Uttale av engelsk

Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal uttale engelske ord.

Hvordan et ord staves kan hjelpe, men også forvirre. Mange av ordene i engelsk er lånt fra andre språk og har med seg stavemåten fra originalspråket. Derfor kan man ikke alltid se på bokstavene i et ord og skjønne hvordan ordet skal uttales.

Da er det nyttig å kunne litt lydskrift. Nedenfor kan du også lese litt om hvor trykket skal plasseres, og om forskjeller på engelsk og amerikansk.

Lydskrift for vokaler

Lange vokaler
(ː markerer lengde)
Korte vokaler
/iː/ steel /ɪ/ ring
/ɑː/ father /e/ pen
/ɔː/ call /æ/ back
/uː/ too /ʌ/ run
/ɜː/ girl /ɒ/ top
/ʊ/ put
/ə/ better
Diftonger
(forbindelse av to vokallyder
i samme stavelse)
/eɪ/ name /aʊ/ now
/aɪ/ line /ɪə/ here
/ɔɪ/ boy /eə/ there
/əʊ/ phone /ʊə/ tour

Lydskrift for konsonanter

/b/ back /ʃ/ shop
/p/ put /dʒ/ job
/d/ drink /tʃ/ check
/t/ too /j/ you
/ɡ/ go /h/ here
/k/ call /m/ my
/v/ very /n/ next
/f/ fish /ŋ/ ring
/ð/ there /l/ long
/θ/ think /r/ red
/z/ freeze /w/ win
/s/ strike /x/ loch
(skotsk-engelsk)
/ʒ/ usual

Lydskrift ved amerikansk uttale


/ɚ/ color

/t̬/ data

/ɝː/ herb

/oʊ/ phone

Markering av trykk

Hver vokallyd i et ord gir en ny stavelse. Når et ord har flere stavelser, har én av stavelsene mer trykk enn de andre. Det er viktig å vite hvor trykket skal ligge for å kunne uttale ord riktig. Et aksenttegn i overkant (ˈ) før en stavelse viser hvor hovedtrykket (primary stress) skal ligge, for eksempel:

  • about /əˈbaʊt/

About har to stavelser, ə og baʊt. Av lydskriften kan vi se at den første stavelsen ikke har trykk og andre stavelsen har hoveddtrykk.

Ord med mange stavelser har som regel mer enn ett trykk. Ett av trykkene er hovedtrykk slik som i about. I tillegg kan ord ha ett eller flere lettere trykk. Et aksenttegn i underkant (ˌ) før en stavelse viser et mindre trykk, eller bi-trykk (secondary stress), for eksempel:

  • admiration /ˌædməˈreɪʃən/

Admiration har hele fire stavelser. De er æd, mə, reɪ og ʃən. For hver vokallyd er det en ny stavelse. Den tredje stavelsen, reɪ, har hovedtrykket, og den første stavelsen, æd, har bi-trykk. Da vet vi at admiration uttales med mest trykk på reɪ og nest mest trykk på æd.

Noen adjektiver står oppført med både vanlig uttale og uttale ved trykkforskyvning. Det ser sånn ut på Ordnett:

  • sharp-sighted adj. /ˌʃɑːpˈsaɪtɪd/, ved trykkforskyvning: /ˈʃɑːpˌsaɪtɪd/

Forskjellen ligger i hvor man skal legge trykket. Alene eller uten substantiv bak seg, uttales sharp-sighted med trykk på sight:

  • The woman is sharp-sighted.

Når sharp-sighted kommer foran substantivet, blir trykket forskjøvet til sharp:

  • A sharp-sighted woman.

Amerikansk uttale

Amerikansk og britisk uttale skiller seg fra hverandre på en rekke måter. I de engelske ordbøkene på Ordnett oppgir vi som regel bare britisk uttale. Unntaket er ved amerikanske ord og ved ord der den amerikanske uttalen skiller seg fra den britiske uttalen på en ikke-standard måte. Mange av forskjellene er nemlig helt forutsigbare, og da behøver vi ikke oppgi amerikansk uttale. Her er noen av de regelmessige forskjellene:

  1. r foran konsonant og i slutten av ord er stum i britisk, men uttales i amerikansk. For eksempel i hard, border og poor.
  2. I amerikansk uttales t ofte som en stemt lyd, nesten som en d, når den kommer mellom vokallyder, som i better og writing.
  3. Ord som half, after, example, past, bath uttales med /ɑ:/ i britisk, men /æ/ i amerikansk. Dette gjelder foran lydene /f, ft, m, nd, ns, nt, s, sk, sp, st, θ/.
  4. Diftongen /əʊ/ i ord som goal, ago, typo uttales i amerikansk som /oʊ/.
  5. Britisk /ɒ/ i ord som hot, what, body uttales /ɑː/ i amerikansk.

Når forskjellen i uttalen på ord ikke dekkes av disse reglene, oppgir vi amerikansk uttale. Law er et godt eksempel. På britisk er uttalen /lɔː/. På amerikansk kan man enten si /lɑː/ eller /lɔː/.