Fransk uttale

Lydskrift

Vokaler

/ɑ/âpre /ɑpr/
/a/plat /pla/
/ε/lait /lε/, omelette /ɔmlεt/
/e/blé /ble/
/ə/le /lə/, premier /prəmje/
/i/il /il/, synonyme /sinɔnim/
/u/boulevard /bulvar/
/y/rue /ry/
/œ/peur /pœr/
/ø/deux /dø/
/ɔ/mort /mɔr/
/o/mot /mo/, eau /o/

Konsonanter

/b/bon /bɔ̃/
/d/dans /dɑ̃/
/f/feu /fø/, photo /fɔtɔ/
/g/gare /gar/
/ʒ/rouge /ruʒ/, jour /ʒur/
/k/sac /sak/, qui /ki/
/l/livre /livr/
/m/main /mɛ̃/
/n/nous /nu/
/p/père /pεr/
/r/rue /ry/
/s/sale /sal/, nation /nasjɔ̃/
/ʃ/château /ʃɑto/
/t/vite /vit/
/v/vous /vu/
/z/zéro /zero/, maison /mεzɔ̃/
/ŋ/parking /parkiŋ/
/ɲ/vigne /viɲ/, montagne /mɔ̃taɲ/

Semivokaler

/j/yeux /jø/
/w/oui /wi/, oiseau /wazo/
/ɥ/lui /lɥi/

Nasaler

/ɑ̃/sans /sɑ̃/, vent /vɑ̃/
/œ̃/un /œ̃/
/ɛ̃/pain /pɛ̃/, peindre /pɛ̃dr/
/ɔ̃/mon /mɔ̃/

Uttale

Oppdeling i stavelser

Oppdeling av ord i stavelser har en viss betydning på fransk, fordi det kan virke inn på hvordan vi uttaler ordene. Det finnes for eksempel to varianter av ø-lyden /ø/, /œ/, og en lyd som uttales omtrent som å /o/, /ɔ/. Den andre varianten er i begge tilfeller litt mer åpen enn den første. En lukket stavelse som avsluttes i en konsonant, vil ofte favorisere de mest åpne variantene /œ/ og /ɔ/. Omvendt vil en åpen stavelse som avsluttes i en vokal, ofte favorisere en mer lukket vokallyd. Det er derfor i flere sammenhenger greit å kjenne de viktigste reglene for oppdeling av ord.

Der det bare finnes en midtre konsonant, deles ordet slik at denne konsonanten står først i den andre stavelsen, for eksempel sa-lade. Slik får man en åpen stavelse /sa/ i begynnelsen av ordet.

To ulike, midtre konsonanter skilles, for eksemel ac-teur /ak-tœr/. Dersom den andre konsonanten er enten l eller r, får de stå sammen, for eksempel i a-près (som uttales med to åpne stavelser /a-prε/).

Ved flere midtre konsonanter, og når den første stavelsen avsluttes med to konsonanter, er kombinasjonsmulighetene i hovedsak: /s/ pluss konsonant, eller konsonant pluss /s/, for eksempel exploit /εks-plwa/. Når den andre stavelsen begynner med to konsonanter, blir kombinasjonen konsonant pluss /l/ eller /r/, for eksempel as-tral /as-tral/.

Legg merke til at man på fransk ikke går ut fra ortografien når man deler i stavelser. Det er de lydene man faktisk uttaler som avgjør delingen.

Trykk

I ett isolert ord ligger alltid trykket på den siste vokalen. I en samtale vil trykket ligge på den siste stavelsen i en rytmisk gruppe, og det enkelte ord mister trykket. Se eksempel med fort litt nedenfor.

Lange og korte vokaler

På norsk er skillet mellom lang og kort vokal ofte også skillet mellom to ord, for eksempel fin og finn. En tilsvarende betydning har ikke vokallengden på fransk.

For at en vokallyd skal bli forlenget på fransk, må den alltid befinne seg i en stavelse med trykk, befinne seg i en lukket stavelse og enten etterfølges av en av konsonantene /v, z, ʒ, r, vr/, som for eksempel i chèvre /ʃεvr/, eller den må selv være en nasal vokal eller en av vokalene /o, ø, ɑ/.

Når man snakker fransk, kan altså enkeltord som har en forlenget sistevokal når de står alene, miste denne forlengelsen når de uttales i en setning (blir del av en rytmisk gruppe). Dette skjer når vokalen er i en posisjon hvor den ikke lenger har trykk, og som nevnt over, er det bare den siste stavelsen i en rytmisk gruppe som har trykk. For eksempel vil uttalen av fort i setningen Il est fort bli /ilεfɔr/, mens fort i setningen Il est fort beau vil uttales /ilεforbo/.

Lyder som uttales forskjellig

En del lyder uttales selvfølgelig forskjellig i Frankrike avhengig av dialekt, alder, sosialt miljø osv. En utlending som lærer fransk, vil ofte lære en standard uttale som har utspring i uttalen til den dannede delen av befolkningen i Paris.

Språk er i stadig utvikling og forandring, og en tendens i fransk uttale er at distinksjonen i uttalen av enkelte vokaler forsvinner. Dette gjelder nasalene i un /œ̃/ og i brin /ɛ̃/, hvor den andre mer og mer tar over for den første. Videre gjelder dette for bakre og fremre a, /ɑ/ og /a/. Her er det den fremre /a/ som tar over for den bakre.

I lydskriften i boka er begge nasalene og bakre og fremre a tatt med, selv om uttalen ikke innebærer forskjeller som er nødvendige for at man skal greie å skille ulike ord fra hverandre. Man gjør altså ingen stor feil hvis man bare bruker /ɛ̃/ og /a/.

Trykksvak e, ofte kalt schwa

Dette fenomenet trenger en liten forklaring. Schwa’en /ə/ kan i muntlig fransk både falle bort og ikke falle bort. Dette avhenger blant annet av stilnivå og hvor fort du snakker. Jo hurtigere du snakker, desto flere schwa’er blir utelatt. Mer faste regler for bortfall finnes også: når schwa’en opptrer inne i et ord, faller den alltid bort når den står etter bare én uttalt konsonant. Dette gjelder ikke hvis schwa’en står i den første eller siste stavelsen i et ord. Da vil bortfall være avhengig av hvilket ord som står foran eller bak, eller om det overhodet finnes noe ord foran eller bak.

Det er en vurdering om lydskriften skal gjengi trykksvak e på alle de steder der den ofte faller bort. Vi har, igjen av hensyn til enkelhet, valgt å ikke gjengi schwa’en i slutten av ord i denne boka. For eksempel har battre lydskriften /batr/ og ikke /batrə/, selv om den trykksvake e’en i enkelte sammenhenger vil kunne uttales. Reglene for bortfall er gjengitt i korte trekk følgende:

På slutten av et ord, når schwa’en følger etter bare én konsonant, faller den alltid bort, for eksempel absence /apsãs/. Hvis den står etter to konsonanter, faller den bort hvis den selv etterfølges av en pause eller en vokal, men ikke hvis den etterfølges av en konsonant. For eksempel vil à table uttales /atabl/ og table ronde /tablərõd/. Schwa’en beholdes i begynnelsen av et ord hvis den etterfølger to konsonanter. Hvis schwa'en etterfølger én konsonant, faller den bort. For eksempel vil la fenêtre uttales /lafnεtr/, men une fenêtre uttales /ynfənεtr/.

Aspirert h

Ord som begynner med h kan enten ha stum h eller aspirert h. Forskjellen ligger ikke så mye i uttalen, ingen blir uttalt. Men foran ord med aspirert h blir det ikke overtrekning (liaison) eller bortfall av vokal (elisjon). Aspirert h er markert med / ' / i lydskriften i denne ordboka. De fleste ordene som begynner med aspirert h, er germanske lånord som hadde en tydelig aspirasjon da de kom inn i det franske språket.