som kalles determinativer, og at den deler inn konjunksjonene i konjunksjoner og subjunksjoner. Determinativer er ord som bestemmer substantivet nærmere, og de omfatter artikler og grunntall og en del ord som etter den tradisjonelle inndelingen ble plassert litt tilfeldig i ordklassene pronomen, adjektiv og tallord.
Lukkede og åpne ordklasser
Det er vanlig å skille mellom lukkede ordklasser og åpne ordklasser. De lukkede ordklassene inneholder et avgrenset og forholdsvis fast antall ord. Det lar seg f.eks. gjøre å sette opp en liste over alle konjunksjonene og pronomenene som fins i norsk. Artikler, tallord, preposisjoner og interjeksjoner er andre lukkede ordklasser.
Substantiv, verb, adjektiv og adverb er åpne ordklasser. De inneholder store mengder ord, og det blir stadig dannet nye. Særlig er ordklassen substantiv tallrik, og den har stor tilvekst av nye ord.
Substantiv
Substantivene er betegnelser på personer, ting, handlinger og egenskaper. De er enten egennavn eller fellesnavn.
Egennavn skrives med stor forbokstav og blir vanligvis ikke bøyd (Dagros, Glomma, Bergen, Guri, Ola).
Det som er typisk for fellesnavnene, er at de kan ha ubestemt artikkel foran seg (en, ei el. et), de kan opptre i former som viser bestemthet ved at de får lagt til bestemt artikkel (-en, -a el. -et), og de substantivene som betegner noe som kan telles, har i tillegg former som viser flertall.
Substantivbøyningen – hovedregler
Hankjønn
Substantiver i hankjønn har den bestemte artikkelen en foran seg.
De fleste hankjønnsordene bøyes slik:
| ubestemt entall | en gutt | en bakke |
| bestemt entall | gutten | bakken |
| ubestemt flertall | gutter | bakker |
| bestemt flertall | guttene | bakkene |
Unntak er:
Ord med vokalskifte i flertall, f.eks.:
fot – føtter; mann – menn; bror – brødre; far – fedreOrd på -er bøyes slik:
| ubestemt entall | en lærer | en bever |
| bestemt entall | læreren | beveren |
| ubestemt flertall | lærere | bevere/bevre/bevrer |
| bestemt flertall | lærerne | beverne/bevrene |
Som lærer bøyes de fleste ord for personer som er avledet av verb: arbeider, baker, fisker, leder, leser. Innbyggernavn på -er bøyes også slik: amerikaner, russer, tysker
Som bever bøyes mange ord på -er som ikke er avledet av verb: fender, fiber, hammer, kaliber, minister, oter, panter, seier, svaber, tiger, vaier, vinter
Se nedenfor om sammentrekning.
Noen hankjønnsord er ubøyd i ubestemt flertall: feil, kjeks, maur, meter, mygg, takk, ting ofl.
De fleste ord på -ium og -ius bøyes slik:
| ubestemt entall | en kaprifoilum | en auksjonarius |
| bestemt entall | kaprifoliumen/kaprifolien | auksjonariusen |
| ubestemt flertall | kaprifolier | auksjonarier |
| bestemt flertall | kaprifoliene | auksjonariene |
Hunkjønn
Substantiver i hunkjønn har den bestemte artikkelen ei foran seg.
Alle hunkjønnsord har valgfritt -a eller -en i bestemt entall, og de fleste ordene bøyes slik:
| ubestemt entall | ei/en seng | ei/en gate |
| bestemt entall | senga/sengen | gata/gaten |
| ubestemt flertall | senger | gater |
| bestemt flertall | sengene | gatene |
Unntak er:
Ord med vokalskifte i flertall, f.eks.:
natt – netter; tann – tenner; bok – bøker; bot – bøter; rå – rær; tå – tær; gås – gjess el. gjæser; ku – kyr el. kuer
Noen slektskapsord bøyes slik:
datter – døtre/døtrer; faster – fastre/fastrer; mor – mødre/mødrer/ søster – søstre/søstrer
Se nedenfor om sammentrekning..
Noen hunkjønnsord er ubøyd i bestemt flertall, f.eks: mus, lus, sild, mil
I en del faste uttrykk kan bare bestemt entall på -a brukes:
så busta fyker, i kjømda, få vann på mølla, høy på pæra, kaste på stikka, av samme ulla o.fl.
Intetkjønn
Substantiver i intetkjønn har den bestemte artikkelen et foran seg.
De fleste enstavelses intetkjønnsord bøyes slik:
| ubestemt entall | et slott |
| bestemt entall | slottet |
| ubestemt flertall | slott |
| bestemt flertall | slotta/slottene |
De fleste flerstavelses intetkjønnsord bøyes slik:
| ubestemt entall | et kontor | et bryggeri |
| bestemt entall | kontoret | bryggeriet |
| ubestemt flertall | kontor/kontorer | bryggeri/bryggerier |
| bestemt flertall | kontora/kontorene | bryggeria/bryggeriene |
Intetkjønnsord på -a bøyes slik:
| ubestemt entall | et skjema |
| bestemt entall | skjemaet |
| ubestemt flertall | skjema/skjemaer |
| bestemt flertall | skjemaene |
Intetkjønnsord på -er bøyes slik:
| ubestemt entall | et beger |
| bestemt entall | begeret |
| ubestemt flertall | beger/begre |
| bestemt flertall | begra/begrene |
Intetkjønnsord på -el, -der og -ter bøyes slik:
| ubestemt entall | et tempel | et gelender | et teater |
| bestemt entall | tempelet/templet | gelenderet/gelendret | teateret/teatret |
| ubestemt flertall | tempel/templer | gelender/gelendre | teater/teatre |
| bestemt flertall | templa/templene | gelendra/gelendrene | teatra/teatrene |
Se nedenfor om sammentrekning.
De aller fleste intetkjønnsord som ender på trykklett -e, bøyes slik:
| ubestemt entall | et eple |
| bestemt entall | eplet |
| ubestemt flertall | epler |
| bestemt flertall | epla/eplene |
De fleste ord på -us og -ium bøyes slik:
| ubestemt entall | et genus | et herbarium |
| bestemt entall | genuset | herbariet |
| ubestemt flertall | genus/genera | herbarier |
| bestemt flertall | genusa/genusene/generaene | herbaria/herbariene |
Ord på -um faller i to hovedgrupper, og ord på -eum /-é har egen bøyning:
| ubestemt entall | et faktum | et pensum | et jubileum/jubilé |
| bestemt entall | faktumet | pensumet | jubileet |
| ubestemt flertall | fakta | pensumer/pensa | jubileer/jubilé/jubileer |
| bestemt flertall | faktaene | pensuma/pensumene/pensaene | jubilea/jubileene |
| flere eksempler | kvantum, annuum, plenum, votum | forum, maksimum, ultimatum, visum | museum/musé |
Sammentrekning ved bøying av substantiv på trykklett -el, -en, -er
Hankjønnsord får aldri sammentrekning i entall, men i flertall har ord på -el og noen på -er sammentrukket form: ankel – ankler; apostel – apostler; høvel – høvler; sykkel – sykler; finger – fingre/fingrer; forelder – foreldre/foreldrer
Hunkjønnsord har sammentrekning både i entall og flertall når bestemt entall får -a, men bare i flertall når de får -en i entall:
| ubestemt entall | ei/en aksel | ei/en frøken | ei/en seter |
| bestemt entall | aksla/akselen | frøkna/frøkenen | setra/seteren |
| ubestemt flertall | aksler | frøkner | setrer |
| bestemt flertall | akslene | frøknene | setrene |
Det kan bare hete dattera/datteren og søstera/søsteren uten sammentrekning.
Intetkjønnsord har de mest omfattende (og innviklede) reglene:
Ord på -el, -der (ikke -dder) og -ter har valgfri sammentrekning i bestemt entall: et orgel – orgelet/orglet; et hinder – hinderet/hindret; et kateter – kateteret/katetret
Unntak er: et krydder – krydderet; et pudder – pudderet
I flertall har ord på –el og de fleste på –er sammentrekning, men de kan også ha ubøyd form i ubestemt flertall:
| ubestemt flertall | orgel/orgler | beger/begre | hinder/hindre | kateter/katetre |
| bestemt flertall | orgla/orglene | begra/begrene | hindra/hindrene | katetra/katetrene |
Unntak er:
| ubestemt entall | et alter | et under | et ludder |
| bestemt entall | alteret | underet | ludderet |
| ubestemt flertall | alter/altere/altre | under/undere/undre | ludder/luddere |
| bestemt flertall | altera/altra/altrene | undera/undra/underne/undrene | luddera/ludderne |
Som alter bøyes anker. Som ludder bøyes pudder og sukker.
Ord på -en har full form både i entall og flertall, unntak er våpen:
| ubestemt entall | et kjøkken | et laken | et våpen |
| bestemt entall | kjøkkenet | lakenet | våpenet |
| ubestemt flertall | kjøkken/kjøkkener | laken/lakener | våpen |
| bestemt flertall | kjøkkena/kjøkkenene | lakena/lakenene | våpna/våpnene |
Adjektiv
Adjektivene beskriver substantivene nærmere. De sier noe om hvordan personer og ting er eller ser ut og hvilke egenskaper de har (en flink gutt, en rød bil, et stort hus).
Adjektivet bøyes i kjønn og tall etter det substantivet det står til: en lang mann, et langt brev, lange bein. Dette kalles samsvarsbøyning. I tillegg kan adjektivene som regel gradbøyes (stor – større – størst).
Bøyning i kjønn og tall (samsvarsbøyning)
De fleste adjektiv bøyes slik:
| hankjønn | hunkjønn | intetkjønn | |
| ubestemt entall | en god dessert | ei/en god suppe | et godt emne |
| bestemt entall | den gode desserten | den gode suppa/suppen | det gode emnet |
| ubestemt flertall | gode desserter | gode supper | gode emner |
| bestemt flertall | de gode dessertene | de gode suppene | de gode emnene |
Med få unntak bøyes hankjønn og hunkjønn likt (en liten gård / ei lita bok).
Noen adjektiv har -tt i intetkjønn: fri – fritt; ny – nytt; blå – blått; små – smått.
Merk også flertallsformene blå/blåe og små
Ord på -ig og -lig, nasjonalitetsadjektiv på -sk/-isk og andre flerstavelsesord på -sk/-isk:
| hankjønn/hunkjønn | lykkelig | tysk | redd | gjengs |
| intetkjønn | lykkelig | tysk | redd | gjengs |
| bestemt form/flertall | lykkelige | tyske | redde | gjengse |
På samme måte bøyes en del enkeltord: fremmed, glad, lærd, tilfreds, gammeldags, solid, absurd
Adjektiv uten samsvarsbøyning:
A) Ord på -e: stille, øde
B) Presens partisipper
C) Svake perfektum partisipper på -a
D) En del andre ord på -a: firkanta, oppskjørta
E) En del enkeltord: avleggs, avsides, felles, gratis, stakkars o.fl.
Gradbøyning
Gradbøyning med -ere og -est:
| hankjønn/hunkjønn | intetkjønn | bestemt/flertall | |
| positiv | høy | høyt | høye |
| komparativ | høyere | høyere | høyere |
| superlativ | høyest | høyest | høyeste |
Gradbøyning med mer og mest:
| hankjønn/hunkjønn | intetkjønn | bestemt/flertall | |
| positiv | vulgær | vulgært | vulgære |
| komparativ | mer vulgær | mer vulgært | mer vulgære |
| superlativ | mest vulgær | mest vulgært | mest vulgære |
Mange adjektiv kan bøyes på begge måter.
Alle perfektum partisipp og presens partisipp som brukes adjektivisk, må bøyes med mer og mest.
Ord på -el, -en og -er får sammentrekning i komparativ og superlativ: simpel – simplere – simplest; doven – dovnere – dovnest; dyster – dystrere – dystrest
Ord på -lig, -ig og -som får sammentrekning i superlativ: kjedelig – kjedeligere – kjedeligst; sindig – sindigere – sindigst; varsom – varsommere – varsomst
Pronomen
Pronomen er ord som står i stedet for andre ord (substantiv eller adjektiv).
| Inndeling |
|---|
| personlige pronomen (jeg, du, han, hun, det) |
| refleksive pronomen (seg) |
| resiproke pronomen (hverandre) |
| spørrende pronomen (hvem, hva, hvilken) |
| ubestemt pronomen (man) |
I den gamle ordklasseinndelingen fantes også relative pronomen (i dag under subjunksjoner), samt påpekende pronomen og eiendomspronomen som i dag er regnet som determinativer.
Personlige pronomen
står i stedet for substantiv eller substantiviske ledd og bøyes i tall, person og kjønn og etter hvilken funksjon de har i setningen (subjektsform, objektsform):
| Entall | Flertall | |||
| Subjektsform | Objektsform | Subjektsform | Objektsform | |
| 1. person | jeg | meg | vi | oss |
| 2. person | du | deg | dere | dere |
| 3. person | han, hun, | han el. ham, henne | de | dem |
| den, det | den, det | |||
Høflighetsformen De/Dem brukes i 2. person, både i entall og flertall.
I skriftlig framstilling skal en skille mellom subjektsform og objektsform i flertall: de spurte meg, jeg skal spørre dem, vi bad dem være stille. Hvis pronomenet står foran et som som er subjekt i en relativsetning, kan en også bruke de som objektform: vi bad de/dem som bråket, om å være stille.
Refleksivt pronomen
blir bare brukt i 3. person: han angret seg, hun fikk beskjed om å passe seg selv, de kom seg over elva.
I 2. og 3. person bruker en objektsformen av personlig pronomen: jeg slo meg, du kommer deg, vi skyndte oss, dere må skynde dere.
Resiprokt pronomen
er hverandre (i eldre språk også hinannen). Ut fra betydningen blir det bare brukt i flertall, og vanligvis uttrykker det en gjensidig relasjon: de beundret hverandre.
Spørrende pronomen
er hvem og hva: Hvem var det du snakket med? Hva har du tenkt å gjøre nå?
Ubestemt pronomen
Av ubestemt pronomen fins bare man igjen, og det kan bare brukes som subjekt: I ledelsen vil man nødig kommentere saken. Man kan jo lure på hva som er ment.
Men determinativet en brukes i samme funksjon, også når det ikke er subjekt: En får gjøre det som blir forlangt av en.
Determinativer
Determinativene deles inn i fire typer etter funksjon:
kvantorer (mengdeord), possessiver (eiendomsord), demonstrativer (pekeord) og forsterkere
Kvantorer (mengdeord)
Denne gruppen omfatter tidligere artikler, tidligere grunntall og tidligere ubestemt pronomen (en, ei, ett; fire, fem; alle, begge, hver, ingen, noen ofl.)
Artikler
Artiklene er småord eller bøyningsendelser som forteller hvilket kjønn og tall og hvilken form et substantiv har.
Ubestemt artikkel
Den ubestemte artikkelen står foran substantivet og heter i hankjønn en, i hunkjønn ei eller en og i intetkjønn et: en bil, ei eller en bok, et hus. Det kan stå et adjektiv eller andre ledd mellom artikkelen og substantivet: en gammel bil, ei eller en spennende bok, et helt nytt hus, en lenge etterlengtet ferie. Hovedregelen er at den ubestemte artikkelen blir brukt når vi omtaler noe som ikke er bestemt, eller kjent og omtalt på forhånd.
Om et eller ett, se nedenfor.
Substantivets bestemte artikkel
Den bestemte artikkelen er et bøyningssuffiks som legges til substantivet, i entall: bilen, boka el. boken, huset; i flertall: bilene, bøkene, husa el. husene.
Den bestemte artikkelen blir særlig brukt når vi omtaler noe som er kjent eller omtalt før: Det kommer en bil nede på veien. Bilen svinger opp til oss.
Adjektivets bestemte artikkel
Adjektivets bestemte artikkel er den, det, de og brukes foran et adjektiv eller et adjektiv fulgt av et substantiv: den syke (mannen), det nye (huset), de fine (bilene).
Grunntallene (og ordenstallene)
Etter den nye ordklasseinndelingen er det bare grunntallene som hører hjemme under mengdeordene. Ordenstallene blir regnet som adjektiv fordi de systematisk oppfører seg som adjektiv (den lange mannen, den fjerde mannen). Nedenfor blir likevel ordenstallene av praktiske grunner behandlet sammen med grunntallene.
Grunntallene
er de tallene vi bruker når vi teller: en (ei, ett), to, tre, fire, sju eller syv, tjue, tretti, sytti, hundre; tjueen, trettito, førtifem.
Ordenstallene
bruker vi når vi skal fortelle hvilken plass noe har i en rekke: første, andre eller annen, tredje, fjerde, sjuende eller syvende, tjuende, trettiende, syttiende, hundrede; tjueførste, trettiandre, førtifemte. Når vi skriver ordenstallene med siffer, skal det stå punktum etter sifferet: 1., 2., 20., 31.
Brøker
Ved brøker er det valgfritt om en vil bruke grunntall eller ordenstall i nevneren (tallet under brøkstreken) ved alle tall: en tredel eller tredjedel, to tjuedeler eller tjuendedeler, en syttidel eller syttiendedel, en hundredel eller hundrededel.
Siffer eller bokstaver
Det er ingen faste regler for hvilke tall som skrives med bokstaver, og hvilke som skrives med siffer. Men det vanlige er å skrive små tall (til og med 12) med bokstaver i løpende tekst. I oppstillinger og tabeller og ellers der det tallmessige er viktigst, bruker en siffer både for små og store tall.
Et eller ett?
Et er intetkjønnsformen av den ubestemte artikkelen en, ett er tallordet én i intetkjønn. Den ubestemte artikkelen er trykksvak, mens tallordet er trykksterkt. Er en likevel usikker på om en har med artikkelen eller tallordet å gjøre, kan prøve å sette inn et annet tallord i stedet, eventuelt legge til bare eller eneste: det ble satt fram tre forslag/det ble satt fram (bare) ett forslag, eventuelt ett (eneste) forslag.
Tidligere ubestemte pronomen
blir også plassert i klassen kvantorer (en, noen, ingen, hver ofl.)
Possessiver (eiendomsord)
Possessivene brukes sammen med substantiv og bøyes i kjønn og tall:
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| Entall | 1. person | min | mi/min | mitt | mine |
| 2. person | din | di/din | ditt | dine | |
| 3. person | sin | si/sin | sitt | sine | |
| Flertall | 1. person | vår | vår | vårt | våre |
I tillegg har vi ubøyde possessiver:
| 2. person entall: | Deres |
| 3. person entall: | hans, hennes, dens, dets |
| 2. person flertall: | deres, Deres |
| 3. person flertall: | deres |
Sin eller hans, hennes?
Mange har problemer med å velge riktig henvisningsord i 3. person entall:
Kari ødela sykkelen sin
Kari ødela sykkelen hennes
Regelen er at sin skal brukes når possessivet viser tilbake til subjektet i setningen; hennes brukes når en viser til en annen person enn subjektet. I den første setningen ovenfor er det derfor snakk om Karis sykkel, mens i den andre tilhører sykkelen noen annen enn Kari (Kari var så sint på Marit at hun ødela sykkelen hennes).
Demonstrativer (pekeord)
omfatter ord som viser til eller peker på en bestemt person eller ting som kan ses eller er omtalt, dvs. tidligere påpekende pronomen (den, denne, hin) og ord som slik, sånn, samme, hvilken: den fine bilen; denne vakre melodien; dette store huset; vi bor i samme oppgang; hvilken skole går du på?
Forsterkere
er ord som understreker betydningen av det ordet det står til: vår egen sønn, selveste kongen.
Verb
Et verb uttrykker en handling, en virksomhet eller en tilstand: male, sitte, slå. Hovedkjennemerket på et verb er at det kan bøyes i tid, dvs. at det ved endinger (male – malte) eller vokalskifte (slå – slo) viser at noe foregår i fortiden, nåtiden eller framtiden.
Verbbøyningen – hovedregler
Verbene inndeles i to hovedgrupper: svake og sterke (uregelmessige). Svake verb danner preteritum ved en endelse, mens de sterke har vokalskifte (avlyd) og ingen endelse. Mange verb i bokmål kan ha både svak og sterk bøyning, se eksempler under sterke verb nedenfor.
Tempussystemet
Verb kan bøyes i tid (tempus). Tempussystemet i norsk består av følgende tider:
| presens | arbeider |
| preteritum | arbeidet |
| presens perfektum (perfektum) | har arbeidet |
| preteritum perfektum (pluskvamperfektum) | hadde arbeidet |
| presens futurum (1. futurum) | skal arbeide |
| presens futurum perfektum (2. futurum) | skal ha arbeidet |
| preteritum futurum (1. kondisjonalis) | skulle arbeide |
| preteritum futurum perfektum (2. kondisjonalis) | skulle ha arbeidet |
I tillegg kommer følgende former:
| (presens) infinitiv (substantivisk form) | (å) arbeide |
| imperativ (bydeform) | arbeid! |
| presens partisipp (adjektivisk form) | arbeidende |
| perfektum partisipp (adjektivisk form) | arbeidet |
Passiv
Mange verb kan også opptre i passiv, som dannes med former på -s eller ved hjelpeverbet bli. I moderne språk brukes passiv nesten bare i presens.
| (presens) infinitiv passiv | (å) hentes |
| presens passiv | pakken hentes/pakken blir hentet |
| preteritum passiv | pakken ble hentet |
| presens perfektum passiv | pakken har/er blitt hentet |
Svake verb
1. klasse
| infinitiv | kaste |
| presens | kaster |
| preteritum | kasta/kastet |
| perfektum partisipp | kasta/kastet |
De fleste verb i norsk har denne bøyningen.
2. klasse
| infinitiv | lyse | leve |
| presens | lyser | lever |
| preteritum | lyste | levde |
| perfektum partisipp | lyst | levd |
Som leve bøyes verb med rot på g eller v og diftong (greie og veie) (Men ikke gaule, gyve, vie, veive, vaie....)
En gruppe verb har vokalskifte i tillegg til endelse i preteritum:
| infinitiv | fortelle |
| presens | forteller |
| preteritum | fortalte |
| perfektum partisipp | fortalt |
Slik bøyes bl.a.:
bringe – brakte; følge – fulgte; rekke – rakte; selge – solgte; sette – satte; smøre – smurte; tre – trådte; velge – valgte; spørre – spurte
Til denne klassen regnes også legge – legger – la – lagt og si – sier – sa – sagt.
1. eller 2. klasse
En del verb bøyes valgfritt etter 1. eller 2. klasse:
| infinitiv | beise | feie |
| presens | beiser | feier |
| preteritum | beisa/beiset/beiste | feia/feiet/feide |
| perfektum partisipp | beisa/beiset/beiste | feia/feiet/feid |
Slik bøyes bl.a.:
brake, buse, deise, drønne, feile, fleipe, glefse, grøsse, håpe, knake, knase, kose, lege, leike, love, måke, røpe, slynge, øke, ønske, love, skade
En annen gruppe har samme valgfrihet, men uten -a i preteritum og perfektum partisipp:
| infinitiv | demme |
| presens | demmer |
| preteritum | demmet/demte |
| perfektum partisipp | demmet/demt |
Slik bøyes bl.a.:
flekke, helle, kneppe, nære, skylle, spire, spole, telle, trykke, venne, væte, bygge, bøye, eie, gnage, hugge, kreve, streve, øve (eie kan også bøyes eie – åtte – ått; gnage også gnog i preteritum, og hugge også hugg i preteritum)
3. klasse
| infinitiv | nå |
| presens | når |
| preteritum | nådde |
| perfektum partisipp | nådd |
Denne gruppen omfatter alle svake verb som ender på rotvokalen, bl.a.:
bo/bu, bry, flå, gjø, ro, rå, skje, snu, spå, snø, så, samt bl.a. bie, grue, tie, vie
Sterke verb
Sterk verb blir inndelt i klasser etter vokalvekslingen:
| klasse | infinitiv | presens | preteritum | perfektum partisipp |
| 1 | bite | biter | beit/bet | bitt |
| 2 | bryte | bryter | brøt/brøyt | brutt |
| 3 | drikke | drikker | drakk | drukket |
| 4 | ligge | ligger | lå | ligget |
| 5 | slå | slår | slo | slått |
| 6 | falle | faller | falt | falt |
Vanlige verb med sterk/uregelmessig bøyning
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum |
|---|---|---|---|
| be | ber | bad | har bedt |
| binde | binder | bandt | har bundet |
| bite | biter | be(i)t | har bitt |
| bli | blir | ble(i) | har blitt |
| brenne | brenner | brant | har brent |
| bryte | bryter | brø(y)t | har brutt |
| by(de) | by(de)r | bød/bøy/bydde | har budt/bydd |
| bære | bærer | bar | har båret |
| dra | drar | dro(g) | har dratt |
| drikke | drikker | drakk | har drukket |
| drive | driver | dre(i)v | har drevet |
| dø | dør | døde | har dødd |
| falle | faller | falt | har falt |
| finne | finner | fant | har funnet |
| fly | flyr | fløy | har flydd |
| flyte | flyter | flø(y)t | har flytt |
| fryse | fryser | frø(y)s | har frosset |
| forsvinne | forsvinner | forsvant | har forsvunnet |
| gi | gir | ga(v) | har gitt |
| gripe | griper | gre(i)p | har grepet |
| gråte | gråter | gråt | har grått |
| gå | går | gikk | har gått |
| gjøre | gjør | gjorde | har gjort |
| hete | heter | het(te) | har hett |
| hogge | hogger | hogg/hogde | har hogd |
| hugge | hugger | hugg/hugde/hugget | har hugd/hugget |
| holde | holder | holdt | har holdt |
| knytte | knytter | knøt/knytte | har knytt |
| komme | kommer | kom | har kommet |
| le | ler | lo | har ledd |
| legge | legger | la | har lagt |
| lide | lider | led/lei | har lidd/lidt |
| ligge | ligger | lå | har ligget |
| lyde | lyder | lød | har lydd |
| lyve/lyge/ljuge | lyver/lyger/ljuger | løy | har løyet |
| nyse | nyser | nø(y)s/nyste | har nyst |
| nyte | nyter | nø(y)t | har nytt |
| ri(de) | ri(de)r | red/rei | har ridd |
| rive | river | re(i)v | har revet |
| se | ser | så | har sett |
| selge | selger | solgte | har solgt |
| sette | setter | satte | har satt |
| si | sier | sa | har sagt |
| sitte | sitter | satt | har sittet |
| skjære | skjærer | skar | har skåret |
| skrike | skriker | skre(i)k | har skreket |
| skrive | skriver | skre(i)v | har skrevet |
| skulle | skal | skulle | har skullet |
| skyte | skyter | skjø(y)t | har skutt |
| slite | sliter | sle(i)t | har slitt |
| slå | slår | slo | har slått |
| snyte | snyter | snø(y)t | har snytt |
| sova | sover | sov | har sovet |
| springe | springer | sprang | har sprunget |
| spørre | spør | spurte | har spurt |
| stige | stiger | ste(i)g | har steget |
| stjela | stjeler | stjal | har stjålet |
| stryke | stryker | strø(y)k | har strøket |
| stå | står | sto(d) | har stått |
| synge | synger | sang | har sunget |
| synke | synker | sank | har sunket |
| ta | tar | tok | har tatt |
| telle | teller | talte | har talt |
| treffe | treffer | traff | har truffet |
| trekke | trekker | trakk | har trukket |
| tvinge | tvinger | tvang | har tvunget |
| velge | velger | valgte | har valgt |
| vike | viker | ve(i)k | har veket |
| ville | vil | ville | har villet |
| vinne | vinner | vant | har vunnet |
| vite | vet | visste | har visst |
| være | er | var | har vært |
Mange verb i bokmål kan ha både svak og sterk bøyning, bl.a.:
brenne, by(de), gale, gnage, gni, grine, gyte, hive, hogge, hugge, hvine, klype, klyve, lyde, male, nyse, skinne, skli, skryte, slenge, smelle, snyte, stri(de), suge, sverge, svi, trå, vri
Modale hjelpeverb
De modale hjelpeverbene sier noe om måten utsagnet er framsatt på, om det er en oppfordring, en befaling, en mulighet eller en viljesytring. De modale hjelpeverbene er: burde, kunne, måtte, skulle, tore el. tørre, ville.
Bøyningen er slik:
| infinitiv | presens | preteritum | perfektum partisipp |
|---|---|---|---|
| burde | bør | burde | burdet |
| kunne | kan | kunne | kunnet |
| måtte | må | måtte | måttet |
| skulle | skal | skulle | skullet |
| tore/tørre | tør | torde/turde | tort/turt |
| ville | vil | ville | villet |
Adverb
Adverb er ord som sier noe mer om det et verb, et adjektiv eller et annet adverb uttrykker:
| hun sang vakkert |
| han kom seint hjem |
| de gikk ut |
| han kom ikke |
| veien er svært bratt |
| han er veldig gammel |
| hun sang uvanlig vakkert |
| han løp enda fortere |
| han kom alltid seint |
Intetkjønnsformen av adjektiv blir ofte brukt som adverb:
en vakker sang – hun sang vakkert
Gradbøying
Adverb kan gradbøyes, og komparativ og superlativ faller da sammen med adjektivbøyningen:
vakkert – vakrere – vakrest
godt – bedre – best
Unntak er adverbet langt som bøyes som adverbet lenge:
langt – lenger – lengst (adjektivet lang bøyes: lengre – lengst)
En del adverb som ikke kommer av et adjektiv, kan også gradbøyes:
fort – fortere – fortest
lenge – lenger – lengst
Ellers er adverbene ubøyd.
Inndeling
Adverbene deles inn i grupper etter betydningen:
| Tidsadverb: | alltid, aldri, da, enda, ennå, lenge, nå, når, ennå, ofte, sjelden. |
| Stedsadverb: | bort, der, fram, framme, her, hvor, nordafjells. |
| Måtesadverb: | fort, hvordan, hvorledes, pent, slik, stygt, således, sånn. |
| Gradsadverb: | altfor, enda, ganske, meget, mye, svært. |
Preposisjoner
Preposisjonene er ubøyelige ord som står sammen med et substantivisk ord eller ledd (styring) og sier noe om forholdet (f.eks. steds-, tids-, årsaksforhold) dette ordet har til et annet ord eller ledd i setningen: han satte koppene på bordet, katten gjemte seg under senga; hun kom til fastsatt tid; løpet ble vunnet av en svenske.
Vanlige preposisjoner er: av, om, på, ved, under, over, mellom, foran, framfor, mot, til, etter, blant, hos, fra, i, med.
I eldre norsk styrte preposisjonene forskjellige kasus, og det gjør de fortsatt i noen norske dialekter. I skriftspråket ser vi rester av dette i noen faste uttrykk: de gikk til bords (genitiv), dra til fjells, reise til sjøs; gå fra borde (dativ), få noe i hende.
I konkret og dagligdags språkbruk byr det sjelden på problemer å velge riktig preposisjon. I overført og mer abstrakt språkbruk er ofte betydningen av preposisjonen mer uklar. Ikke sjelden oppstår det feil fordi en blander sammen to faste uttrykk. Definisjonsordbøker gir eksempler på riktig preposisjonsbruk i setninger og faste uttrykk, og her kan en søke hjelp når en er i tvil.
Konjunksjoner
Denne ordklassen inneholder sideordningsord, dvs. de knytter sammen ord, setninger og setningsledd av samme slag. Konjunksjonene er og, eller, men, samt, enten – eller, (h)verken – eller. I tillegg har vi for som bare knytter sammen setninger.
Ola og Grete
skal du eller jeg gjøre det?
bestille overnatting samt frokost og kveldsmat
enten du eller jeg må gjøre det
verken Ola eller Grete
han holdt seg hjemme, for han følte seg dårlig.
Konjunksjoner og subjunksjoner
Konjunksjoner og subjunksjoner er ord som brukes til å knytte sammen ord, setningsledd eller setninger.
Tradisjonelt er de blitt delt i to hovedgrupper, sideordnende og underordnende konjunksjoner. Etter den nye ord inndelingen kalles de henholdsvis konjunksjoner og subjunksjoner.
Subjunksjoner
Subjunksjoner blir brukt til å innlede leddsetninger, som deles i hovedgruppene substantiviske (setninger som kan stå som setningsledd i stedet for et substantiv eller et substantivisk ledd) og adverbiale (setninger som fungerer som adverbiale ledd i en helsetning).
De substantiviske leddsetningene innledes av at og om.
De fleste subjunksjonene innleder adverbiale leddsetninger. Etter betydningen deler vi dem inn i følgende grupper:
| Tid: | da, når, mens, idet, fra, inntil (Idet vi gikk ut, kom regnet) |
| Årsak: | fordi, siden, da (Bussen var forsinket fordi det hadde snødd så mye) |
| Vilkår: | dersom, hvis, om, bare (Jeg skal ta jobben dersom du betaler godt) |
| Innrømmelse: | enda, skjønt, selv om (De klarte det selv om det så håpløst ut) |
| Hensikt: | for at, så at (Varene må pakkes godt for at de skal tåle frakten)? |
| Følge: | så at, så, slik at (Hun fikk så mange brev at hun ikke rakk å svare på alle) |
| Sammenligning: | som, enn, slik som, så som (Ryktene bredte seg som ringer i vannet) |
Interjeksjoner
Interjeksjonene er ubøyelige, og de brukes til å gi uttrykk for sinnsstemning og følelser, glede, smerte, forakt, sinne o.l.:
au!, bravo!, bø!, dæven!, fy!, hei!, huttetu!, hurra!, morn!, prosit!, uff!, å!
Først noen begreper:
Ord som er ikke er dannet av andre ord, og som ikke består av deler som har egen betydning, f.eks. bjørk, gutt, jente, hest, hus, mann, kaller vi rotord.
Men mange ord i språket er satt sammen eller avledet av andre ord. Ordet furukvist er satt sammen av to selvstendige ord, furu og kvist, og blir derfor kalt en sammensetning.
Ordet uvenn og vennlig er avledninger; de er dannet av venn med henholdsvis avledningsprefikset -u og avledningssuffikset -lig. En fellesbetegnelse på slike prefiks og suffiks er avledningsaffiks. Det ordet som prefikset eller suffikset legges til, blir gjerne kalt grunnord.
Et ord kan også være dannet av et annet ord uten at det er lagt til eller trukket fra noe. Substantivet et skriv er dannet på denne måten av stammen av verbet skrive.
En mer spesiell type ord er dannet ved at andre ord er forkortet, f.eks. kortord som foto, krim, nekt; eller initialord som: CD el. cd, PC el. pc, TV eller tv, EU, NRK.
Sammensetninger
En sammensetning består av et forledd og et etterledd. I sammensetningene lastebil og tilhenger er henholdsvis last og til forledd og bil og henger etterledd. I lastebiltilhenger er lastebil forledd og tilhenger etterledd. Etterleddet bestemmer hvilken ordklasse det sammensatte ordet hører til. Rustflekk er et substantiv på samme måte som flekk, rustrød er et adjektiv som rød, tinglyse er et verb som lyse.
Substantiver
Med substantiv som forledd
Mange substantiviske sammensetninger har et substantiv som forledd: bakkekam, bilvei, bokhylle, matbutikk, solvarme, vinterkulde. Både forledd og etterledd kan være sammensatt: gråsteinsmur, lastebilsjåfør, ungdomsopprør, varetilbud.
Et substantiv som forledd står i regelen i ubestemt form entall. Unntak er ord som fedreland, mødrehjem, foreldremøte.
Bindeelement
Det mest vanlige er at sammensatte ord ikke har noe bindeelement: bilvask, hushjelp, matsal. Men mange ord får lagt til en -s eller en -e etter forleddet, binde-s, binde-e: arbeidsmaur, gardsgutt; barnevogn, fiskemat.
Mer sjeldne bindeelement er
-er: i noen ord av norsk opphav: rettergang, men oftest når forleddet er et utenlandsk stedsnavn: berlinerkrans, pariserloff, wienerbrød
-en: blikkenslager, øyenstein
-a: ferdafolk
Bruken av bindeelement ved sammensetninger er et uoversiktlig område, og det er ingen klare og uttømmende regler for når en sammensetning skal ha s eller e eller ikke noe bindeelement.
Det heter f.eks. havvann, men havsnød, knivblad, men knivsegg, sakfører, men saksbehandler, sjefsekretær (sjef for sekretærene), men sjefssekretær (sekretær for sjefen). Det heter f.eks. haukunge, hauksanger, men haukefugl, haukenese, skattkiste, men skattefritak.
En må følge sin egen språkfølelse og slå opp i ordboka når en er usikker. Likevel fins det noen holdepunkter:
Binde-s: En rekke enkeltord får alltid lagt til -s som forledd: brukskunst, distriktslege, fylkesmann, ordensvern, rettssal, statsbudsjett, vinduspusser. Andre kan veksle mellom -s og ikke -s: gjeldsslave – gjeldfri, havsnød – havstykke, knivsegg – knivblad, sakspapir – sakfører ofl. Legg merke til at disse sammensetningene med -s alltid har tonem 1 (som i bønder), mens de uten har tonem 2 (som i bønner). Ord på -dom, -else, -het ,-nad, -skap, -sjon, -tet og verbalsubstantiv på -(n)ing får alltid -s: barndomsvenn, bevegelseshemmet, kjærlighetserklæring, kostnadsoverslag, brorskapsbånd, stasjonsmester, effektivitetsjag, opplysningsarbeid. Ord på -sel tar oftest -s: fengselsmur, fødselsdag, men ikke alltid: barselseng, gjødselkum. Lånord på -ment som blir uttalt /-mang/ får -s: departementsråd. De fleste som uttales /-ment/ får ikke s: dokumentmappe. Mange ord på -um får -s: jubileumsfest. Andre får det ikke: atriumhus. Ord som ender på -s, -sj eller -st, får aldri -s. Når forleddet er sammensatt, er s vanligere enn når det er usammensatt. Det heter f.eks. bomullstøy, landeveistrafikk, oppslagsverk, skrivebordsplate, rødvinsglass, teglsteinsmur (men ulltøy, veitrafikk, slagord, bordplate, vinglass, steinmur). Når førsteleddet i forleddet er et tallord, er det alltid s: femdagersuke, åttetimersdag, femtiårsjubileum
Binde-e: En rekke enstavelsesord som førsteledd har -e: bjørkekvist, bukkeskjegg, dyrehold, elvebredd, folkedans, jappetid, hattehylle, hestekur, hundehus, kattemat, laksefiske, navnelov, nålestikk, ormebitt, penneskaft, prestekrage, revefarm, rockeband, sengeklær, vennelag, øksehogg ofl. Andre har ikke -e: armhule, huseier, lagtempo, trådsnelle, vindmåler ofl. Det er en tendens til ikke å bruke -e når etterleddet begynner med vokal: andunge, boksåpner, guttunge, julaften (men andemor, boksemat, gutterom, julekveld). Det kan også skje med en -e som hører til forleddet: jentunge (men jentefotball). Når forleddet er en sammensetning, er e sjelden: hoggormbitt, husdyrhold, isbjørnjakt, småguttlag, vårsildfiske, småbarnsalder (men ormebitt, dyrehold, bjørnejakt, guttelag, sildefiske, barnealder)
Substantiver med adjektiv som forledd
Adjektiv som forledd i substantiviske sammensetninger har vi i ord som godgutt, ungkar, fritid, gammaldans, blindgate, tomflaske. Stor-, små- og halv- er svært produktive forledd: storaksjonær, storeter, storfisker, storflyplass, storsenter osv.; småbruker, småbåt, smådjevel, smågris, smågnager, småkryp, småpenger, småstein osv.; halvbror, halvfabrikat, halvflaske, halvliter, halvmåne, halvpensjon, halvår osv.
Adjektivet som forledd er som regel ubøyd: gråvær, høyhus, langbord, ungdyr. Men bøyde former kan forekomme ved intetkjønnsord: intetkjønn, tungtvann, godtfolk.
Substantiver med verb som forledd
Verb som forledd er oftest lik infinitivsformen: byggearbeid, dansesal, driveplikt, lesebok, sovemedisin, knekkebrød, tippekamp, stavefeil, gågate, slåmaskin. I noen tilfeller er forleddet lik verbstammen: byggmester, brekkjern, brennpunkt, springbrett. Det gjelder alltid verb på -ere: barbermaskin, bukserbåt, spasertur.
Substantiver med andre forledd
Preposisjoner, adverb, pronomen, tallord og interjeksjoner kan også fungere som forledd: etterslep, overgang, utegrill, framtid, ikke-røyker, ikkevold, nåtid, nestenulykke, hverdag, entall, femkamp, mangekamp, (i) sekstida, hallomann, hurragutt. Fraser kan også være forledd: femtiårsdag, syttendemaitale, gåbortdress, adhocløsning, tur-retur-billett, vegg-til-veggteppe. (Frase brukes her om en ordgruppe på to eller flere ord: femti år, gå bort.)
Adjektiv
Etterledd
I adjektiviske sammensetninger er etterleddet et adjektiv: knirkefri, lårkort, målløs, målrik, døgnåpen, reiseklar, flygedyktig.
Merk betydningsforskjellen av adjektivene fri og laus/løs som etterledd: -fri står som regel etter et forledd som betegner noe negativt: gjeldfri, feberfri, tollfri, isfri, fordomsfri. Sammensetningen får dermed et positivt innhold, fri fra det negative som forleddet uttrykker. Men forleddet kan også stå for noe nøytralt, jf.: helgefri, gjestfri, forskningsfri. -laus/-løs står gjerne etter forledd som betegner noe positivt, og sammensetningen blir negativ: fredløs, søvnløs, hjerteløs, sjanseløs, verdiløs. Men det gjelder ikke alltid, jf.: lydløs, vektløs, papirløs, sorgløs.
Andre adjektiv som er vanlige som etterledd, er: -bevisst (miljøbevisst), -riktig (moteriktig), -sikker (driftssikker, selvsikker), -vennlig (barnevennlig, franskvennlig), -villig (risikovillig, smørevillig). Også partisipp kan danne sammensatte adjektiv: risikofylt, verdensberømt, utkjørt, stillestående, fargesprakende, epokegjørende.
Forledd
Forleddet i sammensatte adjektiv er oftest et substantiv: lydløs, evneveik, himmelblå, moteriktig, gryteferdig, klassebevisst, kalorifattig. Adjektiv som forledd har vi i ord som døvstum, blekrosa, fullmoden, og særlig i adjektiv som er avledet av partisipp: velkledd, snauklipt, bløtkokt.
Produktive forledd er bl.a. halv-, he(i)l-, små- og stor-: halvblind, halvblods, halvdød, halvfe(i)t, halvfull, halvgått; helfrelst, helhvit, helmaks, helslank; småfallen, smånøyd, småpen, småsint, småsur; storaktig, storartet, storlemmet, storslagen, storveies. Når etterleddet er presens partisipp, står adjektivet oftest i nøytrum: fintfølende, frittgående, høyttravende, vidtrekkende, men ikke alltid: godtroende, nyskapende.
Sammensetninger med verb som forledd har vi i ord som kjøreklar, flygeferdig, sittevennlig, verneverdig. Preposisjoner og adverb forekommer også som forledd: ettersittende, påseilt, innsmurt, hjemmeværende, utearbeidende.
Verb
Verbale sammensetninger har som regel enten et substantiv eller et adjektiv som forledd: buklande, databehandle, fyllekjøre, halshogge, bønnhøre, dampkoke, grunnlegge, korrekturlese, planlegge, rådspørre, politianmelde; frigi, godkjenne, klargjøre, nydanne, rengjøre, mørklegge, blånekte, helgardere, halvsove, småflire, storskrike ofl., eller en preposisjon eller et adverb: avvise, bortfalle, etterlate, gjennomlyse, istemme, inndra, motta, oppsøke, påtvinge, tillegge, utføre ofl. Av og til kan også verb og preposisjonsfraser opptre som forledd: brennemerke, frysetørre; ivareta, tilrettelegge.
Andre sammensetninger
Det fins også noen sammensetninger som består av adverb eller preposisjoner: altfor, altså, enda, ennå, også, især; deretter, derfor, deriblant, dermed, heretter, hermed; innom, innunder, nedenfor, ovenfor, overfor ofl. Dessuten kan subjunksjoner (underordnende konjunksjoner) være sammensatte: fordi (eller for di), dersom.
Avledning
Avledning med prefiks
De vanligste prefiksene er:
u-; med nektende, nedsettende eller forsterkende betydning: uønsket, umulig, uhell, uskadd; ugjerning, ugras, upris, uvane; ustyggelig, utall.
mis-; med nektende eller nedsettende betydning: mislike, mislykket, mistillit; misbruke, misstemning, mishandle; med betydningen ’feil’: misforstå, mista.
van-; med nektende eller nedsettende betydning: vanfør, vanmakt, vankunne; vanry, vanstyre, vanskapt.
for-, fore-; Det trykksterke for- med betydningen ’før, foran, forut’ forarbeid, forbilde, forbruk, formann, formål, forslag, forskudd, forsyn ofl.
fore- i ord som forebygge, forefalle, foregå, forekomme, forelese, foreligge, foreslå, foredrag, forelegg, foreteelse ofl.
Det trykksvake for- fins i ord som forbedre, forherde, forgylle, fornorske, forsteine, ofte etter mønster fra lavtysk. Det blir også brukt for å betegne at noe blir gjort feilaktig eller i for stor grad: forsove (seg), forbruke, fordømme, forgape (seg), forakte, fortvile.
Fra tysk har vi an-, be-, bi-, er-, ge- og unn-: anbefale, andakt; bidrag, birolle; bebygge, bedra, berøre, bevare; bedrag, bedrift, befal, beskaffen; erfare, erindre; gebrokken, gebyr, gevær; unnfange, unnkomme.
Gamle norske prefiks er and-, ov-, tve-/tvi-, ør-: andføttes, andøve, ovstor, tvekamp, tve- el. tvikroket, ørfin, ørliten.
En rekke prefiks er lånt fra fremmede språk, særlig gresk og latin, bl.a.: a-/an- (atypisk, anarki), anti-, (antibakteriell), bio- (biobrensel, biologi), de- (demontere), eks- (eksport), erke- (erkekonservativ), geo- (geologi), hetero- (heterofil), homo- (homofil), hyper- (hypermoderne), in- (influere), inter- (interaksjon), ko- (koproduksjon), makro- (makrokosmos), maksi- (maksitaxi), mikro- (mikrobølge), milli- (milliliter), mini- (minigolf), orto- (ortografi), poly- (polyester), post- (postmodernisme), pro- (provestlig), re- (reorganisere), semi- (semifinale), super- (supermakt), tele- (televisjon), trans- (transformasjon), vara- (varaordfører), vise- (viseadmiral), øko- (økokatastrofe).
En del av disse prefiksene er produktive i moderne norsk, f.eks. anti-, bio-, hyper, maksi-, mini-, super- ofl.: antiautoritær, antidepressiv, antidopingarbeid, antihormon; biobrensel, biodiversitet, biokjemi, biomedisin; hyperaktiv, hyperelegant, hyperfarlig, hyperkorrekt; maksidrosje, maksikåpe, maksiskjørt; minibuss, minipris, miniskjørt; superbensin, superelegant, supermann, supermarked.
Avledninger med suffiks
Substantiv
De vanligste avledningssuffiksene som danner substantiv:
-ing/-ning brukes særlig til å danne verbalsubstantiv: aking, bading, befaring, hogging, høring, kjøring, lesing, løping, pakking, slakting, tromming osv. Varianten -ning har vi i ord som avslutning, gnisning, innfatning, undervisning, rydning, setning. Den vanlige betydningen av verbalsubstantiv på -ing/-ning er å angi selve verbalhandlingen (skriving = ’det å skrive’). I noen tilfeller er det slik at ordene med -ning brukes om resultatet av handlingen, mens de tilsvarende på -ing betegner selve verbalhandlingen, f.eks. bygning, demning, festning, rydning, skapning til forskjell fra bygging, demming, festing, rydding, skaping.
Hovedregelen er at ord med suffikset -(n)ing er valgfritt hunkjønn eller hankjønn: bygginga eller byggingen, løpinga eller løpingen, innfatninga eller innfatningen, legninga eller legningen, undervisninga eller undervisningen.
-ing danner også substantiviske avledninger av substantiv. Innbyggernavn (inkolentnavn) på -ing dannet til geografiske navn, er vanlige: halling, harding, møring, odøling, oppdaling, vossing. Ofte er -ing en del av et lengre suffiks: altaværing, bodøværing, vangssokning.
Ord på -ing kan også være avledet av fraser: femåring, syttiåring, tikroning, femtiøring. Personbetegnelser på -ing (-ling/-ning) kan bare være hankjønn: halling, møring, flyktning, krøpling, jypling, slektning, tvilling, ætling. Men ord der biologisk kjønn tilsier hunkjønn, er det valgfrihet: dronninga eller dronningen. En del andre ord som ender på -ing (-ling/-ning), er også bare hankjønn: allmenning, brenning, brisling, dønning, killing, klining (lefse-), levning, musling, presenning, renning, stikling, terning ofl.
-else har vi i ord som dannelse, lettelse, splittelse, og ofte ved verb med prefiks: besvarelse, forseelse, forstoppelse, utsettelse. Den vanlige betydningen av verbalsubstantiv på -else er som ved -(n)ing å angi selve verbalhandlingen: bakvaskelse, forsinkelse, ydmykelse. De kan også betegne sinnstilstand: bestyrtelse, forelskelse, fortvilelse, lidelse, og de kan betegne resultat av verbalhandlingen: begrunnelse, innbydelse, skrivelse, uttalelse. -else opptrer av og til i konkurranse med -ing: utdanning – utdannelse, deltaking – deltakelse. Med unntak av intetkjønnsordene værelse og spøkelse er ord på -else hankjønn.
-sjon Suffikset -sjon finner vi i ord som er lånt fra latin. Ofte er de avledet av verb på -ere: donere – donasjon, emigrere – emigrasjon, prestere – prestasjon, men mange ord på -sjon er ikke det: auksjon, diskresjon, infeksjon, misjon, mosjon, seksjon, stasjon ofl. Når ord på -sjon er avledet av verb på -ere, betegner de ofte verbalhandlingen. De kan da opptre ved siden av ord på -ing: eksaminasjon – eksaminering, kremasjon – kremering. De kan også betegne resultatet av handlingen: donasjon, publikasjon, kreasjon, og de kan betegne en gruppe personer med en bestemt oppgave: delegasjon, direksjon, redaksjon.
-er Den vanlige betydningen av verbalsubstantiv på -er er ’den som utfører verbalhandlingen’: baker, fisker, hopper, løper, lærer, murer, smugler, velger ofl. Noen er avledet av verbfraser: skrive brev – brevskriver, spille fotball – fotballspiller. En del substantiv på -er av fremmed opprinnelse er ikke avledet av verb: gartner, skomaker, skredder.
-er er også vanlig i innbyggernavn: haugesunder, russer, sveitser, tysker. Av og til blir det lagt til en -n eller en -s foran suffikset: afrikaner, italiener; kineser, bergenser, haldenser.
Suffikset kan også brukes i en rekke andre personbetegnelser: klokker, løgner, morder, tungvekter, forståsegpåer. En variant av suffikset er -iker: alkoholiker, astmatiker, botaniker, elektriker, fanatiker, kritiker osv.
-dom, -skap danner avledninger av substantiv: alderdom, barndom, jødedom, manndom, trelldom; brorskap, farskap, fiendskap, forfatterskap, landskap, mesterskap, vennskap. Ordene på -dom betegner ofte tid eller tilstand; de på -skap betenger ofte relasjoner mellom personer. Ordene på -dom er bare hankjønn; de på -skap er enten hankjønn eller intetkjønn.
Begge suffiksene danner også avledninger av adjektiv: fattigdom, helligdom, kristendom, rikdom, sykdom, ungdom; galskap, klokskap, kåtskap, skyldskap, vondskap. Betydningen er ofte abstrakt (fattigdom = ’det å være fattig’ galskap ’det å være gal’), men den kan også være mer konkret (helligdom = ’noe som er hellig’, ungdom = ’ungt menneske, ’tiden da en er ung’). Disse ordene på -skap er bare hankjønn.
Noen ganger har samme adjektivet avledning på -skap ved siden av -het: klokskap – klokhet, kåtskap – kåthet.
-het er et vanlig suffiks for å danne substantiv av adjektiv: elskverdighet, godhet, høflighet, klarhet, lystighet, storhet, svakhet, tilfeldighet. Betydningen er oftest abstrakt (høflighet = ’det å være høflig). Men avledninger med -het kan også betegne en person: en berømthet, hans høyhet. -het kan også legges til andre ordklasser enn adjektiv: enhet, menneskehet.
Ordene på -het er valgfritt hunkjønn el. hankjønn.
-itet lager substantiv av adjektiv som opphavlig kommer fra latin og fransk, ofte til adjektiv på -al, -il og -iv: banalitet, brutalitet, nasjonalitet; habilitet, fleksibilitet, mobilitet; aktivitet, effektivitet, produktivitet, men også andre: graviditet, majoritet, nervøsitet. Aktualitet, formalitet, kriminalitet ofl. er opprinnelig dannet til adjektiv på -al, selv om formen på -ell er den som brukes i norsk i dag.
Betydningen er oftest abstrakt (brutalitet = ’det å være brutal’), men det fins mange ord på -itet med andre betydninger: elektrisitet, kvalitet, majoritet, universitet ofl.
-sel Betydningen av ord på -sel kan være verbalhandlingen: ferdsel, fødsel, hørsel, eller det som er middel eller redskap for handlingen: deksel, brensel, fengsel, gjødsel, stengsel.
Noen ord på -sel er hankjønn: lengsel, trivsel, trengsel, noen er hunkjønn eller hankjønn: ferdsel, gjødsel, og noen er intetkjønn: fengsel, gjemsel/gjømsel, stengsel. Ordet hengsel kan være både hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.
-nad Noen ord på -nad har kommet inn i bokmål fra nynorsk: bunad, kostnad, merknad, søknad.
Andre substantivavledninger
I tillegg til dem som er nevnt ovenfor, har vi en rekke andre avledningssuffikser, både av hjemlig og fremmed opphav, som kan danne substantiv:
-ist, -ant, -ent, -ør og -or brukes ofte i ord som betegner personer som utfører en virksomhet eller er tilhenger av noe: alpinist, artist, lingvist, spaltist; anarkist, feminist, kapitalist; demonstrant, fabrikant, kverulant; dirigent, konkurrent, president; frisør, massør, sjåfør; diktator, investor, pastor.
-inne, -erske, -ine, -esse, -øse, -trise brukes i ord som betegner kvinner: elskerinne, lærerinne, pianistinne, sangerinne, amerikanerinne, jødinne, keiserinne, venninne, vertinne (også dyr av hunkjønn: løvinne); meierske, husholderske, syerske; blondine, studine (også i andre betydninger: kantine, doktrine); baronesse, prinsesse; massøse, suffløse; ekspeditrise, servitrise.
Slike avledede ord som betegner kvinner spesielt, blir i dag brukt mindre enn tidligere. Nå brukes ofte det ikke-avledede ordet som umarkert for kjønn: lærer, amerikaner, jøde, student, sufflør ofl.
-eri brukes i ord for et sted med en viss aktivitet: bryggeri, meieri, slakteri, spinneri, om selve aktiviteten: fiskeri, kåseri, eller for resultatet av aktiviteten: broderi, maleri. Ofte brukes det i ord for en mer tvilsom aktivitet: bedrageri, forræderi, griseri, snobberi. Dette suffikset er produktivt i moderne norsk: brasseri, kondomeri, spiseri, ordgyteri, rattfylleri.
-isme brukes i ord som betegner teori eller livssyn: anarkisme, fundamentalisme, humanisme, kapitalisme, marxisme, nudisme, snillisme, sosialisme, stilretninger: impresjonisme, klassisisme, eller typiske trekk for et språk: anglisisme, norvagisme.
-ikk brukes i ord som betegner en vitenskap: botanikk, fysikk, matematikk, men også i ord med andre betydninger: butikk, klinikk; erotikk, grafikk, keramikk, lyrikk, republikk.
-ment brukes i ord med forskjellig betydning: argument, element, instrument, parlament, segment; fra fransk, uttalt /-mang/: abonnement, engasjement, reglement; departement, møblement.
-anse danner oftest substantiv av verb på -ere: allianse, leveranse, toleranse, men også av adjektiv: arroganse (av arrogant), kompetanse (av kompetent).
-is, -as, -ert, -ett: Mange ord på -is har vi fått fra svensk: doldis, frekkis, kjendis, kompis ofl., men suffikset er blitt produktivt på norsk også: alkis, fjortis, snakkis, tyggis. Suffikset -as brukes mest i ord for pesoner: frekkas, tjukkas, men også med annen betydning: hikkas. Begge suffiksene har et muntlig preg. Avledninger med -ert betegner ofte ting: hevert, kikkert, ropert, sprettert, men også personer: slubbert, stuert. Suffikset -ett danner substantiv som ofte har konkret betydning: asjett, billett, blankett, diskett, kassett, kabinett, rosett, sigarett, serviett, men vi finner det også i ord som ballett, budsjett, diett, stafett.
Adjektiv
-lig er det vanligste suffikset å lage adjektiv med. Det kan legges til en rekke substantiv: alvorlig, hyggelig, lovlig, naturlig, vanskelig osv., noen ganger med -s eller -e foran: barnslig, fattigslig, karslig; alderdommelig, folkelig, lystelig. Det kan også komme en -t foran suffikset: muntlig, ordentlig, vesentlig.
Den vanlige betydningen av adjektiv på -lig er ’som er lik, som har sammenheng med det som forleddet uttrykker’. -lig kan også lage adjektiv av adjektiv: blålig, søtlig (til en viss grad blå, søt) renslig (som er ren eller som holder det rent) sykelig (som er mye syk), og det kan legges til verb: brukelig, kledelig, leselig, oppbyggelig. Ved verb forekommer det ofte sammen med prefikset u-: ubrukelig, ufravikelig, uleselig, ustoppelig. Vanlig betydning er: leselig ’som kan leses’, uleselig ’som ikke kan leses’, jf. -bar.
-ig blir lagt til substantiv: disig, forstandig, modig, nyttig, sindig, og til fraser: tosidig, femtiårig. Noen er ikke avledet av et eget ord: deilig, elendig, karrig, myndig ofl. Den vanlige betydningen er ’som har det forleddet betegner’.
-et(e) danner ord med betydningen ’som har (mye av) grunnordet’: steinet(e) ’som har mye stein’, skjegget(e) ’som har skjegg’, eller ’som er eller ligner’: snobbet(e) ’som er en eller ligner en snobb’.
-sk, -isk, -istisk danner ofte adjektiv av geografiske navn: norsk, svensk, afrikansk, asiatisk, kinesisk, i noen tilfeller også av vanlige norske fellesnavn: trolsk, himmelsk, dyrisk, morderisk, av fremmede substantiv på -ikk og -i: keramisk, kritisk, matematisk, energisk, filosofisk, logisk, parodisk, og av verb: glemsk, sprelsk. Det utvidede suffikset -istisk lager adjektiv av ord på -isme og -ikk: egoistisk, kapitalistisk, optimistisk; lingvistisk.
-som lager adjektiv av ord fra forskjellige ordklasser. Av substantiv: aktsom, brysom, fryktsom; av adjektiv: langsom, plagsom, skånsom; av verb: glemsom, hjelpsom. Det fins også en utvidet form: fredsommelig, langsommelig, sparsommelig.
-aktig danner oftest adjektiv av substantiv: delaktig, engleaktig, gutteaktig, løgnaktig, narraktig, svinaktig; men også av adjektiv: bløtaktig, gråaktig, langaktig. Betydningen er ofte ’som minner om, som ligner’ (engleaktig, gråaktig) eller ’som har en tendens til’ (løgnaktig).
-messig er et vanlig og produktivt suffiks: amatørmessig, bagatellmessig, forholdsmessig, forskriftsmessig, følelsesmessig, kjempemessig, lovmessig.
-bar danner oftest adjektiv av verb med betydningen ’som kan det verbet uttrykker i passiv’: brukbar, dyrkbar, kjørbar, lesbar, valgbar; andre betydninger: holdbar (’som holder seg’), kostbar (’som koster mye’). Det danner også adjektiv av adjektiv: dyrebar, åpenbar.
-ende danner adjektiv av verb: advarende, aldrende, bitende, flytende, isnende, levende, løpende, rasende, skremmende, tilreisende. Betydningen er ofte ’som gjør det verbet uttrykker’: flytende (’som flyter’). Disse verbavledningene er tradisjonelt blitt kalt presens partisipp, men de oppfører seg som adjektiv og kan med god grunn regnes til adjektivklassen.
Adjektiv avledet av frase
Suffikset -s kan danne adjektiv av fraser: femmanns, fullblods, gammeldags, hodestups, senhøstes, sønnafjells, tomreipes ofl. Det samme kan suffiksene -a, -d, -(e)t: lettliva, blåøyd, snartenkt, firkantet.Adverb
Suffikset -ende lager adverb av noen substantiv, adjektiv og verb: bekende, belgende, eitrende, gullende, kolende, flunkende, hoppende, knakende, knekkende, pakkende. Betydningen er ’høy grad av noe, svært’: gullende ren, knakende god. Noen adverb på -ende er ikke avledet av et grunnord: dørgende, kurende, spildrende ofl.Verb
Det er bare noen få suffiks som danner verb:
-ere, -isere fins oftest i ord av latinsk eller fransk opphav: agitere, dominere, feriere, jubilere, reformere, regjere, studere; idealisere, moralisere, organisere, realisere ofl.
-ne finner vi i norske ord avledet av adjektiv: blåne, gulne, mørkne, svartne, friskne, spakne, stilne ofl.
-re: En del verb har stammer som ender på -r, og noen av disse kan regnes som avledninger, f.eks.: bevre (av beve), blafre (av blaffe eller blaff).
Andre former for orddanning
Det er også andre måter å lage ord på enn ved sammensetning og avledning. F.eks. er mange substantiv blitt dannet av verb der substantivet er lik stammen i verbet: bind, bruk, bygg, kast, kjøp, spark, stopp, søk ofl. (av binde, bruke, bygge, kaste, kjøpe, sparke, stoppe, søke).
I andre eksempler har substantivet fått en annen vokal enn den vi finner i verbstammen: band (av binde), brann (av brenne), drap (av drepe), sang (av synge), og det kan ha oppstått andre forskjeller: slag (av slå), gang (av gå), skudd (av skyte).
Sammensatte substantiv uten suffiks kan også være dannet av fraser: barnepass (av passe barn), fiskeoppdrett (av oppdrette fisk), oljeskift (av skifte olje).
Sammensatte adjektiv kan også være dannet av fraser: ihjelkjørt (av kjøre i hjel), innelåst (av låse inne), oppsagt (av si opp).
Mange verb er dannet ved at det er blitt lagt en -e til det tilsvarende substantivet: bile, bombe, busse, jakte, krige, melke, mure, salte, sjefe, sole, spraye, tanke ofl. Gamle verb av denne typen kan ha endringer i stammen: gylle (av gull), kjempe (av kamp), væpne (av våpen) ofl.
Verb kan også bli laget av adjektiv på samme måten: bleike/bleke (av ble(i)k), bløte (av bløt), flate (ut) (av flat), lamme (av lam), runde (av rund), sløve (av sløv), varme (av varm) ofl. Mange slike verb kommer av adjektiv på -en: kristne, modne, råtne, våkne, åpne ofl.
Noen slike verb får endring i stammen: feste (av fast), glede (av glad), lesse (av lass), temme (av tam), vrenge (av vrang) ofl.
Tilbakedanninger
I den vanlige orddanningsprosessen er det normalt at f.eks. et verbalsubstantiv er avledet av verbet: kjøre – kjøring, skrive – skriving. Men det hender også at orddanningsprosessen har gått motsatt vei. F.eks. er verb som fyllekjøre, maskinskrive dannet til substantivene fyllekjøring, maskinskriving, som i sin tur er dannet til verbfrasene kjøre i fylla og skrive på maskin. Altså: kjøre i fylla – fyllekjøring – fyllekjøre.
Andre eksempler på tilbakedanninger er: databehandle, julehandle, morgenbade, naturverne, sesongåpne ofl. (av databehandling, julehandel, morgenbad, naturvern, sesongåpning). Nyere, usammensatte verb som drifte, fangste, jakte, ploge, synse, vekte blir også regnet for tilbakedanninger (av drift, fangst, jakt, plog, synsing, vekting).
Noen tilbakedanninger er trolig dannet til partisipper: brannforsikret – brannforsikre, domfelt – domfelle, skreddersydd – skreddersy.
Forkortinger
Nye ord kan også dannes av et annet ord ved at noe blir fjernet. De viktigste er kortord og initialord.
Kortord er f.eks. bil av automobil, foto av fotografi, straffe av straffespark (straffekast, -slag). Det vanligste er at slutten av ordet er tatt bort: homo, kondis, krim, lok, matte, nekt, perm, porno, rep ofl. (av homoseksuell, kondisjon, kriminalfilm/-fortelling/-roman, lokomotiv, matematikk, nekting/nektelse, pornografi, repetisjonsøvelse). Men det forekommer også at begynnelsen er fjernet: trikk (av electric).
Mange ord som historisk sett er kortord, betrakter vi i dag som vanlige ord, f.eks. bil (av automobil), buss (av omnibus), kino (av kinematograf), trikk (av electric).
Initialord har vi når forbokstavene eller førstestavelsene i to eller flere ord danner et nytt ord, f.eks. CD eller cd (av eng. compact disc), TV eller tv (av televisjon), LO (av Landsorganisasjonen), OL (av olympiske leker), hiv (av eng. human immunodeficiency virus), sars (av eng. severe acute respiratory syndrom). Initialord betegner ofte firmaer, organisasjoner og institusjoner og må betraktes som egennavn.
Når initialordet består av to bokstaver, blir det alltid uttalt bokstav for bokstav: OL uttalt /o-ell/. Slik uttale har også initialord på mer enn to bokstaver når det ikke kan leses som et vanlig ord: NRK, edb. Når det kan leses som et vanlig ord, er det vanlig å gjøre det: NATO eller Nato, BUL, NAF, SAAB. Av og til er det vakling i uttalen: SAS, uttalt /ess-aess/ eller /sass/.
Initialord kan inngå i sammensetninger: PC-bruker, edb-operatør, OL-flagg.
En kort historikk
Bokmål er majoritetsmålformen av norsk. I grunnskolen har 88 % bokmål som sin hovedmålform (2020).
Gjennom det meste av 1800-tallet var skriftspråket i Norge dansk. Omfattende rettskrivningsreformer i 1907 og 1917 hadde som formål å legge skriftspråket nærmere opp til talemålet i Norge, uten å fjerne seg dramatisk fra skrifttradisjonen. Den følgende reformen, i 1938, hadde i tillegg til hensikt å styre mot én målform i landet med et sterkt innslag av utbredte talemålsformer, den såkalte samnorskpolitikken. Samnorskpolitikken møtte sterk motstand i vide kretser, og viste seg umulig å gjennomføre etter intensjonen. Et to-nivå-system i rettskrivningen ble innført i 1938 og revidert i 1959 med den såkalte læreboknormalen, som skulle brukes i lærebøker og offentlige dokumenter, mens den videre norm inkluderte tillatte sideformer (“klammeformer”), som elevene kunne bruke i skriftlige arbeider på skolen. I 1981 kom en rettskrivningsreform som igjen gjorde mange tradisjonelle ord- og bøyningsformer tillatt i bokmål. Det er denne reformen som ga bokmålet det preg det siden har hatt.
Bokmål har en vid rettskrivning, som favner både riksmålstradisjonen og samnorsktradisjonen. Tilnærmingspolitikken ble imidlertid offisielt forlatt omkring år 2000. En mindre justering av bokmålsrettskrivningen ble vedtatt i 2005. De viktigste endringene besto i at en del lite brukte former gikk ut av ordlistene, mens tradisjonelle former som var mye brukt, ble godkjent som en del av den offisielle rettskrivningen. Selve rettskrivningssystemet ble forenklet ved at skillet mellom hovedformer og sideformer forsvant.
Ansvar for løpende normering av bokmål har Språkrådet. Blant omdiskuterte emner i dagens normering av bokmål er skrivemåten av ord med fremmed opphav, en diskusjon som er beslektet med forsøkene på å innføre avløsningsord for fremmede ord, særlig fra engelsk, som vinner innpass i forbindelse med særlig teknologiske og kulturelle nyheter.
Det norske alfabetet
Bokstavene i det norske alfabetet er
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å.
I en del navn skrives AA istedenfor Å, etter gammel skikk (å ble offisielt påbudt i 1917). I en del andre navn av fremmed opphav (særlig tysk eller finsk) betegner AA lang A. Dette har betydning for alfabetiseringen: AA for Å alfabetiseres som Å, mens AA for lang A alfabetiseres som AA.
Bokstavfrekvenser
Tabellen nedenfor angir hvor mye brukt de ulike bokstavene er i bokmål.
| Bokstav | Som første bokstav i ord 1 | Forekomst i tekst 2 |
|---|---|---|
| A | 4,20 % | 6,05 % |
| B | 6,49 % | 1,47 % |
| C | 0,52 % | 0,34 % |
| D | 3,36 % | 4,21 % |
| E | 2,33 % | 15,38 % (nr. 1) |
| F | 7,29 % (nr. 3) | 2,02 % |
| G | 3,78 % | 3,90 % |
| H | 5,25 % | 1,64 % |
| I | 2,21 % | 6,16 % |
| J | 1,05 % | 1,03 % |
| K | 7,95 % (nr. 2) | 3,84 % |
| L | 4,73 % | 5,27 % |
| M | 4,72 % | 3,40 % |
| N | 2,49 % | 7,82 % |
| O | 2,58 % | 5,02 % |
| P | 5,08 % | 2,06 % |
| Q | 0,03 % | 0,02 % |
| R | 4,62 % | 8,53 % (nr. 2) |
| S | 15,42 % (nr. 1) | 6,37 % |
| T | 6,52 % | 7,84 % (nr. 3) |
| U | 3,03 % | 1,79 % |
| V | 4,88 % | 2,41 % |
| W | 0,11 % | 0,15 % |
| X | 0,04 % | 0,05 % |
| Y | 0,20 % | 0,74 % |
| Z | 0,07 % | 0,04 % |
| Æ | 0,10 % | 0,20 % |
| Ø | 0,55 % | 0,76 % |
| Å | 0,39 % | 1,50 % |
1 Oppslagsord i Tanums store norske rettskrivningsordbok
2 Hentet fra NoWaC (Norwegian Web as Corpus)
Spesielle ord
Det lengste og det korteste ordet
Alle bokstavene regnes som egne substantiv: en v, v-en osv. I tillegg finnes det noen andre ord på én bokstav, bl.a. disse:
e (ærfuglhunn)
i (preposisjon; i en bok)
x, y og z (ukjente i matematikken)
å (elv; infinitivsmerke)
På norsk kan man lage svært lange ord ved sammensetninger. Her er de lengste ordene vi har funnet i ordbøkene våre:
menneskerettighetsforpliktelser (31)
menthylenedioxymethylamphetamin (31)
(Nærings- og) Nytelsesmiddelarbeiderforbundet (31)
kommunikasjonsrådgivningsbyråer (31)
Industriforsyningsdepartementet (31)
temperaturutvidelseskoeffisient (31)
kontinentalsokkelproblematikken (31)
separasjonsbevillingsmyndighet (30)
Med bøyningsformer kan man tøye strikken ytterligere:
(34 bokstaver) Separasjonsbevillingsmyndighetenes avgjørelser de siste årene...
(35 bokstaver) temperaturutvidelseskoeffisientenes størrelser...
Hvor mange konsonanter kan et ord ha etter hverandre?
De tre norske ordene med flest konsonanter etter hverandre (7 stykker) er angstskrik, fangstspråk og verftsskriver. I tillegg kommer rechtsskrue, men her er førsteleddet et tysk ord. Ordene er alle sammensatte.
Hvor mange vokaler kan et ord ha etter hverandre?
Også ord med mange påfølgende vokaler er sammensatte:
saueeier (6)
skaueier, skaueiendom, soyayoghurt, akvarieeier, studieøyemed (5) .
Palindromer
Palindromer er ord som leses likt forlengs og baklengs, som sus, rør, ergre, nesen, radar, reker og stillits.
Det lengste palindromet som ikke er et sammensatt ord er regninger.
Også setninger og tall kan være palindromer. Noen eksempler:
Kari i Irak
Agnes i senga
Du har bra hud
Er en ny Trump-mur tynnere?
Den ene tar apparatene ned
Alle reisetrette skal ete laks etter te, sier Ella