I forbindelse med omlegging til ny grammatisk terminologi har det skjedd en del forandringer i ordklassen pronomen.
De tidligere ubestemte pronomenene, for eksempel: en, man, all, ingen, noen, enhver regnes nå blant kvantorene, det vil si forskjellige uttrykk for mengde.
Eiendomspronomenene, det vil si uttrykk for eiendom eller annen tilhørighet, for eksempel min, hennes, vår kalles nå possessiver.
Tidligere påpekende pronomen, uttrykk som peker mot noe, enten det dreier seg om her eller der i de ytre omgivelsene, eller med ettertrykk mot forhold i teksten (den, denne), regnes nå som demonstrativer.
Kvantorer, possessiver og demonstrativer hører inn under determinativene, det vil si ord som bestemmer et substantiv nærmere, se Determinativer.
Det tidligere relativpronomenet som regnes nå som en subjunksjon, se Konjunksjoner og subjunksjoner.
Innhold
Refleksive pronomen
Resiproke pronomen
Spørrepronomen
Pronomen er ord som står i stedet for eller viser til noe kjent. Vi kan sette inn et substantiv eller et substantivisk ledd i stedet for et pronomen, pronomenet viser til en antesedent, det vil si noe som enten alt er nevnt, eller som blir nevnt senere, eller noe som er kjent i ytringssituasjonen:
Han kjøpte vaskemaskinen for fem år siden.
Den har gått som en drøm helt til nå.
I går traff jeg Ola. Jeg sa at han burde lese den nye boka til José Saramago.
Noen ganger står pronomenet før antesedenten. Det gir en spesiell stilistisk virkning og brukes mest i skjønnlitterære tekster:
Han kjøpte vaskemaskinen for fem år siden.
Bjarne syntes ennå at det var et godt kjøp.
Siden den bare skulle kastes likevel, tok jeg like godt den gamle skrivemaskinen med meg hjem.
Personlige pronomen
Personlige pronomen viser i 1. og 2. person bare til personer, i 3. person også til andre individer. Mange personlige pronomen har ulike former etter om de brukes som subjekt i setningen (subjektsform) eller ikke (oblik form):
| subjektsform | oblik form | |
| 1. p. sg. | jeg | meg |
| 2. p. sg. | du | deg |
| han | han eller ham | |
| 3. p. sg | hun | henne |
| det | det | |
| 1. p. pl. | vi | oss |
| 2. p. pl. | dere | dere |
| 3. p. pl. | de | dem |
Det høflige De
Tidligere var det vanlig å bruke De i stedet for du når en tiltalte mennesker en ikke kjente godt, eller personer med høyere status. Etter en stund ble det ofte (men ikke alltid!) til at en sa du, eller en kunne til og med bli høytidelig enig om at en skulle si du til hverandre (bli dus). Slik er det ikke lenger. Nå er det nærmest unntak å si De til den en snakker med. Yngre mennesker bruker så godt som aldri denne formen, og selv eldre har i stor grad gått over til å tiltale hverandre med du.
Men det er fortsatt helt akseptabelt å bruke De, og en sjelden gang kan det passe å bruke denne formen, kanskje helst når en selv ønsker å markere en viss avstand, eller en tror at den en snakker med, foretrekker det.
De eller dem i utide
De er subjektsformen. Det er bare de vi kan bruke som subjekt når vi skriver. I alle andre sammenhenger kan vi skrive dem. Dem er den oblike formen av de. Vi kan også kalle den objektsformen av de.
Men i mange dialekter, særlig i Øst-Norge, i Trøndelag og nordover, sier en gjerne dem også som subjekt. I en del dialekter i sør og vest bruker en derimot ofte de også som objekt og etter preposisjon. I de fleste norske dialektene gjør en faktisk ikke forskjell mellom subjektsform og oblik form i dette tilfellet. Det betyr at reglene i tale og skrift er forskjellige hos store deler av språkbrukerne, og det blir det naturligvis mange skrivefeil av.
Det er ikke så mange som feilaktig skriver dem der pronomenet er subjekt. Derimot er det en god del som skriver de der det ikke er rett å gjøre det – og pussig nok snakker mange av dem dialekter som verken hører hjemme på Sørlandet eller på Vestlandet. Kanskje prøver de å «sikre seg» mot å bruke det «ufine» dem på feil plass (som subjekt) ved å bruke de hele tiden. Det er galt.
Det riktige er altså de som subjekt:
De kommer.
De sendte kusinene sine en fin julegave.
De ble spurt først.
og dem ellers:
Jeg så dem i går kveld.
Jeg så dem kaste snøball.
Astrid gav dem et glass vann hver.
Bjørn så på dem.
Overflaten på dem har gulnet.
Se også De eller dem, han eller ham osv.
«Vårs»
«Vårs» er en levende form i mange dialekter, men er ikke akseptert i norsk rettskrivning. Det samme gjelder det possessive pronomenet «våres». Skriv osssom oblik form av det personlige pronomenet.
Bruk av personlige pronomen
Mange er for forsiktige med å bruke pronomen. Særlig i fremstillinger av tekniske forhold er det vanlig å se at forfattere eller oversettere heller gjentar den fulle betegnelsen – kanskje fordi de ikke er sikre på at de selv helt har skjønt teksten de skal oversette.
En slik mangel på pronomen letter ikke forståelsen for den som skal lese. Det fører snarere til forvirring, fordi det bryter med vanlig språkbruk. Dessuten blir uttrykksmåten monoton og teksten unødig lang og omstendelig. Dette kan du lese mer om i Gjentakelse til overmål.
han Knut
I talespråk er det forholdsvis vanlig å legge til et personlig pronomen når en nevner noen ved navn, f.eks.
Det er han Knut som ringer.
I skrift bør en bare bruke personlige pronomen slik når en gjengir talemål.
Etterhengt pronomen
En annen vanlig bruk av personlige pronomen i talespråk er å henge på et ekstra ett som viser til subjektet – etter den egentlige setningen:
Jeg sa det til ham, jeg.
Elevene er greie nok, de.
For denne bruksmåten gjelder det samme som for den vi nettopp nevnte: Den bør bare brukes i skrift når en gjengir talemål. Og da må pronomenet skilles ut ved hjelp av et komma.
Refleksive pronomen
Det refleksive pronomenet seg viser tilbake på subjektet. Det refleksive pronomenet svarer til possessivet sin.
Noen ganger kan en være i tvil om pronomenet er refleksivt eller ikke. Men dette er feil (riktig pronomen i parentes):
Hæren var beryktet på grunn av dens (sin) brutale fremferd.
Jeg har vært uenig med partiet i sin (dets) politikk.
Per giftet seg med en som var ti år yngre enn sin (hans) forrige kone.
I noen setninger må vi kjenne realitetene for å velge riktig:
Per bad Jens sette seg i sofaen sin/hans.
Hvis det er Pers sofa, skulle grammatikken tilsi sin, for pronomenet viser til subjektet. Men det er lett å misforstå setningen og tro at det er Jens’ sofa som er ment. Da tenker vi oss en setning som ikke står der, men som det er svært lett å gå ut fra:
Jens satte seg i sofaen sin.
For å unngå slik tvil er det vanlig, og riktig, å skrive:
Per bad Jens sette seg i sofaen hans.
Se også Sin og seg eller …?
Resiproke pronomen
Det finnes to resiproke pronomen, hverandre og det foreldede hinannen. De viser til to eller flere personer eller ting i setninger der handlingen er gjensidig, f.eks.
De likte hverandre godt.
Jentene gav hverandre sokker i julegave.
Spørrepronomen
Spørrepronomen innleder spørsmål der antesedenten er svaret på spørsmålet.
Hvem brukes når vi spør etter personer, hva når vi spør etter noe annet.
(RVF)