Mange verb har to former, en kort og en lang. Den korte ender på trykksterk vokal.
Når en skriver, bør en velge én form og holde seg konsekvent til den.
Langformen inneholder en konsonant ekstra som har blitt borte i kortformen – men ikke i alle former. Og visse bøyningsformer av langformene kan mangle denne konsonanten. Problemet er i hvilke former av hvilke verb konsonanten står eller ikke.
Mange verb har to former, én kort og én lang, slik som by og byde. Historisk sett er det det samme verbet, og i forhold til den lange formen er den korte nærmest en forkortelse. En konsonant mellom to vokaler har blitt borte sammen med infinitivs-e-en, slik at den korte varianten ender på trykksterk vokal. Denne sluttvokalen er den samme som den som trykket ligger på i langformen av verbet.
Formene
Å si at konsonanten har blitt borte i kortformen, er bare en halv sannhet. Ved mange verb har den ikke forsvunnet i alle bøyningsformer. Og omvendt kan visse bøyningsformer av langformene mangle denne konsonanten. Det er dette som er problemet ved verb med både en kort og en lang form: I hvilke bøyningsformer av hvilke verb skal konsonanten stå? Eller sagt på en annen måte:
Kortformen og langformen kan ha alle, noen eller ingen former felles. Hvilke, er noe en bare må lære seg, det er vanskelig å stille opp allmenne regler. Noen bøyningsformer av verb er vanskeligere enn andre. De vanskeligste er presens partisipp, som vi ikke bruker så mye, og preteritum, som vi bruker mye oftere. Nedenfor finner du en liste over de fire forskjellige kombinasjonsmulighetene som faktisk forekommer, og hvilke verb som bøyes på hvilken måte.
skride og skri
Langformen sløyfer valgfritt konsonanten i preteritum.
Kortformen tar valgfritt konsonanten i presens partisipp og i preteritum.
| skride | skridende | skred/skrei |
| skri | skri(d)ende | skred/skrei |
Som skride og skri går:
ride og ri
stride og stri
glide og gli
lide og li
Det er altså bare verb med trykksterk i og med d som «flytende» konsonant som bøyes etter dette mønsteret.
flyge og fly
Her er g-en valgfri i presens partisipp av kortformen: flyende eller flygende
byde og by
I preteritum valgfritt: bød eller bøy, og i presens partisipp: bydende
Som byde og by går:
bede og be
I preteritum av bede og be er det valgfrihet mellom bad og ba.
dra
I presens partisipp står g: dragende.
I preteritum er det valgfrihet mellom drog og dro.
Som drage og dra går:
late og la
blive og bli (i betydningen ‘drukne’)
Se også Ekstrakonsonant i verb.
Bruken
Ofte har den lange og den korte formen av verbet samme betydning. Men betydningsforskjell har vi for eksempel i
Det er dyrt å fø på den bikkja (= holde den med mat).
Tiden kom da hun skulle føde (= få barnet sitt).
Han lar barna gjøre hva de vil (= tillater … å).
Hun later som om hun er sint (= oppfører seg).
De innlater seg ikke med hvem som helst (har kontakt med; «innlar» finnes ikke).
Oftere er forskjellene stilistiske. Langformene har for det meste et mer formelt preg. Det er neppe noe som vil si «Han går omkring og byder folk på juling». La stilen avgjøre hvilken variant av verbet du bruker. Når du har bestemt deg, bør du holde deg til den formen du har valgt. Hvis du mener at den korte og den lange formen er jevngode, så velg den du anser som den vanligste.
Se også Ekstrakonsonant i verb.
(JE)